Så skal det altså likevel ikke lønne seg å jobbe?
Hovedargumentet fra Arbeiderpartiet da pensjonsforliket ble inngått og pensjonsreformen ble presentert, var at det var viktig å få de andre forlikspartnerne med på en enighet om at det skulle lønne seg å jobbe. Hvert år – ja, i praksis hver dag – ekstra man jobbet, skulle bety høyere pensjonsutbetalinger.
Det skulle lønne seg å jobbe.
Sliterne skulle premieres, het det. De som hadde jobbet fra de var 19-20 år gamle, skulle belønnes for det – og de som hadde greid å jobbe litt, skulle få litt mer enn grunn-/minstepensjonen.
I framtida ville sannsynligvis mindre enn 5 % av alderspensjonistene få minstepensjon, var noe av det vi fikk vite.
Etter at det ble oppnådd enighet mellom partene i forbindelse med lønnsoppgjøret i offentlig sektor, kan vi utfra mediedekningen slå fast: Det skal likevel ikke lønne seg å jobbe.
Jeg forstår Dag Terje Andersen og Jens Stoltenberg langt på vei; en full konfrontasjon med representantene for de fagorganiserte i offentlig sektor – med omfattende streiker og potensielt store kortsiktige konsekvenser for de som er avhengige av tjenestene offentlig sektor tilbyr – må man strekke seg langt for å unngå. Men to pørsmål er det helt rett å stille:
1) Har regjeringen strukket seg FOR LANGT for å unngå konflikt, målt op mot de positive sidene av nytt pensjonssystem som vi nå likevel ikke får, i allefall ikke i overskuelig framtid?
2) Har representantene for de fagorganiserte i offentlig sektor vist samfunnsansvar nårde har stått såpass sterkt på kravet om å snu i pensjonsspørsmålet?
Jeg kunne kanskje også lagt til et tredje spørsmål – og det går på om ikke representantene for fagforeningene rett og slett svikter arbeidsmarkedets slitere når de på denne måten slår beina under prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe.
De som har grunn til å – rent personlig -glede seg over utfallet, er offentlig ansatte akademikere med høy lønn og relativt kort arbeidskarriere. De blir premiert. Mens de som har grunn til å gremmes er arbeidslivets slitere; de som begynner i jobb som 19- elle 20-åringer, som har relativt lav lønn gjenom hele arbeidskarrieren, og som ofte har tunge løft innen f.eks. pleie- og omsorgssektoren. De taper på denne løsningen som deres egne tillitsvalgte har presset fram.
Jeg hadde håpet at prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe skulle overleve lønnsforhandlingene. Og jeg hadde håpet at vi nå skulle gi så godt som alle mennesker mulighet til å gå en alderdom i møte i trygg forvissning om at de ville få mer utbetalt enn minstepensjonen.
Men slik blir det altså ikke.
Jeg er glad for at storstreik ble avverget. Men jeg er ikke glad for at det ikke skal lønne seg å jobbe.
Oppdatering: Statsminister Jens Stoltenberg er langt på vei enig i kritikken jeg tar opp i denne bloggen. Til pressen sier han at det ville blitt mer i pensjon med Aps opprinnelige holdning, og at løsningen som partene til slutt fikk gjennomslag for er mindre sosial enn hva Ap gikk inn for.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
Dessertgenerasjonen, de rikeste i Norges historie, har bevilget seg selv krempensjoner. Desverre har de ikke fått nok barn til å finansiere systemet de selv har presset igjennom, så det er vi, barn av 68’erne, som må betale for dette med dårligere velferdsordninger og pensjoner når vi selv blir gamle.
Takk skal dere ha, drittsekker.
Hva med utdanning? Skal ikke det også lønne seg?
Hei TSF!
Utfanning lønner seg jo uansett i den tiden man jobber, fordi man får høyere lønn.
Problemet med å videreføre dagens ordning er at sliterne i arbeidsmarkedet jobber mange år ekstra uten å få en krone mer i pensjon. For noen er det snakk om opptil 17-18 års ekstra arbeidsinnsats som ikke gir uttelling i pensjonen.
Sliterne får dermed først lavere lønn MENS de er i arbeid, og deretter ingen ekstra pensjon for alle de ekstra årene de har jobbet når de blir pensjonister.
Dessuten vil fortsatt veldig mange i framtida bli minstepensjonister, akkurat som i dag. Mens meningen var at veldig mange skulle få pensjoner utover minstepensjonen.
Mvh
Bjørn Jarle
En må jo også huske på at vi som har tatt utdanning har (som regel) studielån. Det vi tjener ekstra går bort i renter og avdrag på lån.
En pensjonsreform MÅ gi uttelling for utdanning.
Personlig mener jeg det burde gis pensjonspoeng for å ta utdanning, selvfølgelig med forbehold om at du består utdanningen.
Hei Trygve!
Ikke unaturlig at utdanning skal belønnes. Men ikke på bekostning av sliterne. Ekstra pensjonspoeng for utdanning – eller rett og slett å regne utdannelsesår som yrkesaktive år med en stipulert årsinntekt pr. studieår tilsvarende hva man ville hatt i samme yrke – ville gjort at man kunne premiert både sliterne for å jobbe mye og de som velger å ta utdanning.
Mvh
Bjørn Jarle
De som arbeider i 30 år i offentlig sektor får tross alt 66 % av lønn i pensjon. Jeg synes den største urettferdigheten er at alle som er ansatt i privat sektor alene må betale prisen for pensjonsforliket («den nye folketrygden»). De er de enste som må bidra til å styrke økonomien i folketrygden – enten ved å gi fra seg en del av forventet pensjon eller ved å jobbe og betale skatt lenger – mens ansatte i offentlig sektor skal opprettholde samme gode ordning som i dag. Ansatte i privat sektor skal med andre ord gi fra seg pensjonsrettigheter for at de allerede store pensjonsforskjellene mellom privat- og offentlig sektor skal bli enda større. Å skape økte forskjeller kler ikke en sosialistregjering som ønsker likhet særlig godt.
Bjørn Jarle: Har du satt deg inn i de sosialmedisinske sammenhengene mellom helse, uførhet, yrke og klasse?
«Sliterne» som du beklager deg over holder faktisk ikke ut så mange år i arbeidslivet at de kan nyte godt av ekstra opptjening. Det er virkeligheten.
Det har alltid, og vil alltid lønne seg å jobbe. Det det har handlet om nå er å sikre de sliterne jeg snakker om over mot kraftige kutt. Slike kontorarbeidere i akademia som jeg, kan jo holde ut til vi er 70+, og kan tjene fett på Stoltenbergs ordninger. For renholdere, sykepleiere og andre i tyngre yrker er det helt illusorisk.