Hvor er det anstendige Høyre?

Kronikk av stortingsrepresentant Åsmund Aukrust (Arbeiderpartiet)

Historien om «det anstendige Høyre» forvitres dag for dag. Under Erna Solbergs ledelse har «grumset fra kommentarfeltene» fått plass ved kongens bord.

Opphavsmenn og kvinner til påstander om behov for korstog mot Islam, bæring på gullstol, imamsleiking, brenning av aviser og klimafornektelse har alle blitt invitert til kongens bord av Erna Solberg. Og nå sist har de utnevnt Line Miriam Sandberg, som har skrevet drøye påstander om at muslimer er mot likeverd, demokrati, frihet og ytringsfrihet, til statssekretær i Helse og omsorgsdepartementet.

Det sterkeste vi hører fra Erna Solberg er varianter av «jeg ville ikke brukt de ordene». Nei vel, fint det, men statsministeren syns tydeligvis ikke at det er verre enn at de fint kan bli statsråder og dermed også av hennes nærmeste kollegaer. Hvilket signal tror Solberg det gir?

Jeg registrerer med tristhet at Erna Solberg unngår alle disse diskusjonene – og slipper unna med det. Hun prøver å innta en rolle der hun «hever seg over» disse smålighetene. Men strutseledelse er ikke god ledelse. Det er i beste fall arrogant. Når landets fremste politiker velger å lukke øynene for den behandlingen og de utsagnene som medlemmer av hennes egen regjering retter mot en stor del av den befolkningen de er satt til å lede, er det ikke noe annet enn dårlig ledelse.

Og nei Erna, det holder ikke å bare se på hva som faktisk blir vedtatt. Nedsettende ord og insinuasjoner betyr noe.

At statsministeren skal klatre ned fra sin høye hest og faktisk begynne å ta tak i det som skjer hadde vært gledelig, men jeg har gitt opp å tro på det. I stedet har jeg fortsatt et lite håp om at resten av det en gang «anstendige Høyre» våkner til liv. Det sies at den som tier samtykker, jeg håper fortsatt at resten av Høyre ikke samtykker i dette.

Jeg håper at lysten på makt ikke har blitt så stor at hele Høyre fortsetter å vende det døve øret til. For til syvende og sist dreier det seg om hva slags land vi ønsker å være. Vil vi være et samfunn der vi behandler hverandre med respekt og snakker om «vi» og «oss» – eller skal vi la regjeringsmedlemmer fortsette å ture frem på en slik måte at vi beveger oss i retning av et samfunn der ulik religion og hudfarge gjør at vi mistenkeliggjør hverandre og snakker om «oss og dem».