Uakseptabelt trusseldemokrati i Arbeiderpartiet
– Får vi det ikke nøyaktig som vi vil, legger vi ned aktiviteten og sier fra oss alle verv.
Denne holdningen har kommet fra flere partiavdelinger av både Arbeiderpartiet og SV i spørsmålet om master eller sjøkabel i Hardanger. Sist ut er Kvam Ap, som krever at Jens Stoltenberg kommer på medlemsmøte. Hvis ikke legges laget ned.
Dette «Hvis ikke…» er en dårlig argumentasjonsteknikk. Det er rett og slett et trusseldemokrati.
Og et trusseldemokrati – er en trussel mot demokratiet.
Et av sosialdemokratiets adelsmerker er at vi har en kunnskapsbasert tilnærming til politikken. Vi sørger for at saker utredes faglig, deretter at vi diskuterer åpent og fordomsfritt – og når alle synspunkter har fått kommet på bordet, konkluderer vi.
Men av og til kommer dette «Hvis ikke…»-argumentet inn.
Som jo strengt tatt ikke er noe argument i det hele tatt.
«Hvis ikke…»-argumentet er mer en stadfestelse av at man ikke har gode nok argumenter! For hvorfor ellers er det nødvendig å true gjennom noe flertallet er mot?
Hadde argumentene vært gode nok, ville jo flertallet vært for.
Det hender faktisk ganske ofte at nasjonale vedtak får lokale konsekvenser som ingen ønsker seg. Hverken folk som bor der konsekvensene manifesterer seg, eller folk andre steder. Det kan være kraftlinjer, som i Hardanger. Men det kan også være snakk om motorveier, togtraséer, asylmottak, fengsler, sykehus, barnehager – ja, nær sagt alle etableringer har motstandere lokalt.
Eller unnlatelse av å bruke nasjonale midler på lokale tiltak – som rassikring, lokalsykehus, lokalpoliti, industrisubsidier eller andre formål som lokalt er svært viktige.
Slik må det være. Fordi de nasjonale hensynene og de lokale hensynene går faktisk ikke alltid hånd i hånd.
Noen ganger må nasjonale hensyn vike til fordel for de lokale hensynene. Men det bør skje fordi argumentene for det er gode nok.
Ikke fordi man lokalt trekker opp «Hvis ikke…» fra hatten.
Vi har 431 kommuner i Norge. Statsministeren kan ikke forventes å måtte rykke ut hver gang det er lokal motstand mot et regionalt eller nasjonalt svært viktig prosjekt. Og særlig ikke når argumentene fra lokalt nivå har blitt målbåret og fremført – og vurdert – før konklusjonen trekkes.
Kvam Arbeiderparti bør besinne seg. Sosialdemokratene i Kvam er ikke tjent med å marsjere i takt ut av partiet i protest mot kraftlinjer – som i utgangspunktet var ment å være et svært lite inngrep i fjordlandskapet, men som for Kvam kan bli stort fordi sjøkabel i såfall må ha et ilandføringsanlegg som er mye mer skjemmende for landskapet. For dersom Kvam Ap marsjerer ut pga protest mot konsekvensene av sjøkabel, vil andre partilag kunne marsjere ut pga andre lokale hensyn man ikke har fått gjennomslag for.
Og da er det Erna og Siv som kan gni seg i hendene.
For da har lokale sosialdemokrater med åpne øyne overlatt dem nøklene til regjeringskontorene fra og med høsten 2013.
Dét bør bekymre sosialdemokratene i Kvam og andre steder langt mer enn at de eventuelt får det ilandføringsanlegget som er nødvendig for å oppfylle kravet fra resten av Hardanger. En muffestasjon og en kraftgate er helt sikkert upopulært lokalt, men det er ikke velferdsstatens undergang. Konsekvensen av nedlagt partiaktivitet rundt omkring i landet kan derimot være nettopp dét.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
Du har et par gode poeng her, Bjørn Jarle!
Likevel er det to ting du går utenom:
1. Mangelen på balansert utredning: Som kjent var det Statnett som ble gitt tilliten til å utrede kraftlinjene i Hardanger. De konkluderte (ikke uventet) med at luftkabel var best fordi det ble billigst for dem. Hva slags utredning er dette? Betyr det at kommunene bør gi dispensasjoner til hvemsomhelst i byggesaker, hvis byggmesteren mener at det er uproblematisk?? Bare for å sammenligne..
2. Østlandsarrogansen: «Alle» er enige i at det finnes noe som heter nasjonale interesser, og at disse som regel bør gå foran de lokale. Likevel har Jens & co en tendens til å ha en varm omsorg for uproduktive og ubrukelige steder på østlandet (som f. eks Sylvia Brustad sine hjemtrakter) mens man gang på gang overkjører Vestlandet i sak etter sak. Det er en kjent sak at mesteparten av den reelle verdiskapning foregår på Vestlandet (de forsyner blant annet resten av Sør-Norge med strøm, fisk, lamme- og svinekjøtt, og det meste av tungindustri, for ikke å snakke om oljen). Du har helt rett i at «trusseldemokratiet» er en uting, men kan det tenkes at det er en siste desperat krampetrekning for å få arrogante regjeringsmedlemmer i tale??
Jeg er i prinsippet enig med deg. Men bare for å utfordre litt kan vi jo snu litt på flisa. For det første, så består AP, som de fleste andre partier av et hierarki, hvor man gjerne kan sette lokallagene på bunnen. Statsministeren er det i kraft å lede dette hierarkiet, og er faktisk avhengig av blandt annet disse lokallagene for å være der han er. Når så i dette tilfellet Kvam føler seg tilsidesatt og overkjørt i en av deres saker, så kan man faktisk forvente at man blir møtt av noen i ledelsen. Som de selv har vært med på å innsette i sin tid. Derfor er det rett og rimelig at de setter krav til oppmøte når en så vesentlig sak blir satt på dagsorden. Nå snakker vi ikke om allmenne saker, men en stedsspesifikk sak, hvor en region ofres for en annen.
Så kommer vi til deres trussel om å frasi sine verv. Man kan si at vi ikke kan leve i et trusseldemokrati, men samfunnet vårt baserer seg faktisk på nettop dette. Normer og trusler. Man kan si hva man vil om argumenter og at «hvis ikke…» argumentet er et symptom på at man er gått tom. Men når David står ovenfor Goliat, så hjelper det ikke å ha hundre gode argumenter. De preller av på et skylappene til motstanderen, og til syvende og sist står man igjen med siste opsjon. Altså trusselen. De innser at «demokratiet» har kollapset, og blitt ofret på samarbeidsalteret. Og når argumenter ikke lengre hjelper (det er umoralsk å stjele), så må man true seg til oppmerksomhet (hvis du stjeler havner du i fengsel).
Mange gråtoner i det bildet her altså.
Her er en annen «hvis ikke»: Hvis ikke Arbeiderpartiet fører god politikk, så velger jeg et annet parti. Det er til og med sant. Jeg har valgt et annet parti.
La oss nå si at mennesker som er medlemmer av Ap opplever at politikken som føres fra partiet ikke er god, og at argumentene deres ikke blir hørt. I en slik situasjon vil man selvsagt spørre seg selv om man er medlem av riktig parti. Det er ingen forskjell på at folk i f.eks. Granvin Ap har problemer med å være medlemmer i Arbeiderpartiet og at jeg ville ha det. Det handler om politisk uenighet.
Å fremstille politisk uenighet innad i Arbeiderpartiet som en trussel mot demokratiet er noe pussig.