1000 tegn om 22/7

For noen dager siden ble jeg bedt av Lokalavisa Sør-Østerdal om å skrive noen betraktninger rundt 22/7-2011. Jeg skulle skrive helt fritt, men måtte begrense meg til 1.000 tegn. Jeg har tatt den utfordringen, selv om jeg syns det er liten plass å reflektere på. Bidraget mitt finner du nederst i denne bloggposten.

Vanskelig å skrive om 22. juli
Jeg har skrevet lite om 22. juli og massakren på Utøya på Sosialdemokraten.no. Veldig lite. Jeg la ut beretningen fra Framfylkingens generalsekretær Kurt Frantzen om hans egne opplevelser fra øya 22/7, men utover det har jeg kun nevnt terrorhandlingen i Oslo og massakren på Utøya i forbindelse med andre saker.

Det har gått sterkt inn på meg, det som skjedde den dagen. Kun omlag et minutt etter at bomben smalt i Oslo, ringte faren min til meg. Nærmest hysterisk fortalte han at det var blod, glass og bygningsdeler overalt, at det lå skadde og døde mennesker i gatene og at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Faren min jobber i Dagsavisen, som holder til i nabobygget til regjeringskvartalet. Han trodde han var fysisk uskadd, men var naturlig nok veldig preget av bomben som nettopp hadde sprengt. I ettertid viste det seg at han hadde fått en mindre hørselsskade, som er ordnet opp i nå.

Jeg var rask med å melde om det som hadde skjedd på Twitter. Stort sett var responsen fordømmende og negativ. Ikke til det som hadde skjedd, men til at jeg meldte om det. Responsen var såpass overveldende at jeg valgte å slette alle meldingene om det faren min hadde fortalt meg.

Litt senere på ettermiddagen ble jeg oppringt om skudd på Utøya. Jeg kontaktet folk jeg visste var på øya, og fikk bekreftet at det ble skutt – før nyhetsmediene visste om det. Jeg holdt kontakt med flere av dem underveis, både på telefon/SMS og via sosiale medier. Jeg oppdaterte via Facebook og Twitter om det jeg fikk vite, men var tilbakeholden med detaljer. F.eks. da jeg snakket med noen av de sist evakuerte fra øya som sa de hadde sett anslagsvis «et titalls» livløse kropper på veien ned fra skjulestedet sitt og til brygga, samtidig med at mediene meldte om et lavere antall drepte enn dette totalt sett.

Etterhvert begynte pressen å ringe, både norske medier og internasjonale. Jeg prøvde først å avvise dem og bad dem ringe til andre steder. Men ingen viste hvor de skulle ringe. Regjeringskvartalet var bombet. Partikontoret var evakuert. Og mange var på ferie uten å ha kunnskap om hva som skjedde. Utenlandske medier fant fram til meg fordi jeg tvitret om det som skjedde, og at jeg ble retweetet av veldig mange som så det jeg skrev.

Droppet Utøya-planene pga dårlig samvittighet for ungene
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på Utøya. Kanskje et sted mellom 20 og 30 ganger. Etter 1996 har jeg ikke vært der i det hele tatt. Men i år fikk jeg en mail 5. juli, om at det trengtes folk til å være med Framfylkingen til Utøya for å vise fram organisasjonen og verve nye medlemmer under AUFs sommerleir. Man trengte ikke være med på hele leiren, kun én dag. Fredag 22. juli.

Jeg svarte ikke med en gang. Tenkte at dette burde jeg egentlig være med på. Særlig ettersom jeg hadde sagt meg villig til å være med og planlegge Framfylkingens landsleir 2012, som vi hadde planlagt å legge til Utøya. Men sommeren i fjor ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt – det ble mer jobb og mindre sol enn jeg hadde ønsket meg, så jeg hadde etterhvert årlig samvittighet for at ungene fikk mindre ut av sommerferien enn de burde. Jeg skrinla derfor tanken om å dra på Utøya 22. juli.

Derfor kan jeg skrive om dette nå.

Flere av dem som ble drept på Utøya kjente jeg godt. Monica Bøsei var en av veldig få fra min tid i AUF som jeg fortsatt hadde helt grei og jevnlig kontakt med. Sist gang jeg snakket med henne var i juni. Da snakket hun om at hun gledet seg til å ta ordentlig fatt på den nye jobben hun hadde fått, om prosessen med å finne en ny driver av Utøya og om at hun nok måtte belage seg på å ta hovedansvaret under sommerleiren i juli, selv om hun egentlig hadde sett for seg at det var noen andre som skulle føre Utøya videre på det tidspunktet.

Da jeg ble økonomileder i AUF i Oslo tidlig på 1990-tallet, var det Monica som hadde hatt vervet før meg. Hun lærte meg opp i det praktiske arbeidet i vervet, og fulgte meg opp og var til hjelp de gangene jeg trengte det. Da jeg ble ansatt som ungdomssekretær i AUF i Oslo sommeren 1992, var det Monica som stod for opplæringen. Hun hadde hatt stillingen før meg. Og sammen satt vi i fylkesstyret i AUF i Oslo i flere år, og hadde nærmest daglig med hverandre å gjøre i den forbindelse.

Monica var en av de første som ble drept på Utøya.

En annen som jeg vil nevne er Thomas Margido Antonsen. Thomas ble jeg kjent med da han ble med i speidergruppa på Romsås i Oslo, mens jeg var med som troppsleder der og etterhvert som gruppeleder. Thomas ble med i speidergruppa på Romsås som 8-åring, og har vært med på utallige arrangementer i regi av gruppe, krets og forbund. Høsten 2011 skulle han begynne på ledertrening for å bli ny speiderleder i speidergruppa, noe han så fram til med glede.

I minneordet fra speiderne på Romsås beskrives Thomas som «selve limet i det gode samholdet i gruppa». Han var omsorgsfull, raus, hensynsfull og opptatt av kamp mot urettferdighet. Og han tok seg godt av yngre speidere og småspeidere, og var en som mange av de yngre så opp til. Speidingens verdier om toleranse, nestekjærlighet og internasjonalt ansvar deles av flere av de partipolitiske ungdomsorganisasjonene. For Thomas var det AUF som stod ham nærmest politisk, og han meldte seg inn der som 15-åring. Sommerleiren på Utøya i fjor var den første han deltok på, og han hadde fine dager på leiren fram til det grufulle skjedde på ettermiddagen fredag 22. juli.

Thomas søkte tilflukt ved pumpehuset på Utøya. Der ble han skutt og drept sammen med mange av sine venner.

Den verveoppgaven som jeg vurderte om jeg skulle være med på, den var det Thomas som tok ansvaret for – sammen med generalsekretær Kurt Frantzen og andre leirdeltagere med tilknytning til Framfylkingen.

Som sagt vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har vært på Utøya. Men jeg vet når jeg var der sist gang. Det var da AUF arrangerte åpen uke på Utøya i slutten av mars. Jeg reiste sammen med en gruppe fra Hedmark, tok båten over og ruslet rundt for meg selv. Så på skuddmerkene som fortsatt var fullt synlige. Var i Storsalen og Lillesalen der blomster og tente lys fortalte sin stille fortelling om grufullhetene i fjor sommer. Gikk på uteområdene, langs Kjærlighetsstien fra Bolsjevika til Nakenodden. Blomster alle steder. Og lys. Særlig ved pumpehuset.

Det var vondt å være der.

Men det er godt å ha vært der.

Refleksjonene mine til Lokalavisa Sør-Østerdal
Jeg innledet denne bloggposten med at jeg var utfordret til å skrive 1.000 tegn om 22/7. Her er bidraget mitt:

«Mange av oss gjenopplever nå hele følelsesspekteret fra i fjor sommer. Sjokket. Fortvilelsen. Frykten. Maktesløsheten. Sorgen. Sinnet.

Aldri før har så brutale handlinger rammet så mange på én gang. Tusenvis er direkte berørt, enten ved at de var der da det skjedde eller ved at de er pårørende eller etterlatte. Og ingen av oss er uberørt.

Det første året har først og fremst handlet om fellesskap med de som har mistet noen. Jeg møtte selv familiens og vennenes bunnløse sorg da jeg talte i begravelsen til en av de drepte fra Utøya i fjor sommer. 16 år gammel, på sin første sommerleir på Utøya. Skutt og drept ved pumpehuset.

Framover må vi ta inn over oss det POLITISK grufulle, og erkjenne dette: Regjeringskvartalet og Utøya var ikke tilfeldige mål for en gal manns ugjerninger. Det var et nøye planlagt angrep på ett parti og på én ungdomsbevegelse. Den nærmest ufattelige erkjennelsen må vokse fram: I vårt land og i vår tid er fredelige tenåringer drept for sin politiske overbevisnings skyld.»

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

EDIT: Mens jeg skrev denne bloggposten fikk jeg beskjed fra Lokalavisa Sør-Østerdal om at jeg kan bruke mer plass enn 1.000 tegn. Så da kommer det en ny versjon…