Korrupsjon på Stortinget? Tabloidmediene kliner til – og bommer igjen!

Stortinger ser ut til å være en av Norges aller største lovbrytere, med 179 lovbrudd på samvittigheten på bare ett år! Tidligere stortingspresident Jørgen Kosmo utelukker ikke at det kan ha forekommet korrupsjon. Tabloidmediene kliner til, vel vitende om at selektiv nyhetslesing gir økt politikerforakt og påstander om maktkåte rikspolitikere som bare er ute etter å mele sin egen kake. Nyhetskonsumentenes harme skal åpenbart nå rettes mot Stortinget.

Men som vanlig gir tabloidmedienes dekning et fullstendig skjevt bilde. Det høye antallet lovbrudd og den mulige korrupsjonen skriver seg fra noe som heter noe så kjedelig som «Lov om offentlige anskaffelser», og som til tross for det kjedelige navnet er en svært viktig lov som skal sikre at ingen leverandører får avtaler med det offentlige på uriktig grunnlag.

Hvem er det så som inngår avtaler om leveranser til Stortinget? F.eks. av vaskemidler, lyspærer, kulepenner og elektrikertjenester? Er det dette politikerne driver med når de har plenumsmøter? Selvsagt ikke. Det er forskjell på folkevalgte og administrasjon: Politikernes oppgaver er å vedta lover og fastsette budsjett, mens administrasjonen skal sørge for driftingen av Stortinget.

Så de som tar utgangspunkt i slike nyheter for å kunne jamre over hvor ille det er med politikere som meler sin egen kake, de er nokså langt unna virkeligheten. Det er helt feil å kritisere politikerne for noe politikerne ikke har med å gjøre. Uttrykket «Å rette bakerfor smed» er laget for denne typen situasjoner.

Men lovbruddene i seg selv er det (minst) to ting å si om: For det første er det svært alvorlig at de som skal gjennomføre prinsippene bak loven om offentlige anskaffelser i praksis, ikke er i stand til det. Selv om det ikke skulle være korrupsjon eller annen bedragersk virksomhet somligger til grunn, så er bestemmelsene der for å sikre at alle leverandører likebehandles – og at det offentlige får mest mulig ut av de ressursene som fellesskapet forvalter.

Og for det andre kan dette høye antallet lovbrudd være en indikasjon på at regelverket kan være for vanskelig å etterleve i praksis, eller at det krever så mye ekstra administrasjon/byråkrati at det offentlige må styrke byråkratiet for å være i stand til å etterleve loven. En lov som har som utgangspunkt å sikre objektive og likeverdige villkår for i hovedsak private leverandører kan dermed ende opp med å gi det offentlige økt byråkrati.

Jeg tar også med en tredje betraktning: Når Stortinget, som tross alt er en relativt beskjeden aktør hva angår størrelse i det offentlige Nogre, bryter loven 179 ganger på ett enkelt år – tenk da hvor mange lovbrudd som vi må regne med at skjer rundt i statlige etater og departement – som i omfang er langt større enn Stortinget. Og tenkt på Norges 19 fylkeskommuner, 431 kommuner og alle mulige kommunale og fylkeskommunale etater, bedrifter, bydeler, regioner etc. Hovedproblemet er mest sannsynlig på et helt annet plan enn det tabloidpressen velger å slå opp i dag – lovbruddene på Stortinget er bare en ørliten topp av et digert isfjell.

Sosialdemokraten.no har et stalltips: Enten må offentlig byråkrati økes kraftig, eller vi vil vi få servert stadig flere nyheter om mulig korrupsjon og sikre lovbrudd fra både Stortinget og usannsynlig mange andre offentlige aktører i tiden som kommer.