Opp mot 38 prosent er realistisk for Ap ved høstens valg

Sosialdemokraten.no analyserer situasjonen for de største politiske partiene i Norge. I dag presenterer vi funnene for Arbeiderpartiet, der 38 % er realistisk oppslutning ved valget i september. I såfall blir det Arbeiderpartiets beste valgresultat på 28 år!

Vi må tilbake til 1985 for å finne et valgresultat på over 38 % for Arbeiderpartiet. Under ledelse av Gro Harlem Brundtland, Einar Førde  og Ivar Leveraas oppnådde Arbeiderpartiet 40,8 % av stemmene ved stortingsvalget det året.

Tjener på at politikken kommer i fokus
Som vi skrev da vi analyserte Høyre i går, er det lite fokus på politikk i den politiske journalistikken nå. Det vil endre seg i løpet av våren.

Arbeiderpartiet er det partiet som taper mest på at politikken skyves i bakgrunnen. Resultatene fra regjeringens første 7 år har vært formidable, men når mediefokuset er på ikke-politikk får ikke partiet uttelling for dette på gallupene nå.

Situasjonen er stikk motsatt av hva som var tilfelle ved inngangen til forrige stortingsvalgår. Da var den internasjonale finanskrisen i ferd med å slå inn i realøkonomien med full kraft. Folk visste – særlig om de jobbet i eksportrettet sektor eller innenfor konjunkturavhengige sektorer innenlands som f.eks. bygg og anlegg – at arbeidsplassene deres var i fare. Og de visste at i tider hvor landet er i trøbbel og økonomien er usikker, da er det Arbeiderpartiet som har de beste løsningene.

Fokuset var på politikk. Og Arbeiderpartiet fremstod som partiet med de tryggeste løsningene på de enorme utfordringene som ventet.

Nå er fokuset et helt annet sted. Og medier og opposisjon kappløper med hverandre om å sette regjeringen i et dårligst mulig lys.

Det til tross for at krisen i Europa og i resten av verden ikke er særlig mindre nå enn i 2009, og til tross for at den norske høyresida har lite like holdbare svar på utfordringene nå som i 2009.

Stort mobiliseringspotensial
For å si noe fornuftig om hvor mulighetene for et godt valg i september ligger for Arbeiderpartiet, holder det ikke å se ensidig på gallupene i januar. Vi må gå bak tallene, og se på hvilken bakgrunnsinformasjon gallupbyråene tilbyr.

Og der er det mye interessant å finne.

Ved inngangen til valgåret 2009, hadde Arbeiderpartiet en lojalitet på mellom 75 og 80 % av sine 2005-velgere. Altså at mellom 75 % og 80 % av de som stemte Ap i 2005 sa de ville gjenta partivalget sitt i september 2009 da de ble spurt i januar 2009.

Tilsvarende lojalitet i januar 2013 er på omlag 60 %.

Dette gir en kjempemulighet for Arbeiderpartiet.

Hvor er Ap-velgerne fra 2009?
Bakgrunnstallene fra meningsmålingsbyråene forteller oss hvor Ap-velgerne fra 2009 befinner seg politisk i dag. Som nevnt er 60 % av dem fortsatt hos Ap. Men hvor er de andre?

Jo, det gir gallupbyråene ganske entydig informasjon om, og for å forenkle det hele runder vi av til et omtrentlig gjennomsnitt av byråenes bakgrunnstall.

Ca 20 % av Aps 2009-velgere sier i ved inngangen til 2013 at de ville stemt på et annet parti hvis det var valg i dag. Av disse vil de fleste stemme Høyre (13-14 %). Videre sier 4-5 % at de enten ikke ville stemt eller at de ikke vil svare på spørsmålet.

Mens 15 % sier de er usikre.

Med andre ord: Mens Høyre til de grader er fullmobilisert nå – slik vi skrev i går – er situasjonen omvendt for Ap. Det manglende fokuset på politikk, og all «støy» som medier og opposisjon har kappløpt med hverandre om å skape, har naturlig nok ikke mobilisert Aps 2009-velgere. Tvert om – de er demobilisert.

Men det betyr ikke at Aps 2009-velgere er tapt for Arbeiderpartiet! Tvert om viser jo tallene at halvparten av Aps 2009-velgere som Ap er mobilisert til å gjenta partivalget sitt nå – IKKE sier de vil stemme på et annet parti.

Kan hjemmesitterne og førstegangsvelgerne avgjøre valget?
En stor gruppe velgere ved årets valg deltok ikke i valget i 2009. Det er fire årskull med nye unge velgere som har kommet til siden den gang. Og i tillegg var det nærmere en fjerdedel av de som hadde stemmerett i 2009 som ikke brukte den.

Totalt utgjør dette en så stor andel velgere at partier som lykkes med å få nye velgere herfra, vil styrke sine sjanser for et godt valg.

Mye tyder på at Arbeiderpartiet har svært mye å hente både hos hjemmesitterne fra 2009, og fra de unge velgerne som ikke hadde stemmerett i 2009.

Bakgrunnsinformasjonen fra gallupbyråene viser at Arbeiderpartiet ligger på rundt 25 % oppslutning blant velgerne under 30 år. Dette er svært gode tall for Arbeiderpartiet, som sjeldent har hatt særlig sterkt grep på de yngre velgergruppene. Samtidig er dette altså status nå – i en periode der politikk i lengre tid har måttet vike plassen for ikke-politikk i den politiske journalistikken.

Halvparten av de nye ungdomsvelgerne hadde stemmerett ved fylkestings- og kommunestyrevalget i 2011. Nå skal man være forsiktig med å sammenligne lokale og regionale valg med riksvalg. Men likevel er det verdt å merke seg at Arbeiderpartiet gjorde et solid valg blant ungdommene i 2011, og at skolevalgresultatene fra den gang viste at mange unge velgere foretrakk at Arbeiderpartiet skulle styre kommunen og fylket de bor i. Har man først stemt på et parti en gang, er det lettere å gjøre det en gang til.

Mest populær blant hjemmesitterne
Blant de som kunne stemme i 2009, og som ikke gjorde det, er det også pekepinn om oppløftende  muligheter for Arbeiderpartiet. Vanligvis er dette en velgergruppe som har litt «medgangssupporter-preg» over seg; partier som er i medvind får støtte fra denne velgergruppen. Det skulle indikere at Høyre burde gjøre det bra her.

Og det gjør Høyre. Men ikke så bra som Arbeiderpartiet. I gruppa «stemte ikke sist» er det Arbeiderpartiet som er størst. Blant dem som sier de ikke stemte sist og vil stemme i år, har Ap en oppslutning på 33 %. Altså bedre enn i velgermassen generelt. Og kanskje aller mest interessant: En tredjedel av dem som ikke stemte sist sier at de kan tenke seg å stemme nå – men de har ikke bestemt seg for hva de skal stemme!

Utfra kunnskapen om at mange hjemmesittere er «medgangssupportere» når gallupbyråene ringer, er det veldig interessant at Høyre ikke henter større støtte fra denne gruppen på det nåværende tidspunkt i valgkampen. Og utfra det som tidligere er nevnt om mangel på politisk fokus, gir dette en stor potensiell oppside for Arbeiderpartiet.

Små endringer i ønske om politisk linjeskifte
Gallupbyråene kan fortelle oss mer enn hva folk vil stemme, og hvor velgerne fra tidligere år befinner seg nå. De kan også fortelle oss mye om hva folk mener om politiske saker og politisk hovedretning.

Ved valget i 2001 målte byråene at det var ønske fra stadig flere velgere om mer privatisering, større skattekutt, dereguleringer, individuelle løsninger og en svekket offentlig sektor.

Da vant høyresida, og Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg på flere generasjoner.

I 2005 – etter at folk hadde fått erfare hva den blåfargede medisinen innebærer – målte byråene et politisk stemningsskifte igjen. Folk ville ha mer fellesskapsløsninger, var mindre opptatt av å kutte skattene til millionærer og milliardærer, syns en aktiv stat var bra, ville ha reguleringer og en sterkere offentlig sektor.

Fra 2001 til 2005 gikk Ap kraftig fram, og den rødgrønne regjeringen startet sitt historiske prosjekt.

Så kom 2009 – og gallupbyråene målte at de politiske hovedstrømningene var omtrent som i 2005.

Og som kjent gikk Ap ytterligere fram, og den rødgrønne regjeringen fortsatte.

2013 som 2009
Nå måler byråene igjen hva folk mener om offentlig eller privat drift, om skattekutt eller økt satsing på velferd, om sterke rettigheter for arbeidstagere og kollektive avtaler eller svekkede arbeidstagerrettigheter og individuelle avtaler.

Og vet du hva?

Det er ikke noe politisk stemningsskifte denne gangen heller!

Folk vil stort sett ha den samme hovedretningen som ga Arbeiderpartiet valgseier i 2005 og 2009. Og det de svarer nå skiller seg klart fra det de svarte i 2001, da de ropte på mer høyrepolitikk og blåere løsninger.

Kan Ap ta velgere fra andre partier?
Et interessant spørsmål er om Ap kan ta velgere fra andre partier i valgkampen vi har foran oss, eller om nøkkelen til valgsuksess ene og alene ligger i å mobilisere blant partiets 2009-velgere og de som ikke stemte i 2009.

Og her er det også helt åpenbare muligheter for Arbeiderpartiet.

Gallupbyråene viser at Ap allerede nå har tilsig av velgere fra andre partier. 3 % av Frps 2009-velgere vil stemme Ap i år, til tross for at Frp lenge var Aps politiske hovedmotstander (og i allefall var det i 2009-valget). Ca 15 % av SV-velgerne i 2009 ville stemme Ap hvis valget var nå. Og interessant er det at 4 % av Krfs 2009-velgere og 8 % av Venstres 2009-velgere ville stemt Ap hvis det var valg i dag.

Kan hende er Krfs og Venstres velgere langt mindre begeistret for partiledelsens ønske om regjeringssamarbeid med Frp enn det partiledelsen i de to partiene hadde håpet på.

Når en stemme på Krf er en stemme på Frp og en stemme på Venstre er en stemme på Frp – da er det en del som heller velger å stemme Ap, rett og slett fordi Ap står dem mye nærmere enn det Frp gjør.

Bakgrunnstallene viser at Ap kan ØKE tilsiget fra andre partier når fokuset blir på politikk, styringsevne, forutsigbarhet og regjeringsalternativer. Selv når Høyre har de høye galluptallene de nå har, er 8 % av partiets 2009-velgere usikre på om de skal stemme Høyre i 2013. Noen av dem vurderer å stemme Ap i stedet – kanskje av samme grunn som Krfs og Venstres velgere. 10 % av Krf-velgerne er usikre. Og 15 % av Venstres velgere. Blant de rødgrønne er omlag 20 % av SVs velgere fra 2009 usikre på hva de skal stemme, mens hos Senterpartiet er nærmere 25 % usikre.

Solid valgkamporganisasjon
Arbeiderpartiets evne til å drive valgkamp er god. Veldig god. Ingen andre partier er i nærheten av å kunne mobilisere det antallet av frivillige valgkampmedarbeidere som Arbeiderpartiet klarer. Og Jens Stoltenberg er av mange ansett som «norgesmester i valgkamp».

Samtlige politiske motstandere frykter Arbeiderpartiets valgkampevne. Og det med rette. Arbeiderpartiet er rett og slett best på valgkamp, og når vi ser bort fra de spesielle forholdene rundt det politiske stemningsskiftet i 2001-valget har Arbeiderpartiet i nyere tid alltid styrket seg i løpet av valgkampene.

Det vil skje også i år.

Arbeiderpartiets muligheter
Ved å ta utgangspunkt i det vi kjenner til om bakgrunnstallene fra gallupbyråene, om det manglende ønsket i velgermassen om politisk linjeskifte, om Arbeiderpartiets valgkamp- og mobiliseringsevne og om det økende fokuset på politikk som vil komme fra våren av og fram mot valget, er det mulig å si noe om hva som er Arbeiderpartiets realistiske potensiale.

La oss sette noen premisser, og vurdere om de er realistiske:

1) Ap øker sin lojalitet opp mot 80 % blant partiets 2009-velgere
Bør være realistisk. Det er omtrent samme lojalitet som partiet i 2009 hadde blant 2005-velgerne.

2) Ap blir det største partiet blant de fire årskullene med nye velgere som har kommet til siden forrige stortingsvalg, og mobiliserer hjemmesittere fra 2009
Bør også være realistisk. Ap er det største partiet blant unge velgere på bakgrunnstallene fra de fleste gallupbyråene, og gjorde et godt valg hos to av disse årskullene i 2011. Utfordringen er at Aps andel blant de unge velgerne må være minimum som snittet av velgerne ellers for å telle positivt i stemmeregnskapet. I 2011 klarte Ap noenlunde dette; i skolevalget i 2011 stemte 30 % på Arbeiderpartiet, mens kommunestyrevalget ga en oppslutning på 31,7 %.

Også hjemmesittergruppen fra 2009 bør Ap ha vekstpotensiale i, som nevnt ovenfor.

3) Ap vinner tilbake en tredjedel av de velgerne de hadde i 2009 og som ved inngangen til 2013 sier de vil stemme Høyre 
Dette er «flytvelgere», som i liten grad er opptatt av ideologi og i langt større grad er opptatt av praktisk politikk. De kan ha stemt Ap i 2009 for å unngå å få en statsminister fra Frp. Og de misliker antagelig Frp fortsatt, samtidig med at de ikke har særlig sans for SV. Men uansett helt sentralt: De visste hva Høyre stod for i 2009, og valgte Arbeiderpartiet. Kanskje fordi de hadde større tillit til Arbeiderpartiets evne til å få landet trygt gjennom kriser og turbulente tider enn de hadde til Høyre. At en tredjedel av disse kan «vende tilbake» til Arbeiderpartiet i løpet av valgkampen bør i allefall ikke være noen umulighet.

4) Ap øker sitt tilsig av velgere som stemte på andre partier i 2009
Regjeringspartnerne først. Senterpartiets ikke-mobiliserte velgere er nok i noen grad tilbøyelige til å bytte parti, men det er mer trolig at de lar seg mobilisere til å stemme Sp en gang til enn at veldig mange av dem skal flyttes over til noe annet parti. Samtidig vil valgkampen etter alt å dømme bli en «Ap mot Høyre»-valgkamp, og usikre rødgrønne velgere vil da normalt sett være tilbøyelige til å samles rundt det største partiet (akkurat slik usikre velgere på høyresida vil være tilbøyelige til å samles rundt det største partiet på høyresida). La oss derfor anta at 5 prosentpoeng av Sps usikre 2009-velgere vil ende med å stemme Ap i høst.

SVs velgere derimot, kan nok i større grad anse at Arbeiderpartiet er et riktig valg for dem i 2013. Det er rett ut sannsynlig at blant de ca 20 % av SVs 2009-velgere som nå er usikre på hva de skal stemme, vil det være en del som lander på å bruke Arbeiderpartiets stemmeseddel i år.

Så til borgerlig side. Utsikten til at mange av Høyres 2009-velgere skal bytte over til Arbeiderpartiet, er nok ikke allverdens stor. De valgte Høyre i 2009 etter en valgkamp med tydelig fokus på politikk, og der de visste at Høyre kunne ende opp i en eller annen allianse med Frp. Så dette er velgere som i stor grad liker Høyres politikk, og i liten grad er redd for Frps innflytelse i en eventuell regjering – særlig nå som det ser ut til at Frp blir betydelig svekket i forhold til 2009. De har valgt privatisering framfor gode offentlige velferdstjenester for alle, skattekutt og dereguleringer i stedet for en aktiv stat – og er antagelig fornøyde med det.

Frp kommer det en nærmere analyse av på Sosialdemokraten.no senere. Men kort sagt flokket mange av dem seg rundt Frp i 2009 fordi de var det største partiet på høyresida, og i tillegg det partiet som sterkest målbar misnøye mot Arbeiderpartiet og de rødgrønne. De velgerne kan ikke Ap vinne.

Og heller ikke de av Frps 2009-velgere som er opptatt av døgnåpent spritsalg på bensinstasjoner, etablering av norske asylmottak i Tanzania, opptaksprøver for å tillate 7-åringer å begynne i andreklasse og andre virkelighetsfjerne forslag Frp har kastet rundt seg med.

Men så har du en del Frp-velgere som har blitt «fanget av snøballeffekten». Altså den effekten Frp hadde når de var i medvind, at de vokste fordi de vokste. I motsetning til Høyre har Frp hatt en folkelig appell, og slagordet «For folk flest» har mange kjent seg igjen i. Disse velgerne ser på Høyre som et «sosseparti for overklassen», og de klarer bare ikke å assosiere seg med dem. Samtidig er de ikke lenger «på vinnerlaget» i Frp, fordi Frp er et parti som er i mer eller mindre fritt fall. Og mange av dem har hatt begrenset sans for de mest rabiate Frp-forslagene, har hatt lite til overs for de ytterliggående liberalistene i deler av Frp og har et langt mindre intolerant syn på en rekke verdispørsmål enn hva Frp har fått som image gjennom mediene og gjennom egen partistyrt aktivitet. Disse velgerne ligger kulturelt og sosialt nærmere Arbeiderpartiet enn noe annet parti. Og Arbeiderpartiet bør ta på alvor at mange av disse velgerne kan føle seg hjemme i Ap når medvinden kommer utover våren, sommeren og høsten.

Helt til sist: Venstres og Krfs velgere står i mange spørsmål nærmere Arbeiderpartiet enn Høyre, og i særdeleshet nærmere Arbeiderpartiet enn Frp. Når stadig flere av dem forstår at Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide er villig til å sette Siv Jensen inn som finansminister eller utenriksminister og Per Sandberg som justisminister eller Christian Tybring-Gjedde som kulturminister – da vil de kunne finne på å stemme annerledes enn de i dag sier.

Realistisk Ap-oppslutning: 36 – 38 %
Utfra dette, gjør vi et enkelt regnestykke, og baserer det på snittoppslutningen for Ap nå ved inngangen til 2013:

Med en valgdeltagelse omtrent som i 2009, vil ca 2.700.000 velgere avgi stemme ved høstens valg. Av disse har Ap nå en snittoppslutning hos byråene på i underkant av 30 % – vi bruker 29 % i regnestykket. Og Aps lojalitet måles til omlag 60 %.

60 % av Aps velgermasse i 2009 er 570.000 velgere (Ap fikk ca 950.000 stemmer i 2009). Og 570.000 av 2,7 millioner er 21,1 %. Dvs at 21,1 prosentpoeng av Aps galluptall på 29 % er velgere som også stemte Ap i 2009. Mens resten (7,9 prosentpoeng) er velgeroverganger fra andre partier, 2009-sofavelgere eller velgere fra de nye årskullene som har kommet til siden da. Disse velgergruppene utgjør da 7,9 % av 2.700.000 velgere, dvs ca 213.300 velgere.

Det betyr at dagens gallupnivåer tilsier at 783.300 velgere sier de vil stemme Ap.

Henger du med?

Om Arbeiderpartiet oppnår en lojalitet på 75 – 80 % av sine 2009-velgere, utgjør det mellom 142.500 og 190.000 nye velgere i forhold til dagens målinger. Dermed øker Aps stemmetall til mellom 925.800 og 973.300 velgere. De andre partienes stemmetall reduseres tilsvarende (og det gjør såklart også den relative stemmeandelen målt i prosent).

Om Arbeiderpartiet lykkes med å vinne tilbake en tredjedel av partiets 2009-velgere fra Høyre, vil dette bidra til å øke lojaliteten hos Aps 2009-velgere. Dette er dermed allerede innkalkulert i de stemmetallene som er nevnt ovenfor. Det samme gjelder velgere som vinnes tilbake etter nylige overganger til andre partier.

For unge velgere ligger valgdeltagelsen vesentlig lavere enn for velgerkorpset totalt sett. Bernt Aardal har målt dette avviket, og funnet at avviket er mellom 20 og 25 prosentpoeng. For enkelhets skyld regner vi inn at årskullene er på 60.000 pr år, og at valgdeltagelsen er på 50 %. Da får vi 120.000 velgere som skal avlegge stemme i år, og som ikke hadde stemmerett i 2009.

Hvis Arbeiderpartiet klarer en stemmeandel på en tredjedel blant disse velgerne, utgjør det 40.000 velgere. Men disse er allerede innkalkulert i bakgrunnstallene fra byråene (som i hovedsak ikke skiller mellom sofavelgere og velgere som ikke hadde stemmerett i 2009).

Hjemmesitterne forrige gang utgjorde omlag 830.000 velgere. Veldig mange av disse er «faste hjemmesittere», og vi legger til grunn at maksimalt en tredjedel av disse rent faktisk kommer til å bruke stemmeretten i år (selv om ca halvparten oppgir til gallupbyråene at de planlegger å stemme). Det er 277.000 velgere. Hvis Ap klarer å styrke sin standing hos disse fra ca 33 % på gallupene nå til ca 36 % ved valget, er vi på drøyt 8.300 ekstra velgere i forhold til gallupnivåene nå.

Og til sist antar vi at Ap kan øke sitt tilsig av SV-velgere fra omlag 15 % nå til 20 % ved valget (økning på 8.000 velgere mot dagens gallupnivå), at 5 prosentpoeng av de som nå regnes som Sps usikre 2009-velgere ender opp med å stemme Ap (8.300 velgere), at Krf-tilsiget øker fra 4 % nå til 6 % ved valget (3.000 velgere), at tilsiget av Frp-velgere fra 2009 øker fra 3 % nå til 4 % ved valget (6.200 velgere), at valgkampen får ytterligere 1 % av Høyres 2009-velgere til å stemme Ap (4.600 velgere) og at tilsiget fra Venstre øker fra 8 % på gallupene nå til 10 % ved valget (2.000 velgere), gir dette et økt tilsig på 23.800 velgere målt opp mot gallupnivået nå.

Da får vi følgende  anslag for Ap etter at partiet har gjennomført en bunnsolid valgkamp:

Dagens gallupnivå: 783-300 velgere
Økt lojalitet blant 2009-velgerne: 142.500 – 190.000 velgere
Økt mobilisering 2009-hjemmesittere: 8.300 velgere
Økt tilsig av 2009-velgere fra andre partier: 32.100 velgere

Totalt: Mellom 966.200 og 1.013.700 velgere som stemmer Ap av totalt 2.700.000 avgitte stemmer.

Dvs en oppslutning mellom 35,9 % og 37,5 %.

Kan bli enda høyere
Sosialdemokraten.no mener dermed at utfra de gitte premisser er det realistisk at Aps valgoppslutning vil ligge mellom 35,9 % og 37,5 %.

Men den kan såklart bli lavere. Og høyere.

Lavere kan den bli hvis Ap rett og slett gjør en svakere valgkamp enn i 2005 og 2009. Hvis partiet ikke klarer å øke lojaliteten blant partiets 2009-velgere, ikke lykkes med mobilisering blant 2009-hjemmesitterne, ikke får med seg ungdommen eller ikke klarer å øke tilsiget sitt blant usikre velgere i andre partier – da kan oppslutningen bli lavere.

Og den kan bli høyere hvis man klarer å mobilisere ytterligere blant partiets 2009-velgere, eller får flere av 2009-hjemmesitterne til å bruke stemmeretten. Eller hvis enda flere av sentrumspartienes velgere bestemmer seg for at det er bedre med fire når år med Ap-dominert regjering enn fire år der Høyre og Frp skal bruke Krf og Venstre som politiske gisler for å dreie det norske samfunnet kraftig mot høyre.

Postet av
Bjørn Jarle Røberg-Larsen – www.twitter.com/BjornJarle
Få varsling om nyheter fra Sosialdemokraten.no