Sju store seire fra sju store år: Regjeringen vant kampen mot massearbeidsløsheten

17. oktober 2005 kom Jens Stoltenberg ut på Slottsplassen sammen med den rødgrønne regjeringen. Allerede der ble det skapt norsk historie:

Aldri før hadde Arbeiderpartiet deltatt i en flerpartiregjering.

Aldri før hadde SV deltatt i regjering.

Aldri før hadde Senterpartiet deltatt i en regjering med ikke-borgerlige partier.

I 2007 ble regjeringen på ny historisk: For første gang i norsk historie var det kvinneflertall i regjeringen.

Og i oktober 2007 tok for første gang en innvandrer sete ved Kongens bord da Manuela Ramin-Osmundsen ble statsråd.

Da Hadia Tajik ble kulturminister tidligere i år ble regjeringen historisk to ganger til: Aldri tidligere har en yngre person vært statsråd i Norge. Og aldri tidligere har en muslim sittet i en norsk regjering.

La oss også kort legge til at gjenvalget i 2009 var første gang en flertallsregjering ble gjenvalgt i Norge på 40 år. Dersom det blir valgseier på ny i 2013 blir regjeringen historisk igjen – og dersom Jens Stoltenberg sitter som statsminister 23. januar 2016, blir han den statsminister som har regjert lengst sammenhengende i Norge. Rekorden hittil har Johan Nygaardsvold når vi inkluderer Londonregjeringen fra 7. juni 1940 til 31. mai 1945.

Men ingen av disse historiske milepælene står igjen som de største politiske seirene etter sju år med rødgrønn flertallsregjering. De neste dagene kårer vi de sju største seirene fra de sju store årene. I dag: Regjeringen vant kampen mot massearbeidsløsheten.

1. Regjeringen Stoltenberg vant kampen mot massearbeidsløsheten
Da den internasjonale finanskrisen slo inn i realøkonomien på senhøsten 2008 og vinteren 2008/2009, valgte regjeringen en annen linje enn resten av Europa og en annen linje enn de borgerlige partiene her hjemme valgte. Resultatet er at Norge er en enslig øy av tilnærmet full sysselsetting i et hav av arbeidsløshet.

Dette er den største seieren hittil i regjeringens politiske historie.

Hva regjeringen gjorde:
Tre hovedgrep:

1. Før finanskrisen: Regjeringen førte en ansvarlig økonomisk politikk, der det var samsvar mellom de inntekter man hadde til rådighet og de kostnader man påførte samfunnet og offentlige budsjetter. Dette er en politikk som var omstridt. Særlig Stortingets største opposisjonsparti – Frp – var og er kritiker av denne linja. Der regjeringen sparte i gode tider for å være rustet til dårlige tider, ville Frp pøse på med penger til alle tenkelige gode formål. Hadde regjeringen gitt etter for Frps økonomiske politikk før krisen, ville landet vært langt dårligere rustet da krisen kom. I stedet var landet godt rustet til å møte en krise hvis man valgte å ta de rette virkemidlene i bruk.

2. Da finanskrisen kom: Gjennom bankpakker og kreditter sikret regjeringen at bankene kunne fortsette å låne ut penger til gode prosjekter, i langt større grad enn landene rundt oss. Dette hindret for det første konkurser i banknæringen i Norge. Og dernest sørget det for likviditet i realøkonomien – man holdt rett og slett «hjulene i gang» i samfunnet. Bank- og finanspakkene i Norge var de kraftigste i hele Europa sett i forhold til størrelse på økonomien og befolkningen ellers.

3. Da finanskrisen slo inn i realøkonomien: Samtidig med bank- og finanstiltakene kom regjeringen med omfattende tiltakspakker der stat, fylker og kommuner fikk midler til å ruste opp velferd, bygninger og infrastruktur. Dette gjorde at private bedrifter fikk oppdrag og kunne holde maskiner i gang og folk i arbeid. Samtidig ble samfunnet oppgradert, og offentlige bygg som skoler, museer, sykehjem og kulturhus fikk løft som styrket oss som samfunn.

Hva regjeringen ikke gjorde:
Regjeringen kunne valgt å la bankene gå overende, slik vi så at land rundt oss gjorde (f.eks. Island, USA og flere land på kontinentet). Da ville folks sparepenger vært i fare (det som oversteg sikringsreglene i Bankgarantifondet), rentene ville steget, penger ville blitt flyttet fra privat forbruksøkonomi og over i finansbetjening (med problemer for handelsnæringen hjemme som konsekvens), finansieringen av gode prosjekter ville forsvunnet og finanskrisen ville fått langt større konsekvenser. I begynnelsen av krisen var det

Under slagord som «for lite, for sent» snudde de blå partiene hjemme, og forsøkte å bruke den internasjonale finanskrisen til å slå politisk mynt og å kritisere regjeringen. De mente at løsningene regjeringen presenterte ikke var gode nok. de påstod at regjeringen hadde somlet, og at tiltakene som kom var puslete og feil i forhold til å redde landet gjennom finanskrisen. I stedet hadde de sin egen løsning:

Skattekutt.

Nå kunne vi latt det ligge der. Vi kunne slått fast at skattekutt er høyresidas svar uansett hva spørsmålet er. Og vi kunne slått fast at regjeringens plan virket.

Men det blir litt for lettvint.

For hva hadde skjedd om regjeringen hadde gjort som høyresida ville?

Jo:

FØR FINANSKRISEN ville vi ha pøst på med penger til alle mulige tiltak, og ALLEREDE ha kuttet skattene så kraftig at temperaturen i norsk økonomi hadde vært langt høyere enn den var i 2008/2009. Da hadde krisen  truffet oss som ei kanonkule da den kom. Og vi hadde satt av mindre til å være rustet til dårligere tider.

DA FINANSKRISEN KOM ville vi ikke hatt samme mulighet til å tilby Europas kraftigste pakke for bank- og finansvesenet. Og som nevnt; kritikere av regjeringens politikk mente til å begynne med at dette fikk bare gå sin «naturlige» gang. Dvs at både muligheten og ambisjonen ville vært annerledes med en annerledes regjering.

DA FINANSKRISEN SLO INN I REALØKONOMIEN kunne vi valgt skattekutt i stedet for offentlige tiltakspakker (men oppsann – de skattekuttene hadde jo allerede høyresida svidd av mens alt gikk bra, så da er det lite igjen når ting er i ferd med å gå virkelig ille…).

Mange land valgte skattekutt. Og tapte kampen mot massearbeidsløsheten. Grunnen er relativt sammensatt, men kan forklares enkelt:

Med tiltakspakkene fra de rødgrønne brukte vi offentlige midler på å holde folk i offentlig sektor i arbeid. Og i tillegg brukte vi offentlige midler på å holde folk i privat sektor i arbeid. De fikk rett og slett mer å gjøre enn om tiltakspakkene hadde uteblitt. Da ville det samme skjedd i Norge som i landene rundt oss: Arbeidsledigheten ville gått opp. Folks økonomi ville blitt dårligere. Man ville handlet mindre, og brukt mindre penger på å pusse opp badet, spise ute eller gå på kulturaktiviteter.

Vi ville vært inne i den samme negative spiralen som de landene som valgte en annen politisk tilnærming til krisen enn den rødgrønne regjeringen gjorde.

Norge kunne ikke både bruke penger på offentlige tiltakspakker OG på skattekutt. Regjeringen valgte det som virket.

Og for å understreke betydningen av at vi hadde akkurat denne regjeringen i akkurat denne situasjonen:

Både Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre (og i mindre grad Krf) KRITISERTE REGJERINGEN for å velge denne politikken!

I stedet for å øke det offentlige forbruket, ville de kutte de private skattene.

Problemet med skattekutt, er at de hjelper dem som går med OVERSKUDD.

Ikke dem som går med UNDERSKUDD.

Det er overskuddet man betaler skatt av.

Så i en situasjon der store deler av det private næringslivet slet med fallende inntekter, færre oppdrag og den raske avkjølingen av økonomien ville høyresida heller gi penger til de som fortsatt gikk med overskudd enn å støtte tiltakspakker for dem som var i ferd med å gå overende.

Den største seieren fra disse sju store årene er at regjeringen vant kampen mot høyresida – og dermed kampen mot massearbeidsløsheten da den internasjonale finanskrisen slo inn i realøkonomien med full kraft i 2008/2009.

Med uroen i Europa og med fall i produksjonen i mange land rundt oss, er krisen imidlertid ikke over. I Sverige meldes det om kraftig økning i permitteringer, og svekket overskudd i næringslivet.

Resultatene regjeringen kan vise til i 2008/2009 er i seg selv en god grunn til å gjenvelge regjeringen i 2013. Skulle krisen blusse opp på ny er det sosialdemokratiske fellesskapsløsninger vi trenger. Ikke høyresidas evige jag etter skattekutt eller Frps økonomiske uansvarlighet.

Vi trenger bare løfte blikket såvidt utover våre egne landegrenser for å se hva kombinasjonen av lave skatter og økonomisk uansvarlighet fører til.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her