Stakkars opposisjonen. Sutrer stadig mer for stadig mindre…

Opposisjonen i Norge har åpenbart ikke noe politisk prosjekt. Ingen visjoner. Ingen store samfunnsendringer eller reformer de vil gjennomføre. Og det forsøker de å kompensere for ved å sutre stadig mer for stadig mindre bagateller. Nå er det Aker-aksjene de har kastet seg over, og det er rett ut latterlig å se det.

Lars Sponheim – norsk politikks store Laban – påstår at «…dette sannsynligvis er den største rød-grønne skandalen i denne politiske perioden«, og at «hoder må rulle«. For å si det slik, Sponheim: Hvis denne saken er den største skandalen i denne politiske perioden, da har det jaggu ikke vært en særlig skandalepreget regjering! Det er rett og slett ikke mulig å få øye på hvordan regjeringen, Sylvia Brustad og Jens Stoltenberg har opptrådt skandaløst i denne saken.

Tvert om: De sørget for at Staten gikk inn på eiersiden i Aker i 2007 – på et tidspunkt der det var aktuelt å selge denne viktige industribedriften ut av landet, til russerne. Og når det i år har vist seg at Kjell Inge Røkke og hans håndtlangere i Aker forsøker å utnytte denne strategiske satsingen stikk i strid med alle forutsetninger og stikk i strid med god forretningsmessig etikk og moral – så har regjeringen vært krystallklare på at de ikke aksepterer Røkkes handlemåte.

Hva har opposisjonen gjort? Jo, de skriker og skråler om riksrett, om skandale, om at hoder må rulle, om åpne høringer – men er ikke i nærheten av å vise til noe politisk alternativ til regjeringens handlemåte. Kun sutring og kakling.

Dvs. på ett punkt skiller Høyre, Krf og Venstre lag med Frp. De tre førstnevnte påstår at feilen skjedde da regjeringen reddet Aker som norskeid industrikonsern med norskkontrollert kompetanse og norske arbeidsplasser. Og de er inne på noe – hadde de tre partiene fått bestemme,ville Aker vært solgt ut til Russland, og vi ville hatt færre industriarbeidsplasser i Norge. Den nedbyggingen av norsk verdiskapning og den slakt av norskutviklet kompetanse er de tre partiene enige om.

Takke meg til en regjering som sikrer verdiskapningen i Norge OG SAMTIDIG slår hardt ned på mektige industrieiere som forsøker å tilrane seg verdier fra felleskapetsomde overhodet ikke er ment å få!

Men Frp har altså en litt annen holdning enn de tre andre opposisjonspartiene. Dvs. de roper like mye om skadale og politisk udugelighet som de andre. Og de er like lite i stand til å vise til noen annen ønsket politisk tilnærming som de andre. Men de roper hverken om mistillit eller riksrett. Gunnen er åpenbar: Frp støttet aksjekjøpet i 2007! Dermed flakser de rundt som hodeløse høns nå og vil forsøke å henge seg på hylekoret uten å samtidig bli tatt i å hyle over sine egne politiske prioriteringer!

Det hele er ganske så latterlig å se på. Maken til stakkarslig opposisjon finnes knapt i hele Vest-Europa.

Sanheten om Aker-saken er jo at ingen regjering – uansett politisk farge – kan verge seg mot at griske næringslivstopper med lim på fingra forsøker å grabbe til seg så mye som mulig fra fellesskapet. Det man derimot KAN gjøre, er å reagere knallhardt når det skjer – og det er akkurat dette regjeringen har gjort i tilfellet med Kjell Inge Røkke og Aker. Selv styremedlemmer i Aker og tunge profesjonelle investorer som Wallenberg-konsernet er enige med Arbeiderpartiet og regjeringen i håndteringen i denne saken. Men ikke opposisjonen – de er mest opptatt av å skrike og hyle, og gjør dermed seg selv til latter.

Av hensyn til at det er et viktig valg om noen måneder, ville det vært allright omopposisjonen snart kunne begynt å snakke om politikk og om de store utfordringene framtida byr på – som klimakrise, økonomisk kollaps, kriger, fattigdom, sult og nød. Dessvere vil det neppe skje. Politikerne i Høyre og Venstre har degenerert til sutring og syting, Krf’erne har bestemt seg for å være mot alt SV er for, og Frp – som tidligere hadde syting og sutring som sitt faste varemerke – har funnet en ny taktikk: De vet at dersom partiets politikk blir tydeligjort for folk, så vil de aller fleste flykte unna partiet. De ser også at sutring og syting ikke lenger har den samme apellen. Derfor har de i stedet begynt å skremme folk til å stemme på seg – ved å løgnaktig påstå at Sharia-lover, lovløshet, voldtekter, terrorisme og ødelagte samfunn følger i sosialismens fotspor f.eks. i Malmø.

Opposisjonen synker lenger og lenger ned i en hengemyr av vås og useriøsitet. Jo mer de syter, klager og skremmer – desto lenger ned synker de.

Med andre ord: Den politiske arenaen i Norge har blitt tredelt. Frp tar seg av skremsler og trusler. Høyre og Venstre, delvis sammen med Krf, står for sutring og syting. Mens de rødgrønne partiene jobber med politikken for framtidas Norge.