Problemet med NAV
Kritikken mot NAV har stilnet i sommermånedene. Det er ok, for en del av kritikken gikk i hytt og pine, bokstavelig talt.
NAV-reformen kom i gang for at folk ikke skulle bli kasteballer mellom arbeidskontoret, sosialkontoret og andre etater. Jeg tror det var meningen å korte ned på avstanden ikke bare mellom etatene, men også mellom etatene og brukeren.
Brukere av NAV har opplevd at NAV ikke er på deres side, og at NAV har stivnet til en kontrollerings- og overvåkingsetat.
Forbundsleder i FO (Fellesorganisasjonen), Randi Reese, påpekte i Dagsavisen 26. februar i år at «Alle kontrollrutiner oppleves av mange som krenkende fordi de får inntrykk av at de mistenkes for å utnytte systemet. NAV-ledelsen må bestemme seg for om de vil bygge sine systemer på mistillit eller på tillit med nødvendig etterkontroll.»
Med Reeses ord, som jeg vil underskrive, bør ethvert møte med NAV finne sted i tillit, profesjonalitet, godhet og verdighet.
Ja, nettopp verdighet er et godt ord å ta med seg til NAV, hvis en kommer i en situasjon som en trenger hjelp til å mestre. Det nytter fint lite å si at en må «stå opp om morran». Det er svært sjelden at det handler om det.
