Ny gallup: Arbeiderpartiet størst, og langt foran skjema til valgseier i 2013

Arbeiderpartiet er Norges største parti på ny meningsmåling. Med 15 måneder igjen til stortingsvalget, har partiet 4,4 prosentpoeng høyere oppslutning nå enn i tilsvarende måling 15 måneder før valget i 2009. Men for både SV og Senterpartiet gir målingen katastrofetall, og kan ødelegge muligheten for en ny periode med rødgrønn flertallsregjering. Dette viser Norstats nye meningsmåling som NRK presenterer i dag.

26,6 % i juni 2008, 31,0 % nå
Med 15 måneder igjen til stortingsvalget, er det gledelig å se at Arbeiderpartiet er «foran skjema» målt mot forrige stortingsvalg. I juni 2008 presenterte NRK en måling fra Norstat der Arbeiderpartiet hadde støtte fra 26,6 % av velgerne. Som kjent endte valget i 2009 med en oppslutning på 35,4 %. Når Arbeiderpartiet nå oppnår 31,0 % på juni-målingen fra samme byrå, er Arbeiderpartiets nivå hele 4,4 prosentpoeng bedre enn for fire år siden. Dette kan peke i retning av et svært godt valg for Arbeiderpartiet – og dermed berede grunnen for en ny periode i regjering for Arbeiderpartiet.

Men det er absolutt skjær i sjøen.

For både SV og Senterpartiet havner under sperregrensa for utjevningsmandater i denne målingen, og må dermed greie seg med de distriktsmandatene de kan klare å kapre. Og i følge denne målingen klarer de kun et mandat hver.

I såfall ryker muligheten for en rødgrønn flertallsregjering – nær sagt uansett hvor høy oppslutning Arbeiderpartiet ender på.

Det kan legges til at både SV og Senterpartiet scorer betydelig svakere i juni 2012 enn de gjorde i juni 2008. SV får 3,9 % nå, og hadde 6,9 % på tilsvarende måling i 2008. Senterpartiet måles til 3,5 % nå, og ble målt til 5,9 % av samme byrå for nøyaktig fire år siden.

Må klare to av tre for å fortsette i regjering
Tallene indikerer dermed at Arbeiderpartiet er godt i rute, mens SV og Senterpartiet ser ut til å slite med å greie å gjenta 2009-resultatene.

Hvilke konsekvenser kan dette få for de av oss som ønsker en fortsatt Arbeiderparti-dominert regjering?

Jo – en enkel analyse basert på tilstanden i norsk politikk, er at fram til valget i 2013 må minst to av følgende tre forhold inntreffe for at Norge fortsatt skal ha en regjering der Arbeiderpartiet er den dominerende kraft:

a) Ap må minimum oppnå et nivå rundt oppslutningen i 2013 (målingen viser at det forholdet er oppnåelig og sannsynlig)
b) Både SV og Sp må over sperregrensa på valgnatta, altså minimum 4,0 % oppslutning (både denne og andre målinger den senere tid indikerer at det kan holde hardt å få begge partiene over grensa)
c) Krf må lande på å ikke låse seg for tett til et Høyre- og Frp-dominert regjeringsalternativ (signaler i riksmediene fra sentrale Krf-politikere tyder på at Krf sannsynligvis vil foretrekke Frp framfor Ap når de i september skal ta stilling til hvilket regjeringsalternativ de skal gå til valg på, til tross for at de realpolitisk står nærmere Ap enn Frp)

Noen handlingsalternativer for Arbeiderpartiet
Med dette som bakteppe, er det noen handlingsalternativer som Arbeiderpartiet står igjen med. Kort oppsummert er det tre hovedretninger Ap kan velge for å fortsatt sitte som en dominerende kraft i regjeringen etter valget i 2013.

For det første må Arbeiderpartiet snarest mulig «takte om» og komme over i kampanjemodus. I nyere norsk historie har Arbeiderpartiet aldri vært «for tidlig i form» forut for valg. Men det har hendt flere ganger at partiet har kommet for sent i form. Når målingene nå peker i retning av at partiet har bedre inngang til valgkampen nå enn for fire år siden, må partiapparatet utnytte dette til sin fordel. Ingen andre partier i Norge har et organisasjonsapparat som kan måle seg med Arbeiderpartiets apparat når det gjelder å drive valgkamp.

Dette grepet vil trygge en høy oppslutning om Arbeiderpartiet i 2013.

For det andre kan Arbeiderpartiet velge å særlig synliggjøre politikkområder der partiet kjemper med Venstre og Høyre om velgerne. På flere av disse politikkområdene er velgerne reelt sett i villrede om hva slags politikk en borgerlig regjering vil føre, og likeledes reelt sett trygge på hva Arbeiderpartiet står for. Mange i disse velgergruppene stemte på Arbeiderpartiet i 2009 nettopp fordi de mente at Arbeiderpartiets løsninger på disse – for dem sentrale – politikkområdene var bedre enn de løsningene et sprikende borgerlig regjeringsalternativ kunne tilby.

Med et slikt grep vil Arbeiderpartiet overlate et handlingsrom knyttet til «venstresidas kjernesaker». I det handlingsrommet vil både SV og Senterpartiet kunne mobilisere sine velgergrupper. Særlig gjelder dette SV utfra den tradisjonelle venstre-høyre-aksen i norsk politikk, men det gjelder også Senterpartiet utfra spørsmål knyttet til EU, distriktspolitikk og elite-grasrot-aksen.

Hva med Krf?
For det tredje kan Arbeiderpartiet velge å innta en mer aktiv holdning til Krf. I flere enkeltsaker er avstanden mellom de to partiene svært liten, og realpolitisk er det antagelig mulig å finne gode løsninger i skjæringspunktet mellom Ap og Krf som begge partier kan se formålstjenelige.

Det er imidlertid to store haker knyttet til en slik tilnærming. Den ene er Krf. Og den andre er SV. Krf er tydelige på at de ikke vil formalisere noe samarbeid med SV. Og skal Arbeiderpartiet nærme seg Krf, må de vinke farvel til SV.

En konstellasjon bestående av Ap, Senterpartiet og Krf er det ingen i Arbeiderpartiet som snakker høyt om i mediene. Grunnen er ikke at en slik konstellasjon realpolitisk vil være veldig uspiselig for de fleste i Arbeiderpartiet. Nei, grunnen er at det er en annen konstellasjon enn den man er i nå.

Husk at det rødgrønne samarbeidet ikke er et TAKTISK valg for Arbeiderpartiet, men et POLITISK valg. Det ble i sin tid gjort fordi partiledelsen, sentralstyret, landsstyret og landsmøtet i Arbeiderpartiet mente at de beste politiske løsningene finnes i skjæringspunktet mellom venstresiden og sentrum i norsk politikk.

Dersom man nå skulle ønske å «bytte ut» SV med Krf, vil det være i samsvar med det politiske valget som er gjort? Dette vil jeg komme tilbake til senere. Grunnen til at jeg lar dette ligge akkurat nå, er at pr i dag er dette alternativet ikke aktualisert i den partiinterne debatten i Arbeiderpartiet. Dermed vil diskusjoner rundt en slik politisk linjekorreksjon være kontrafaktisk, mens denne bloggposten er ment å se på realitetene den foreliggende politiske situasjonen innebærer.

Kan Ap styre alene?
Hva så om Arbeiderpartiet går såpass mye fram som målingen nå indikerer – kan Arbeiderpartiet ende opp med å styre landet i regjering alene?

F.eks. om oppslutningen lander et sted mellom 35 og 40 %?

Mange av Arbeiderpartiets beste år har jo vært år der partiet har sittet alene i regjering, også i mindretallsregjeringer der man har måttet forholde seg til et til dels varierende politisk grunnlag i Stortinget.

Kan noe slikt skje igjen dersom Arbeiderpartiet gjør et godt valg samtidig med at Krf har låst seg til Høyre/Frp og minst et av Arbeiderpartiets nåværende samarbeidspartnere faller under sperregrensa?

Nja…

Det er ikke mulig å gi noe helt entydig svar på hva som skjer i en slik situasjon. Rett og slett fordi det er vanskelig å peke på hvordan Stortinget i såfall vil se ut.

Vil det være SV eller vil det være Senterpartiet som faller under sperregrensa? Vil en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet kunne samle flertall i Stortinget ved hjelp av sentrum alene? Eller ved hjelp av ett sentrumsparti sammen med SV? Eller vil en slik regjering styre på «politisk nåde» fra et klart borgerlig flertall – fordi de borgerlige ikke er i stand til å finne samarbeidsformer som skal omfatte fire partier med kraftige realpolitiske forskjeller?

At Arbeiderpartiet skal sitte i regjering for å administrere en blå politikk som vedtas i Stortinget, er helt usannsynlig. Glem det. Det vil ikke skje.

Men at Arbeiderpartiet kan sitte i regjering alene dersom f.eks. Senterpartiet faller under sperregrensa og Ap kan samle flertall i Stortinget ved hjelp av et parti til venstre for seg og et parti til høyre for seg – dét er ingen helt umulig situasjon hvis valgresultatet ender uten flertall for noe forhåndsdefinert regjeringsalternativ.

Hva bør Ap gjøre fram mot valget i 2013?
Å lene seg på at det kan oppstå uavklarte situasjoner i etterkant av valget i 2013, er en farlig galei å begi seg ut på. Arbeiderpartiet står seg på å gå til valg med et kjent alternativ som partiets viktige velgergrupper kjenner seg igjen i og stoler på.

Erfaringene fra alle tidligere valg viser jo at når velgerne kjenner igjen Arbeiderpartiet, gjør Arbeiderpartiet gode valg.

Samtidig vet vi – fra motsatt side – at Høyre gjør dårlige valg når velgerne kjenner igjen Høyre.

Situasjonen nå er at Høyre gjør det bra på målingene fordi de IKKE snakker om Høyres politikk. I stedet klager de over regjeringens politikk, og over manglende resultatoppnåelse på områder som mange Ap-velgere er opptatt av. Annenhvert presseoppslag fra Høyre er jo rett ut et krav om at regjeringen skal føre MER Arbeiderparti-politikk!

For å si det slik: Hvis kampen mellom Høyre og Arbeiderpartiet i tida framover skal gå på hvilket av de to partiene som an føre mest Arbeiderparti-politikk… Vel, en slik kamp har Arbeiderpartiet mulighet til å vinne…!

Oppskrift på valgseier for Ap – i fire punkter!
Det er ikke så veldig mye som skal til. Enkelt oppsummert dreier det seg om fire punkter.

Arbeiderpartiet må:
1) Være tydelig på Arbeiderpartiets politikk, særlig på områder der partiet konkurrerer med Høyre og Venstre om velgerne. Arbeiderpartiet må rett og slett hjelpe velgerne med å kjenne igjen Arbeiderpartiet.
2) Gjerne hjelpe velgerne med å kjenne igjen Høyre også, ettersom Høyre ikke gjør særlig mye for å selv hjelpe velgerne på dette området.
3) La SV og Senterpartiet få dominere nyhetsbildet – og få betydelig politisk gjennomslag – på områder der disse partiene har mobiliseringspotensiale hos sine kjernevelgere.
4) Komme raskest mulig over i kampanjemodus.

Husk at gallupen i dag kommer etter måneder med støy og ståk fra tabloidpressen og opposisjonen rundt Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken, den kommer etter at bønder fra hele landet har demonstrert mot regjeringen, og den kommer etter en streik der titusenvis av regjeringens kjernevelgere har streiket og kalt regjeringen for skammelig på bakgrunn av tilbudene om lønnsøkning for offentlig ansatte.

Og den kommer midt i en tid der opposisjonen ikke opplever et eneste kritisk spørsmål fra pressen. Men der de tvert om har nærmest fri tilgang til mikrofoner og tv-kameraer for å klage sin nød over hvor fæle regjeringen er, og hvor vondt og vanskelig alt mulig er i Norge under dagens regjering.

Selv i en slik situasjon er altså Arbeiderpartiet langt foran skjema målt opp mot situasjonen for fire år siden.

Når vi vet at ingenting av dette vil vedvare fram til stortingsvalget, er utsiktene til en fortsatt Ap-dominert rødgrønn regjering relativt gode!

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her