Sannsynlig med flere rekordgalluper for Høyre

21. januar kom det en gallup der Høyre passerte 40 %. Sannsynligheten er stor for at vinteren vil bringe flere målinger med rekordoppslutning for Høyre. Deretter vil det snu.

Mandag 21. januar presenterte Aftenposten og Bergens Tidene januar-målingen fra Respons Analyse. Her måles Høyre til rekordoppslutningen 40,1 %.

Sannsynligheten er stor for at vi vil se flere rekordmålinger for Høyre i vinter, med oppslutning på høyre 30-tall eller lave 40-tall. Deretter vil det snu. Her er grunnene:

Høyre er fullmobilisert
Bakgrunnstallene fra gallupbyråene er nøkkelen til å forstå hvorfor Høyre gjør det sterkt nå, og samtidig nøkkelen til å kunne si noe kvalifisert om utviklingen fram mot valget i september.

Og blant alle opplysningene bakgrunnstallene kan gi, er lojalitetsprosenten kanskje det aller mest spennende i den fasen av valgkampen vi er i akkurat nå.

Lojalitetsprosenten forteller oss hvor stor andel av et partis 2009-velgere som ville gjenta sitt partivalg hvis det var valg i dag.

Og her skiller Høyre seg soleklart ut. Med en lojalitetsprosent på mellom 85 og 90 % er Høyre fullmobilisert. Det er sjeldent å se at et parti klarer å holde på så mange av sine egne velgere fra et valg til det neste.

For de andre partiene er lojaliteten varierende fra ca 45 % til ca 65 % nå.

Høyre har overtatt Frps rolle
Det andre vesentlige momentet er at Høyre i løpet av inneværende stortingsperiode har overtatt Frps tidligere rolle som premissleverandøren på høyresida i politikken. Dette kommer til uttrykk på flere måter, og gjør at Høyre høster velgere FRA velgergrupper som de tidligere hadde lavere appell hos:

• Høyre har valgt å snakke lite om egen politikk de siste årene, og i stedet kritisere regjeringen. Ofte har kritikken kommet på områder der Høyre ikke har «nye og bedre løsninger» målt opp mot regjeringen, snarere tvert imot. Ved å kritisere regjeringen i stedet for å snakke om sin egen – ofte langt mer mangelfulle – politikk, bruker Erna Solbergs Høyre den samme metoden som Carl I. Hagens Frp lyktes bra med. Og som Siv Jensens Frp ikke har lykkes med i det hele tatt. Dermed havner misnøyevelgerne i større grad hos Høyre nå enn hos Frp.
• Borgerlige velgere som for enhver pris vil ha «sosialistene og kommunistene» ut av regjeringskontorene, vil flokke seg om det største partiet på høyresida. Før var det Frp. Nå er det Høyre. Dette er noe av den politiske «snøballeffekten»; sterke galluptall fører til enda sterkere galluptall, nettopp fordi de som støtter en bestemt side i politikken vil slutte opp om det partiet som fremstår som den sterkeste motvekten mot dem man IKKE vil skal styre landet. I nettdebatter, kommentarspalter i nettavisene og lignende steder ser vi dreiningen tydelig; der de rabiate ytringene tidligere først og fremst kom fra folk som passet på å erklære seg som Frp-velgere og gjerne la inn personhyllest av Siv Jensen, Per Sandberg eller Carl I. Hagen – ser vi oftere og oftere at de rabiate ytringene nå kommer fra folk som lovpriser Erna Solberg og Høyre.

Politikken handler lite om politikk
Når vi ser tilbake på den politiske journalistikken de siste månedene – ja, forsåvidt lenger tilbake også – er det særlig én ting som er mangelvare: Politikk.

Den politiske journalistikken har dreid seg om en borgerlig opposisjon som synes umettelig på å granske og kontrollere uansett hvor lite de finner, om blå politikere som farer opp og truer med mistillit eller høringer hver gang de hører et ord de er uenige i, om oppdiktede eventyr fra et nachspiel på Lorry og andre røverhistorier – og veldig lite om de politiske forskjellene mellom partiene eller mellom regjeringsalternativene.

Politisk vidsyn og politisk framsyn er avløst av politisk sneversyn og politisk arkeologi, der sjefsarkeologene Anders Anundsen og Per Kristian Foss lenge har vært de mest medieprofilerte politikerne på høyresida. Millimetermål og lupe har fått være de viktigste politiske verktøyene. Det har vært viktigere for mediene å fokusere på fortida enn på framtida.

I en situasjon der det overveiende mediefokuset er å finne feil i fortida, vil enhver sittende regjering slite. Rett og slett fordi den som ønsker å finne feil i fortida, finner feil i fortida. Det er overhodet ikke vanskelig.

Kaoset på borgerlig side er foreløpig lite synlig
Her er det fjerde momentet. Kaoset på borgerlig side fikk mye av hovedskylden for det borgerlige valgnederlaget i 2009, og forsåvidt også i 2005. Kaoset er like stort nå; Krf, Høyre, Frp og Venstre ser ut til å befinne seg i helt ulike verdener – og politikken spriker i alle mulige retninger. Det er ikke mulig pr i dag å se noe helhetlig politisk retning disse partiene kan samles om. Man kan stemme Frp fordi man er mot bompenger – og få flere bompengefinansierte prosjekter enn noensinne. Man kan stemme Krf fordi man vil begrense alkohol og rusmidler i samfunnet – og få tidenes frislipp av akkurat dette (der Venstre endatil tar til orde for liberalisering av narkotika). Man kan stemme Venstre fordi man vil ha sterkere miljøpolitikk, og oppleve at Høyre og Frp får fullt gjennomslag for det stikk motsatte.

På område etter område er det et politisk kaos på høyresida.

Og dette merker velgerne ingenting til. Rett og slett fordi det er ikke politikken som har fokus i det politiske mediebildet nå.

Høyre vil falle – men ikke ennå
Alt dette vil endre seg når det drar seg til mot valg. Men det vil ikke skje riktig ennå. Vendepunktet vil antagelig komme rundt partilandsmøtene utpå vårparten. Fra da av og fram mot valget vil politikken få stadig større oppmerksomhet i mediene – og hos velgerne.

Og fokuset vil bli på hva det Ap-dominerte regjeringsalternativet vil bety for framtidas Norge – og hva det Høyre-dominerte regjeringsalternativet vil bety.

I en slik situasjon er det tvilsomt om Høyre kan klare å holde på sin høye lojalitet. Men det er ikke umulig. Uansett om de klarer det eller ikke, vil DE ANDRE partienes mobilisering av egne 2009-velgere, gjøre at Høyres totalandel av velgermassen vil gå ned.

Og når kaoset på høyresida blir mer tydelig for velgerne, vil antagelig Høyre være det partiet som har mest å tape på at de blå fremstår som splittet. Samtidig vil Høyre være det partiet på høyresida som har mest å hente på at de blå samkjører seg og utmeisler en felles politisk enighetsplattform som de kan presentere for velgerne.

Men de klarte det altså ikke i 2009. Og ikke i 2005 – til tross for at tre av partiene da hadde sittet med regjeringsmakt i 4 år, og det fjerde partiet både hadde vært fødselshjelper og parlamentarisk støtteparti for regjeringen.

Det er lite trolig at de vil klare det på en mer troverdig måte i 2013.

Men fram til da, vil Høyre gjøre det bra på gallupene. Det er sannsynlig med flere rekordgalluper, og det er mulig med flere 40 %-målinger for Høyre.

Men det er i vinter.

Kommer kollapsen for Høyre igjen?
Når vårsola smelter vekk snøen og isen, og partiene samles til landsmøter – da vil valgkampen gå inn i en helt annen fase.

Kanskje vil Høyre oppleve det samme som i 1993 eller i 2001. Forut for begge valgene hadde Høyre galluptall i ryggen som var solide, og det så ut til at de skulle bli det største partiet i Stortinget etter valget. I 1993 kollapset det i løpet av sommeren, og valget endte med skuffende 17,0 % (Høyres svakeste siden 1945) og færre mandater enn Senterpartiet. I 2001 holdt oppslutningen seg høy til langt uti august. Tre uker før valget så Høyre 30-tallet på meningsmålingene, og lå langt foran Arbeiderpartiet hos de fleste byråene.

Men valgnatta viste opptellingen kun 21,2 % til Høyre. Og til tross for at Arbeiderpartiets resultat fortjener å kalles katastrofalt dårlig, var oppslutningen mer enn 3 prosentpoeng høyere enn Høyres.

Høye galluptall i august hjalp lite på valgnatta i september.

Høyre har en litt annen base og et litt annet utgangspunkt nå enn i 1993 og 2001. Men det er likevel ingen tvil: Høyre skal slite voldsomt med å oppnå en valgoppslutning som er noe i nærheten av de nivåene partiet ser på gallupene nå.

Postet av
Bjørn Jarle Røberg-Larsen – www.twitter.com/BjornJarle
Få varsling om nyheter fra Sosialdemokraten.no