Ondskapens ansikt var som vårt eget

UFATTELIG ERKJENNELSE: Den nærmest ufattelige erkjennelsen må vokse fram: Fredelige tenåringer er regelrett henrettet for sin politiske overbevisnings skyld. I vårt land. I vår tid. Foto: Bjørn Jarle Røberg-Larsen

Ungdommer skrikende i dødsangst. Drønnet fra bomben. Den brå og umiddelbare tilintetgjørelsen. Mange av oss gjenopplever nå hele følelsesspekteret fra i fjor sommer. Sjokket. Fortvilelsen. Frykten. Maktesløsheten. Sorgen. Sinnet.

Aldri før har så brutale handlinger rammet så mange på én gang. Tusenvis er direkte berørt, enten ved at de var der da det skjedde eller ved at de er pårørende eller etterlatte. Og ingen er uberørt.

Det første året har først og fremst handlet om fellesskap med de som har mistet noen. Jeg møtte selv familiens og vennenes bunnløse sorg da jeg talte i begravelsen til en av de drepte fra Utøya i fjor sommer. 16 år gammel, på sin første sommerleir på Utøya. Skutt og drept ved pumpehuset.

Framover må vi ta inn over oss det POLITISK grufulle, og erkjenne dette: Regjeringskvartalet og Utøya var ikke tilfeldige mål for en gal manns ugjerninger. Det var et nøye planlagt angrep på ett parti og på én ungdomsbevegelse. Den nærmest ufattelige erkjennelsen må vokse fram: Fredelige tenåringer er regelrett henrettet for sin politiske overbevisnings skyld. I vårt land. I vår tid.

Hvordan møter vi en slik erkjennelse? Hvordan forholder vi oss til at gjerningsmannen slett ikke er alene om tankene som han selv sier motiverte ham til handlingen? Jo – det gjør vi ved å fortsette som før.

Før det fulle omfanget av massakren på Utøya ble kjent, var det største sjokket for mange 22. juli ikke HVA, men HVEM. For ondskapens ansikt var som vårt eget. Blondt hår. Blå øyne. Likt oss andre på utsiden.

Men ganske så ulikt på innsiden. Trosfrihet, demokrati, kvinnefrigjøring, solidaritet, likeverd, pressefrihet – verdier som de aller fleste i Norge setter pris på. Men som massemorderen vil til livs. Og som meningsfellene hans vil til livs.

Og som resten av oss må stå opp for.

Vi vet hvordan vi skal gjøre det. For han klarte ikke å forandre oss. Aldri har vi sett en sterkere manifestasjon av fellesskap, samhold og solidaritet enn etter 22/7. Og alle tilløp til krav om hevn ble kontant avvist. Å straffe utfra hevn vil ikke lindre sorgen, hele sårene eller gjenopprette uretten som er begått. Derfor straffer vi ikke utfra hevn i Norge. Ikke denne gangen heller. Demokratiet og rettsstaten er robust nok til å gi human behandling til alle, også til de som er demokratiets og rettsstatens fiender.

Slik bekjemper vi ondskapen. Slik vinner vi. Ikke med forbud, kriminalisering av meninger, knebling, undertrykking og fortielser. Ikke med hevn. Ikke med hat. Men ved å stå opp for verdiene våre. Det finnes flere som er like politisk skakkjørte som massemorderen. Det må vi tillate. Men vi må ikke tillate oss selv å være likegyldige. Eller å la barbariet forandre oss.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Notis: Innlegget stod på trykk i Lokalavisa Sør-Østerdal lørdag 21. juli. Bakgrunn for at jeg skrev innlegget kan du lese mer om på 1000 tegn om 22/7

Kommentarer fra leserne:



Bloggurat

Sosialdemokraten.no


Hybler og leiligheter til leie | Billig blekk | Mastercard Kredittkort | Gratis gjestebok | Biler til salgs | Utleie av boliger | Finansiering | Kredittkort | | | | | | | | | | | | |
Sitemap