Finanskrisen gjør at Norge må øke bistanden

Det er ingen tvil om at Norge er et av de vestlige land som hittil har fått merke konsekvensene av finanskrisen MINST. Likevel er det ingen tvil om at også Norge merker finanskrisen, og at bedrifter må stenge ned og arbeidere mister jobben.

Jeg har stor tro på at den rødgrønne regjeringen vil gjøre de politiske grep som er nødvendige for at Norge fortsatt skal være et av de landene i verden som kommer seg best gjennom krisen. Det er i allefall ingen regjeringsalternativ som vil kunne gjøre en bedre jobb. Og jeg har like stor tro på at vår overflod og våre velferdsordninger gjør at de personlige konsekvensene norske arbeidstagere vil merke av finanskrisen, vil være til å leve med.

Og samtidig: Når fokuset er rettet mot byggebransjen, finansnæringen, aksjeeiere, boligmarkedet, salg av luksusvarer til hjemmemarkedet og hjemlig leverandørindustri til internasjonale storprodusenter – da blir taperen dem som det ikke fokuseres på.

Og da er jeg ved sakens kjerne: Norge bør øke bistanden til de fattigste landene som en følge av finanskrisen.

Grunnen er sammensatt: For det første er det slik at fokuset på at vi mister LITT fullstendig overdøver det faktum at de som har minst i verden ståri fare for å miste ALT. Som sosialdemokrat mener jeg at Norges solidaritet ikke må slutte ved Svinesund, og heller ikke ved Gibraltar – den må også omfatte dem som trenger vår solidaritet aller mest.

For det andre har de fattigste i verden allerede gennomlevd flere store kriser som gjør at de opplever finanskrisen som langt verre enn en endring på lønnskontoen (de fleste mennesker i verden har forøvrig ikke en bankkonto engang): Oljekrisen, matvarekrisen og den pågående klimakrisen har gjort at livsgrunnlaget og overlevelsesmuligheten for mange millioner mennesker allerede er på bristepunktet. Som stormakt i solidaritet har Norge muligheten til å dempe konsekvensene av finanskrisen for de i verden som har minst, og som står i fare for å miste alt.

For det tredje har finanskrisen gjort at andre land i Vesten – som er hardere rammet av finanskrisen enn det Norge er – lar være å oppfylle løfter de har gitt om bistand til de fattigste. Eksempelvis lovte G8-landene for tre år siden at de skulle DOBLE bistanden til Afrika i løpet av fem år. Fasiten til nå er at de har KUTTET. Årsaken til kuvendingen er forsåvidt sammensatt, men finanskrisen er en del av totalbildet. Når det er tøffere tider, er det en fare for at det blir enda  vanskeligere å få de rikeste landene til å hjelpe de fattigste.

Der rike land kan kutte utgifter til u-hjelp for å konsentrere seg om egne borgere, der har ikke fattige land samme mulighet. Fattige land må kutte der de i det hele tatt har utgifter, og det betyr at de som har det verst i de fattigste landene – er de som vil oppleve finanskrisen aller hardest. Hverdagen for de som allerede lever for under 2 dollar pr. dag vil bli ENDA verre.

Og det er dette solidaritetsstormakten Norge kan bidra til å dempe ved å øke bistanden. Bistandsmidler fra Norge holder i dag liv i skoler, helsestasjoner, sykehus og vaksinasjonsprogrammer. Ved å øke bistanden i krisetidene kan vi hjelpe enda flere. Det mener jeg vil være en helt riktig politikk slik verden ser ut i januar 2009.