Kurt Frantzens beretning fra Utøya

Kurt Frantzen er generalsekretær i Framfylkingen – LOs barne- og familieorganisasjon. Han er en av de som jeg hadde kontakt med på Utøya i den dramatiske timen 22. juli 2011. Her er hans beretning, fortalt med hans egne ord:

Framkamerater og fagforeningskamerater!

Fredag 22. juli 2011 vil bli stående som en av de svarteste dagene i norsk arbeiderbevegelses historie.

En tragedie av ufattelig omfang slo ned og rystet vår samfunnsidé og vårt framtidshåp.

Gjerningsmannens ønske om å endre samfunnsutviklinga og snu klokka tilbake skal aldri få gjennomslag.

Utøya vil for de kommende generasjoner bli det Telavåg var for våre foreldre og besteforeldres generasjon!

Jeg var på Utøya på vegne av Framfylkingen denne ufattelige dagen, og jeg ønsker å skrive til dere om hva jeg opplevde.

Det er på mange måter trist å være et øyenvitne og overlevende etter en slik massiv hendelse, men jeg har tro på at nettopp det å bringe visshet og kunnskap gjør det noe enklere å takle inntrykkene for dere som ikke var der.

Flere av deltakerne på leiren var også medlemmer i Framfylkingen. Vi vet ikke noe om navn på bekreftede døde, men må være forberedt på uhyggelige opplysninger når navn og alder på de døde frigis i løpet av uka.

Jeg reiste tidlig fra Askim denne dagen, og jeg hadde store forventninger til hva som skulle skje.

Etter invitasjon fra AUF hadde Framfylkingen takket ja til å besøke øya og promotere våre aktiviteter og verve medlemmer.

Dagen startet så positivt som det var mulig; Gro Harlem Brundtland holdt et foredrag og brukte fem minutter til å snakke om Framfylkingen.

Etter lunsjen startet jeg med min jobb for dagen med drømme- utgangspunket i Gros foredrag.

De to timene fram til beskjeden om bomben i Oslo var kanskje min beste dag på jobben i løpet av de to åra jeg har vært generalsekretær.

Mer enn 20 ungdommer hadde tegnet medlemskap, og flere bekrefta at de ville melde seg inn via hjemmesida vår.

Noen hadde t.o.m. påtatt seg ansvaret for å lage nye lag i områder der vi ikke har noen lag nå.

Jeg tenkte derfor at det var et lykketreff å dra til Utøya denne dagen….

Da meldinga om bomben i Oslo nådde Utøya, skjønte jeg at det ikke var riktig å fortsette vervearbeidet denne dagen.

Ryktene florerte, og leirledelsen innkalt til et infomøte i storsalen kl 16.30. Jeg tenkte at da kan jeg like godt reise hjem til familien.

En av beskjedene vi fikk, var at ferja inntil videre var innstil. Jeg slo meg da til ro, og sammen med AUF i Oslo og Akershus gikk jeg da til matsalen..

Der skulle medlemmene fra disse fylkene få ekstra info. Dette møtet var over rett før kl 17.

Jeg satte meg da ned på gulvet for å høre 17-nyhetene på radioen for å få med mer om Oslo-hendelsen.

Med øreproppene godt innklemt hørte jeg ikke de første skuddene som falt litt seinere. Men livets tilfeldigheter reddet meg likevel.

Plutselig veltet en vegg av ungdommer inn i matsalen fra gangen mot storsalen.

De stupte ut av vinduer og løp i panikk ut av matsalen.

Som en av de aller siste gikk jeg ut av salen, og den første tilfeldigheten slo ut til min fordel.

Det har seinere vist seg at skytteren valgte å gå ut hoveddøra og møte de flyktende som løp ut gjennom den bakre døra fra lillesalen.

Ute på tunet foran huset lå det to kropper på bakken, jeg skjønte at de var skutt.

I skogkanten sto ei jente med blod nedover armen etter et skuddsår. Hun forsvant sammen med noen andre.

Jeg ble stående igjen sammen med de tre siste som rømte ut gjennom matsalens dører.

Jeg gjorde igjen et skjebnevalg som heldigvis viste seg å bli lykkelig for oss.

Jeg hadde tre muligheter slik jeg opplevde situasjonender og da:

1. Løpe ned til stranda og legge på svøm med en gang
2. Gjemme meg inn i den tette skogen
3. Finne et skjulested innendørs.

Jeg ville egentlig legge på svøm, og hadde antakelig gjort det om jeg bare hadde meg sjøl å tenke på.

Ei av jentene jeg var sammen med kunne ikke svømme, og jeg ville ikke forlate dem.

Vi bestemte oss i løpet av fem sekunder for å holde sammen.

Jeg var kledd i Framfylkingens røde genser, en svart kortbukse, og jeg var barbeint.

Det regnet, skogen på Utøya er full av tornekratt og brennesle, derfor ville jeg ikke inn i skogen.

Jeg tenkte på å løpe vestover og hoppe utfor skrenten for å søke skjul i grottene ( de som gjorde dette overlevde).

Jeg vurderte også å gjemme oss under huset, men plassen er for stor og åpen, så jeg slo det fra meg.

Vi sto foran den låste grillbua, og den ble mitt valg, der og da.

Alle disse vurderingen fortok jeg i løpet av sekunder, og jeg brøt opp bua og overtalte ungdommene om at dette var den sikreste plassen her og nå.

Tilfeldighetene ville det slik at dette valget reddet våre liv.

De tre ungdommene (alle 18 år) krøp inn i bua, mellom griller og gassflasker.

Jeg brøt døra på plass igjen bak meg håpet at om skytteren passerte ville bua fortsatt se avlåst ut.

Sannsynligvis har dette holdt stikk. Han passerte forbi oss på under en meters avstand to ganger i løpet av de dramatiske timene.

Hver gang vi hørte at skuddene kom fra lang avstand, kunne vi snakke litt sammen.

Vi satte mobilene i lydløs modus og holdt kontakt med andre og omverdenen via sms og Facebook.

Etter en snau time begynte en person å rope: ”Politi – kom fram!” Dette ble fulgt av flere skudd.

Jeg forsøkte å telle skuddene, men mista tellinga etter flere hundre skudd.

Jentene jeg lå sammen med ville gi seg til kjenne, men gutten og jeg overtalte dem om at det var tryggest å ligge i ro til det hele var over.

Da skytinga var over, og vi trodde at politiet hadde kontroll, ringte vi nødnummeret og forklarte hvor vi lå.

Vi fikk beskjed om å holde oss i ro til politiet henta oss ut, og dette rådet fulgte vi.

Sammen med andre overlevende ble vi samla i hovedhuset til politiet hadde sikra øya.

Vi ble henta ut som noen av de siste og evakuert med ferga og kjørt til Sundvollen hotell.

Framme på hotellet ble vi tatt imot av hjelpemannskaper og hotellbetjeninga.

Alle gjorde en stor innsats for oss som ankom.

Etter hvert ankom flere pårørende, og noen ungdommer reiste hjem.

Jeg ble værende på Sundvollen til lørdag kveld, da ble jeg henta hjem av mine sønner.

Det har vært godt å ha familien rundt seg, det blir en underlig tid som kommer.

Det er ekstra godt å vite at man er del av et sterkt fellesskap.

Mine tanker går til de overlevende, deres pårørende og venner og til dem vi aldri mer får treffe.

Den solidariteten og omtanken de unge jeg har vært sammen med de siste dagene SKAL være mitt minnepunkt.

Jeg lyser fred over alle de døde og kondolerer deres familier.

Kurt R. Frantzen
Generalsekretær, Framfylkingen

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her