Uakseptabelt trusseldemokrati i Arbeiderpartiet

– Får vi det ikke nøyaktig som vi vil, legger vi ned aktiviteten og sier fra oss alle verv.

Denne holdningen har kommet fra flere partiavdelinger av både Arbeiderpartiet og SV i spørsmålet om master eller sjøkabel i Hardanger. Sist ut er Kvam Ap, som krever at Jens Stoltenberg kommer på medlemsmøte. Hvis ikke legges laget ned.

Dette «Hvis ikke…» er en dårlig argumentasjonsteknikk. Det er rett og slett et trusseldemokrati.

Og et trusseldemokrati – er en trussel mot demokratiet.

Et av sosialdemokratiets adelsmerker er at vi har en kunnskapsbasert tilnærming til politikken. Vi sørger for at saker utredes faglig, deretter at vi diskuterer åpent og fordomsfritt – og når alle synspunkter har fått kommet på bordet, konkluderer vi.

Men av og til kommer dette «Hvis ikke…»-argumentet inn.

Som jo strengt tatt ikke er noe argument i det hele tatt.

«Hvis ikke…»-argumentet er mer en stadfestelse av at man ikke har gode nok argumenter! For hvorfor ellers er det nødvendig å true gjennom noe flertallet er mot?

Hadde argumentene vært gode nok, ville jo flertallet vært for.

Det hender faktisk ganske ofte at nasjonale vedtak får lokale konsekvenser som ingen ønsker seg. Hverken folk som bor der konsekvensene manifesterer seg, eller folk andre steder. Det kan være kraftlinjer, som i Hardanger. Men det kan også være snakk om motorveier, togtraséer, asylmottak, fengsler, sykehus, barnehager – ja, nær sagt alle etableringer har motstandere lokalt.

Eller unnlatelse av å bruke nasjonale midler på lokale tiltak – som rassikring, lokalsykehus, lokalpoliti, industrisubsidier eller andre formål som lokalt er svært viktige.

Slik må det være. Fordi de nasjonale hensynene og de lokale hensynene går faktisk ikke alltid hånd i hånd.

Noen ganger må nasjonale hensyn vike til fordel for de lokale hensynene. Men det bør skje fordi argumentene for det er gode nok.

Ikke fordi man lokalt trekker opp «Hvis ikke…» fra hatten.

Vi har 431 kommuner i Norge. Statsministeren kan ikke forventes å måtte rykke ut hver gang det er lokal motstand mot et regionalt eller nasjonalt svært viktig prosjekt. Og særlig ikke når argumentene fra lokalt nivå har blitt målbåret og fremført – og vurdert – før konklusjonen trekkes.

Kvam Arbeiderparti bør besinne seg. Sosialdemokratene i Kvam er ikke tjent med å marsjere i takt ut av partiet i protest mot kraftlinjer – som i utgangspunktet var ment å være et svært lite inngrep i fjordlandskapet, men som for Kvam kan bli stort fordi sjøkabel i såfall må ha et ilandføringsanlegg som er mye mer skjemmende for landskapet. For dersom Kvam Ap marsjerer ut pga protest mot konsekvensene av sjøkabel, vil andre partilag kunne marsjere ut pga andre lokale hensyn man ikke har fått gjennomslag for.

Og da er det Erna og Siv som kan gni seg i hendene.

For da har lokale sosialdemokrater med åpne øyne overlatt dem nøklene til regjeringskontorene fra og med høsten 2013.

Dét bør bekymre sosialdemokratene i Kvam og andre steder langt mer enn at de eventuelt får det ilandføringsanlegget som er nødvendig for å oppfylle kravet fra resten av Hardanger. En muffestasjon og en kraftgate er helt sikkert upopulært lokalt, men det er ikke velferdsstatens undergang. Konsekvensen av nedlagt partiaktivitet rundt omkring i landet kan derimot være nettopp dét.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her