Sju store seire fra sju store år: Et helsevesen i verdensklasse

Denne uka er det sju år siden Stoltenberg II-regjeringen overtok styringen av landet. Det har blitt sju store år for Norge, og her på Sosialdemokraten.no kårer vi disse dagene de sju største seirene gjennom disse sju årene – som vi ikke ville opplevd med en borgerlig regjering. I dag: Et helsevesen i verdensklasse.

2. Et helsevesen i verdensklasse
Det er få politikkområder – hvis noen overhodet – som er mer utsatt for kritikk enn akkurat helsepolitikken. Og det er ikke rart. Ingenting er vel viktigere for hver og en av oss, og for samfunnet, enn akkurat liv og helse. Og derfor etterstreber vi alltid det aller beste innenfor helsevesenet. Målet er feilfrihet. Og målt opp mot feilfrihet, vil det alltid være ganske mye å kritisere.

Likevel er det akkurat på dette politikkområdet noen av de største seirene i Stoltenberg II-regjeringen har kommet. Under den rødgrønne regjeringen har levealderen økt, flere har fått behandling, sykdommer og lidelser vi for få år siden ikke hadde behandlingsmuligheter for kan i dag behandles ved sykehusene våre.

Helsevesenet i Norge var bra da Bondevik gikk av som statsminister. Under det rødgrønne styret har det blitt enda bedre. Og ikke minst har helsepolitikken i større grad blitt dreid fra å ha fokus på å reparere, til å ha fokus på å forebygge.

Den rødgrønne suksessen i helsepolitikken har fem hovedelementer – og for de fleste av dem skiller den rødgrønne politikken seg vesentlig fra politikken de borgerlige førte i regjering og også vesentlig fra den politikken de borgerlige har ropt på mens de har sittet sju år i opposisjon.

a) Kraftig bemanningsøkning
Kvaliteten på helsevesenet bestemmes av mye. Men den aller viktigste faktoren, er menneskene som jobber der. Enten de jobber som hyperspesialiserte kirurger innen et helt bestemt virkeområde, som økonomer for å sørge for mest mulig helse for pengene, som gir omsorg i vanskelige livssituasjoner, som hjelpepleier og tar de tunge løftene for dem som ikke klarer det selv – mangfoldet av de ulike menneskene og ulike oppgaveløserne er det viktigste i helsevesenet vårt.

Vi trenger de varme hendene, de kloke hodene, de brennende hjertene og de trøstende øynene for å ha et helsevesen i verdensklasse.

Fra 2005 og fram til i dag har det blitt 70 nye årsverk i helse omsorg HVER UKE! Totalt har kommunene økt antallet ansatte innen pleie og omsorg med hele 22.000 årsverk!

Dette står i sterk kontrast til utviklingen under forrige regjering, da antall ansatte stod på stedet hvil.

(fortsetter under bildet…)

b) Flere behandles, og kvaliteten på behandlingen øker
Stadig flere blir utredet og behandlet ved norske sykehus. I 2012 er det 1,7 millioner FLERE som får utredning og behandling ved norske sykehus enn det var i 2005.

Samtidig øker kvaliteten på behandlingen. I følge OECD er norsk helsevesen nå helt i verdenstoppen. Det var vi ikke i 2005.

Nå jobber 20 prosent av Norge i helsevesenet! Ingen andre land er i nærheten av å ha en så høy andel av sine innbyggere ansatt innenfor helsesektoren. Gjennomsnittet for OECD er 10 %, altså er vi dobbelt så godt bemannet.

Men oppnår vi dobbelt så gode resultater? Svaret må nok være nei, selv om resultatene er bedre enn gjennomsnittet for OECD og som vi skal komme tilbake til er vi på noen svært viktige områder best i verden. Men når svaret er nei, er det ikke sikkert at det er antall ansatte alene som er avgjørende for kvaliteten.

Akkurat dette har regjeringen innsett, og er i gang med en betydelig omstilling innenfor sykehussektoren. Denne omstillingen er upopulær – særlig blant de friske! For å få leger, sykepleiere, jordmødre og andre fagfolk som er dyktige i utøvelsen av faget sitt, er det nemlig ikke nok med topp utdannelse.

Eller med topp utstyr.

Eller med topp moderne bygninger.

Man trenger rett og slett noe mer.

Man trenger pasienter!

Mange av dem!

For det er rett og slett sant at øvelse gjør mester. Og at jordmødre som opplever flere fødsler hver dag får bedre trening enn jordmødre som har en fødsel eller to i uka.

Og tilsvarende for leger, spesialsykepleiere og alle andre yrkesgrupper.

Endringene regjeringen har stått for innenfor sykehussektoren gjør at man får en utvikling der fagfolkene i sterkere grad kan spesialisere seg. De blir dyktigere på de områdene de skal ta seg av. De får spesialiserte team rundt seg som også er dyktigere i dag enn i går. Og som dermed redder liv, helbreder sykdom og kurerer lidelser med større grad av suksess nå enn før.

Men å endre på sykehusstrukturen og oppgavefordelingen mellom sykehusene – det er ikke noe man kan gjøre uten at det blir støy.

Og da særlig fra de som er friske.

For i veldig lang tid har sykehusene i Norge hatt en samfunnsfunksjon som fanger langt bredere enn den rene helsemessige funksjonen.

At Stoltenberg II-regjeringen har endret utviklingen på dette området, står igjen som en av de hittil største seirene for regjeringen. Selv om det ikke er voldsomt populært nå, er det helt nødvendig for kvaliteten på helsevesenet – både i dag og i morgen.

(fortsetter under bildet…)

c) Fra reparasjon til forebygging
Jo tidligere innsats settes inn mot sykdommer, jo billiere er de å behandle – og jo mindre blir konsekvensene for både samfunnet og hver enkelt av oss.

Særlig tydelig er dette når det gjelder livsstilssykdommer.

Hvorfor er det likevel slik at norsk helsevesen i veldig lang tid har vært innrettet på å reparere i langt større grad enn å forebygge?

Dette var et hovedtema for daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen. Og regjeringen pekte ut forklaringen:

Forebyggingen og den tidlige innsatsen skjer jo ikke i spesialisthelsetjenesten. Dit kommer man når det er tid for reparasjon.

Nei, forebyggingen må skje i det daglige livet hver og en av oss lever, og den tidlige innsatsen er det fastlegen og øvrig primærhelsetjeneste som må stå for.

Og da kommer dilemmaet:

Kostnadene for god forebygging og aktiv tidlig innsats ligger på lokalsamfunnet.

Men gevinsten ved vellykket forebygging er det spesialisthelsetjenesten som får!

Med andre ord manglet kommuner og lokalsamfunn økonomiske incitament for å drive forebygging og tidlig innsats da Stoltenberg II-regjeringen overtok. Det var faktisk direkte ulønnsomt.

Det som derimot var lønnsomt, var å la ting skure og gå til folk ble så sjuke at de måtte til spesialister og til sykehus. Kom man først dit, åpnet staten pengekassa si nærmest på vidt gap. Utgiftene til spesialisthelsetjeneste har hatt en galopperende utvikling i Norge de siste ti årene.

Til dels ville protester kom fra både opposisjonspartiene og fra profesjonsinteresser da regjeringen lanserte den åpenbare løsningen på problemet:

Samhandlingsreformen.

Kommuner med ansvar for forebygging og tidlig innsats og staten med ansvar for spesialisthelsetjenesten eksisterte i to parallelle virkeligheter.

Det førte til at folk utviklet plager de ikke trengte å utvikle – og staten fikk kostnader og press på helsevesenet i form av køer o.l. som de ikke trengte å få.

Det er bedre for pasienten at fastlegen setter inn tiltak når det er konstatert høyt blodtrykk eller forhøyet kolesterol. I allefall LANGT bedre enn at man venter med å gjøre noe til dialyse og nyretransplantasjon er de gjenstående alternativene. I tillegg er det billigere for staten, og gir mindre press på spesialisthelsevesenet – som dermed kan konsentrere seg om å jobbe med andre pasienter.

Med samhandlingsreformen snus virkeligheten tilbake dit der den burde være.

Det blir lønnsomt for kommunene å satse på forebygging og tidlig innsats. Og det straffer seg for dem å ikke jobbe med dette. Måten dette skjer på er at kommunene nå får deler av de pengene man ellers ville brukt på å øke spesialisthelsetjenestens budsjetter, og kan bruke dette på forebygging og tidlig innsats. Men samtidig må kommunen bruke av disse pengene til å betale med dersom forebyggingen og den tidlige innsatsen er for svak, og folk likevel ender opp hos statlig spesialisthelsetjeneste.

Samhandlingsreformen er dermed bra for pasientene. Den er bra for kommunene. Den er bra for staten. Og den er bra for sykehusene.

Og den har bare hatt mulighet til å bli realisert ved at uredde rødgrønne politikere har stått rakrygget i stormen som opposisjon, enkeltkommuner og ulike pressgrupper har skapt.

d) Flere overlever alvorlig kreftsykdom
Det blir å trekke det i overkant langt å si at regjeringen har vunnet kampen mot kreft. Men det er ikke å ta for hardt i å slå fast at en av de viktigste seirene er at langt flere nå overlever kreftdiagnose enn da regjeringen overtok.

God kreftbehandling er viktig. Kreft rammer i underkant av 30.000 personer årlig, og kreftsykdommer er en stor belastning for dem det gjelder.

Det viktigste for Regjeringens kreftsatsing er å øke overlevelse og redusere lidelse knyttet til denne alvorlige sykdommen.

Og her har regjeringen lykkes.

Da Stoltenberg II-regjeringen overtok, var Norge omlag på gjennomsnittet for OECD når det gjelder kreftoverlevelse.

Nå er vi best i verden på flere alvorlige kreftsykdommer, og best i Europa på andre.

Når det gjelder f.eks livmorhalskreft er det ingen land som kan måle seg med Norge. Der har vi nå høyest overlevelse i Europa.

På brystkreft er det ingen andre land i Europa som har høyere overlevelse enn oss (87 prosent). Og kun tre andre land i verden har høyere overlevelse på denne kreftformen.

Også for tarmkreft er vi vesentlig bedre enn OECD-landene, bedre enn våre naboland og bedre enn da regjeringen overtok i 2005.

e) Rekordlave ventetider, færre alvorlige feilbehandlinger og fallende sykefravær
Ventetiden for pasienter som fikk utredning og behandling i juli i år var i gjennomsnitt 60 dager. Det er det laveste som er målt noensinne.

Det behandles altså flere og flere pasienter, og ventetiden for behandling blir stadig kortere.

Vi får også bemerke at om lag 70 prosent av alle døgnopphold er øyeblikkelig hjelp. Disse pasientene får umiddelbart hjelp, og inngår ikke tallene for ventetid.

Under den rødgrønne regjeringen har vi fått offentlighet og åpenhet rundt dødsfall og alvorlige skader for pasienter som behandles av sykehus og spesialisthelsetjenesten. Under den forrige regjeringen ble ikke slike tall lagt fram overhodet. Bare det at vi nå får vite om tilstanden, er en gevinst. Og med kunnskap om tilstanden er det mulig for både politiske myndigheter og andre å sette inn tiltak.

Ikke bare er Stoltenberg II-regjeringen den første i Norge til å offentliggjøre slike tall – Norge er trolig det første landet i verden hvor alle sykehus kartlegger omfanget av pasientskader og skadetyper.

Etter to år med åpenhet og offentlighet rundt tallene, er dødsfallene kraftig redusert. Tiltakene som er satt inn, virker åpenbart etter hensikten.

I 2009 døde 4700 mennesker på norske sykehus og sykehjem av pasientskader.

I fjor var antallet redusert til 2900.

Også sykefraværet i arbeidslivet er nå rekordlavt. Det legemeldte fraværet er på 5,1 % i 1. kvartal 2012, noe som er det laveste nivået i 1. kvartal siden statistikken ble utgitt i 2001. Nedgangen fra 1. kvartal 2011 er på hele 8,2 %.

Og det skulle man vel neppe trodd når man husker ropene og skrålene fra de borgerlige da regjeringen lanserte sine tiltak mot sykefraværet. De ropte opp om at de rødgrønne mislyktes totalt og ikke var i stand til å håndtere sykefraværsproblemene. Man måtte kutte sykelønna med 20 %, sa Høyre. Og ville dermed velte kostnaden for sykdom over på den enkelte i stedet for at samfunnet skulle løfte i flokk.

Og både Høyre og Frp var enige om at fastlegene skulle «tøyles», noe de rødgrønne, LO og legene selv reagerte sterkt på – og advarte mot at ikke ville ha effekt.

Den røde tråden i helsepolitikken har vært å løfte sammen, satse på fellesskapet, la det offentlige ta den økonomiske hovedbyrden, snu rundt på det som ikke virker, styrke og utvikle norsk behandling og legge fakta til grunn for beslutningene.

Den blå tråden har vært å velte kostnadene over på den enkelte, overlate til private å løse oppgavene, lene seg på utenlandsk kreftbehandling i stedet for å utvikle gode tjenester i offentlig regi her hjemme og la politisk ideologi overstyre når beslutningene skal tas.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her