Nå mobiliseres det i forskjellige miljøer forran kirkevalget.
Så lenge et flertall av befolkningen er medlemmer er det egentlig gledelig at vanlige folk engasjerer seg i kirkevalget. I vår tid regnes man gjerne som fullgod kristen uten å være så voldsomt opptatt av dystre ting og konstant fordømmelse av hva en måtte anse for å være andres umoral. Det er gledelig akkurat det.
Som gammel religionshater syns jeg ikke denna kirka er så mye å irritere seg over lengre. Hadde jeg oppdaget at jeg enda en gang var tvangsinnmeldt hadde jeg nok blitt vred, men utløsning av den vreden ble jeg snytt for, he he! Jeg husker at jeg i barndommen var sur på foreldrene mine for at jeg var blitt døpt og tvangsinnmeldt, mens jeg var så liten at jeg ikke hadde lært å prate; langt mindre ta stilling til om jeg ville ha en vass-skvett i hodet eller ikke.
I en slags erkjennelse av at barnedåpen var et slags, riktignok mildt overgrep var det vanlig at alle på min alder skulle godkjenne overgrepet i form av en bekreftelse; en såkalt konfirmasjon. Men hyklersk nok skulle dette skje før man var myndig og også før man var gammel nok til å ta stilling til hvorvidt man ville være medlem i noe trossamfunn. Det var vanlig å få gaver i form av klokke og penger. Klokke hadde jeg, men penger var det smått med, så jeg hyklet meg gjennom konfirmasjonen under mantraet «gi hyklerne hva hykleri er».
Året etter var jeg gammel nok til å melde meg ut av statskirka. Men av en eller annen uforståelig grunn trodde presten han hadde rett til å forlange en begrunnelse for min utmeldelse. Deretter ga han seg til å motsi den begrunnelsen.
Nå var dette en sindig og behagelig prest som tok på seg å være min klasses kristendomslærer på en av landets siste realskoler. Jeg ser ikke bort i fra at det gikk prestisje i saken fordi min onkel grunnla KRF i Romedal og muligens Stange. Til tross for at jeg boikottet salmesang deltok jeg i kristendomsundervisningen for å få poengene det ga på eksamensdokumentet. Dermed ble det mange diskusjoner med denne presten. Vi var begge saklige slik at kristendomstimene ble en interessant avkobling. Og han var real nok til å gi meg Meget i kristendom. Jeg leste og tenkte over det jeg så. Men jeg fant ingenting som begrunnet f.eks. at barna skulle døpes eller at sabbaten skulle flyttes til søndag. Det gamle testamentets ti bud og Luthers ti bud er heller ikke de samme. Det er mye som ikke stemmer som de bokstavtroende ser ut til å godta. Jeg fikk ofte en følelse av at bibelhistoriens Jesus var på vår side, mens de troende var som bibelens hyklerske fariseere; opptatt som de var av splinten i sin brors øye. Kirken har stadig vært i forandring. Det var vel et kirkemøte på 300-tallet som avgjorde hva som skulle være godkjent bibel mere enn tusen år før trykkekunsten nådde Europa.
Denne gangen er det synet på ekteskapsloven som er til revisjon i kirka. Det er mange som tror de hjelper de homofile til fulle menneskerettigheter ved å støtte ekteskapsloven. Men en trenger ikke være religiøs eller ha noe i mot homofile for å være imot ekteskapsloven.
Homofile må gjerne få så mange barn de vil for min del så lenge det er deres egne barn. Men homofili gir dem ingen naturlig rett til å få seg andres barn. Det forundrer meg at det nesten bare er de kristne som ser det. Jeg er fortsatt ikke spesielt religiøs. Men denne gangen må jeg bare innrømme at Høybråten har rett. Det er bare så synd at han ikke også protesterer når det er snakk om heterofiles påtatte rett til å få seg andres barn. Det er nemlig ikke legning det dreier seg om, men barnas menneskerettigheter.
Nå er vi ikke redde for å fornærme de religiøse, men vi er redd for å fornærme de homofile og vi er redde for å fornærme de som ønsker å adoptere eller allerede har adoptert. Men vi burte være mere redde for å fornærme foreldrene som urettmessig blir fratatt sine barn. Barn skal helt enkelt ikke brukes som medisin mot ensomhet og statussavn. Adopsjon hos fremmede skal kun skje når ingen av de nærmeste er i stand til å stille opp.
Vi bør være redde for å fornærme de barna som mister kontakten med sine familier. Særlig farskontakten blir forsømt systematisk i et hyklersk Likestillingsnorge.
Det at enkelte foreldre gjør en dårlig jobb rettferdiggjør heller ikke at Bjørnetjenesten skal ta ungene fra velfungerende foreldre og gi dem til fremmede homofile eller for den saks skyld fremmede heterofile. Det som er bestemmende er i praksis ikke hvorvidt biologiske foreldre er dårlige foreldre, men hvorvidt de har et nettverk som kan forsvare seg. Men dette skal man heller ikke si av frykt for å fornærme de som er ansatte i denne overgrepsetaten uten å ha styrke og selvtillit til å protestere mot overgrepene de selv blir involvert i.
