Bloggpost-arkiv
Her ser du bloggposter fra arkivet Lokalpolitikk kategorien.
By Finn Åge Sagbakken
Mens pressen sover trygt fortsetter den intense kampen mot norsk rettssikkerhet med Storberget i spissen. Det er vondt å se at en så hederlig kar plumper uti så jævlig som han gjør. Han må ha dårlige rådgivere og han er etterhvert kjent for å være ukritisk i forhold til det som kommer fra kvinnfolk. Han har faktisk havnet i spissen for en hekseprosess mot norske mannfolk.
At Norge vil markere sin imperialistiske posisjon ved å krige i Afghanistan og la norsk lov gjelde over hele verden er ikke det rareste her. Men litt rart er det dog at norsk sedelighetslov skal gjelde over hele verden. Horekundeloven, som ikke skulle ramme de Nigeria-horene som den angikk, ble som kjent vedtatt. Det er også pussig at nordmenn skal betale skatt til Norge opp til 3 år etter at de har flyttet til et annet land.
Nå ble det ikke noe av hijab, samekofter og nisseluer i politiet. Det ble heller ikke noe av å utvide rasismeparagrafen til å gjelde forbud mot å kritisere islamisme; den ble langt mindre utvidet til å gjelde de som kritiserer dårlige veier. Men underholdningsverdien var absolutt til stede. Vi fikk oss mang en rå latter.
Midt oppe i alt dette har altså Elverum AP klart å hanke inn godt over 100 nye medlemmer. Akkurat det står det respekt av. Noe riktig må de tydeligvis gjøre der borte ved svenskegrensa. Og de rødgrønne i Hedmark legger fortsatt beslag på 3/4 av Hedmarksbenken på Stortinget. Man kan bli maktarrogant av mindre.
Nå var det altså tid for nye framstøt av det tragiekomiske slaget. De fleste oppegående har vel fått med seg tidligere framstøt fra barneombud og justisminister for å senke rettssikkerheten til foreldre, men særlig barn og fedre. Protester fra internasjonale domsstoler preller av som vann på gåsa.
Jeg siterer TV2nyhetene (Publisert 18.12.2009 07.54
Oppdatert 18.12.2009 09.20) og tar forbehold om at Storberget er korrekt referert:
“Storberget vil gjøre det lettere å nekte samvær….Justisministeren vil senke beviskravene for vold i barnefordelingssaker.”
- I barnefordelingssaker skal tvilen komme barnet til gode, og beviskravet må senkes i forhold til dagens praksis, sier justisministeren.” Her agiterer altså vår største rettferdighetsautoritet for at beskyldning skal betraktes som fullgodt bevist.Han vil altså ha mere hekseprosess og brolegger veien med gode hensikter.
Her kan man si at det er fedrene som er tiltalte, mens tvilen kommer anklageren til gode, dvs. mora. Barnet som de påberoper seg å støtte blir frarøvet sin far på tynnest mulig grunnlag. Her kommer nettopp ikke tvilen barnet til gode.Vi mannfolk som har bitter erfaring med systemet vet at det fra før er mer enn nok av konfliktproduserende mekanismer i offentlig norsk familiepolitikk. Så lenge de holder på slik vil jeg fraråde folk å få barn i Norge.
Det stinker gammal humørløs maoisme av kvasilogikken som blir brukt. Jeg ser det komiske, men får ikke til å le.
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Erling Lae går av som byrådsleder i Oslo med umiddelbar virkning.
Selv oppgir han som grunn at “ti år er nok“. Men alle som har fulgt med i Oslo-byrådets forskjellige sprett de siste årene vet at nye skandaler har avløst gamle som perler på en snor - og at Laes avgang nå bare er det hittil siste i en lang rekke av byrådsavganger.
Januar 2006: Margaret Eckbo (Frp) måtte gå av som byråd etter sjokkerende dårlig tilstand i Oslos barnevern.
September 2006: Grethe Horntvedt (H) måtte gå av som byråd etter korrupsjonssaken knyttet til Undervisningsbygg.
Desember 2007: André Støylen (H) måtte gå av som byråd etter at det ble klart at IKT-skandalen ville bli offentlig kjent. Skandalen påførte fellesskapet en merkostnad på hele 350 millioner kroner.
Februar 2009: Peter N. Myhre (Frp) måtte gå av som byråd etter at det ble klart at Flexus-skandalen ville bli offentlig kjent. Skandalen påførte fellesskapet en merkostnad på hele 200 millioner kroner.
August 2009: Anette Wiig Bryn (Frp) måtte gå av som byråd etter å ha forsøkt å hemmeligholde Holmenkollen-skandalen for offentligheten så lenge som mulig. Den siste overskridelsen i Holmenkollen-skandalen har alene påført fellesskapet en merkostnad på 600 millioner kroner. Totalt sett er Holmenkollen-skandalen blitt et milliardsluk - og den endelige prislappen kan fortsatt stige voldsomt!.
September 2009: Erling Lae går av etter å ha ledet tidenes mest skandaleomsuste og budsjettsprengende byråd i Oslo. Like før avgangen er det blitt kjent av det kan ligge en udetonert kostnadsbombe på opptil flere milliarder kroner knyttet til avløpssystemet i Oslo.
Går Erling Lae av for å slippe å måtte forholde seg til enda større overskridelser i Holmenkollen, og for å komme den mulige skandalen knyttet til avløpssystemet i forkjøpet?
Mye kan tyde på det.
Måten han trekker seg på, er i tillegg under enhver kritikk. Lae er leder for en byregjering utgått fra Oslos bystyre. Å gå ut i mediene før han orienterer bystyret er under enhver kritikk. Det burde vært en selvfølge å gå til de som har valgt ham - Oslo bystyre - med meddelelsen. Å gå til mediene først vitner om en manglende respekt for spillereglene i det parlamentariske systemet som Oslo og enkelte andre byer og fylker har.
Arbeiderpartiet hadde kraftig fremgang i Oslo ved stortingsvalget sist uke,og fikk 35 % av stemmene. Resultatet bærer med seg håp om at Oslos befolkning reiser seg ved kommunevalget om to år - og gir byen et nytt styre!
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
By Finn Åge Sagbakken
Valget ble nok et prestisjenederlag for Hagen fordi han brukte store penger på Feilskrittspartiet, ehh, jeg mener Tilbakeskrittspartiet, ehh, nei, jeg mener selvfølgelig Fremskrittspartiet som gjør feilsteg i sin kamp for tilbakeskritt.
Partiet gjorde riktignok framgang ved valget, men siktet så til de grader over mål at det måtte oppleves som tilbakegang likevel. De voldsomt optimistiske meningsmålingene gjorde nok sitt til den tapsfølelsen.
Men jeg tror Hagen kan være glad for at det ikke ble regimeskifte. Dette regimet står nemlig for en vanvittig stabilitet. Det er langt mindre revolusjonært enn noe tenkelig borgerlig regime. Disse skattekronene som Hagen holdt på å stirre seg blind på vil han få igjen i godt monn i form av stabil produksjon, stabil kjøpekraft, rolig arbeidsmarked, lav kriminalitet etc. etc.
Hagen framstår her som en gammeldags gjerrigknark. En moderne forretningsmann vet at energiene må flyte og gråter ikke over noen små skattekroner.
På børsen er realismen tilstede i høyere monn. Reaksjonen på rødgrønn valgseier var høyere investeringsvilje:
Landets kapitalister har vel forstått realitetene i det at den rødgrønne regjeringen fortsetter. Børsen blomstrer som aldri før.
“Årsbeste på Oslo Børs”
Om et par år kan Hagen komme tilbake med halen mellom beina og få tilgivelse. Nordmenn er snilde også mot rikinger.
By Finn Åge Sagbakken
Nå mobiliseres det i forskjellige miljøer forran kirkevalget.
Så lenge et flertall av befolkningen er medlemmer er det egentlig gledelig at vanlige folk engasjerer seg i kirkevalget. I vår tid regnes man gjerne som fullgod kristen uten å være så voldsomt opptatt av dystre ting og konstant fordømmelse av hva en måtte anse for å være andres umoral. Det er gledelig akkurat det.
Som gammel religionshater syns jeg ikke denna kirka er så mye å irritere seg over lengre. Hadde jeg oppdaget at jeg enda en gang var tvangsinnmeldt hadde jeg nok blitt vred, men utløsning av den vreden ble jeg snytt for, he he! Jeg husker at jeg i barndommen var sur på foreldrene mine for at jeg var blitt døpt og tvangsinnmeldt, mens jeg var så liten at jeg ikke hadde lært å prate; langt mindre ta stilling til om jeg ville ha en vass-skvett i hodet eller ikke.
I en slags erkjennelse av at barnedåpen var et slags, riktignok mildt overgrep var det vanlig at alle på min alder skulle godkjenne overgrepet i form av en bekreftelse; en såkalt konfirmasjon. Men hyklersk nok skulle dette skje før man var myndig og også før man var gammel nok til å ta stilling til hvorvidt man ville være medlem i noe trossamfunn. Det var vanlig å få gaver i form av klokke og penger. Klokke hadde jeg, men penger var det smått med, så jeg hyklet meg gjennom konfirmasjonen under mantraet “gi hyklerne hva hykleri er”.
Året etter var jeg gammel nok til å melde meg ut av statskirka. Men av en eller annen uforståelig grunn trodde presten han hadde rett til å forlange en begrunnelse for min utmeldelse. Deretter ga han seg til å motsi den begrunnelsen.
Nå var dette en sindig og behagelig prest som tok på seg å være min klasses kristendomslærer på en av landets siste realskoler. Jeg ser ikke bort i fra at det gikk prestisje i saken fordi min onkel grunnla KRF i Romedal og muligens Stange. Til tross for at jeg boikottet salmesang deltok jeg i kristendomsundervisningen for å få poengene det ga på eksamensdokumentet. Dermed ble det mange diskusjoner med denne presten. Vi var begge saklige slik at kristendomstimene ble en interessant avkobling. Og han var real nok til å gi meg Meget i kristendom. Jeg leste og tenkte over det jeg så. Men jeg fant ingenting som begrunnet f.eks. at barna skulle døpes eller at sabbaten skulle flyttes til søndag. Det gamle testamentets ti bud og Luthers ti bud er heller ikke de samme. Det er mye som ikke stemmer som de bokstavtroende ser ut til å godta. Jeg fikk ofte en følelse av at bibelhistoriens Jesus var på vår side, mens de troende var som bibelens hyklerske fariseere; opptatt som de var av splinten i sin brors øye. Kirken har stadig vært i forandring. Det var vel et kirkemøte på 300-tallet som avgjorde hva som skulle være godkjent bibel mere enn tusen år før trykkekunsten nådde Europa.
Denne gangen er det synet på ekteskapsloven som er til revisjon i kirka. Det er mange som tror de hjelper de homofile til fulle menneskerettigheter ved å støtte ekteskapsloven. Men en trenger ikke være religiøs eller ha noe i mot homofile for å være imot ekteskapsloven.
Homofile må gjerne få så mange barn de vil for min del så lenge det er deres egne barn. Men homofili gir dem ingen naturlig rett til å få seg andres barn. Det forundrer meg at det nesten bare er de kristne som ser det. Jeg er fortsatt ikke spesielt religiøs. Men denne gangen må jeg bare innrømme at Høybråten har rett. Det er bare så synd at han ikke også protesterer når det er snakk om heterofiles påtatte rett til å få seg andres barn. Det er nemlig ikke legning det dreier seg om, men barnas menneskerettigheter.
Nå er vi ikke redde for å fornærme de religiøse, men vi er redd for å fornærme de homofile og vi er redde for å fornærme de som ønsker å adoptere eller allerede har adoptert. Men vi burte være mere redde for å fornærme foreldrene som urettmessig blir fratatt sine barn. Barn skal helt enkelt ikke brukes som medisin mot ensomhet og statussavn. Adopsjon hos fremmede skal kun skje når ingen av de nærmeste er i stand til å stille opp.
Vi bør være redde for å fornærme de barna som mister kontakten med sine familier. Særlig farskontakten blir forsømt systematisk i et hyklersk Likestillingsnorge.
Det at enkelte foreldre gjør en dårlig jobb rettferdiggjør heller ikke at Bjørnetjenesten skal ta ungene fra velfungerende foreldre og gi dem til fremmede homofile eller for den saks skyld fremmede heterofile. Det som er bestemmende er i praksis ikke hvorvidt biologiske foreldre er dårlige foreldre, men hvorvidt de har et nettverk som kan forsvare seg. Men dette skal man heller ikke si av frykt for å fornærme de som er ansatte i denne overgrepsetaten uten å ha styrke og selvtillit til å protestere mot overgrepene de selv blir involvert i.
By Finn Åge Sagbakken
Fremmedarbeidere er sånt som vi tradisjonelt forbinder med Tyskland. Nå er det norsk arbeidsliv som har fått en økende tiltrekningskraft internasjonalt fordi vi har ordnede forhold, mens de fleste andre land rammes av harde krisetider. I tillegg til det vanlige innvandringspresset kan vi forvente en eksplosjon av arbeidsinnvandring fra naboland, Østersjøland og EU-land. Det blir det tvingende nødvendig å forholde seg til.
Byggebransjen er kjent for å være utsatt. Nå melder transportsektoren om flere henvendelser om lave lønninger.
Vi må gå ut i fra at dette hovedsakelig er hederlige mennesker som vil foretrekke å operere innenfor loven om det er mulig. Vi bør altså unngå å presse dem over i kriminalitet. Til en viss grad kan vi møte dette positivt ved å la fremmedarbeidere få gjøre nødvendige oppgaver under ordnede forhold; altså i et konstruktivt samarbeid mellom det offentlige, private bedrifter og fagforeninger. For å unngå kaos trengs det nok en smidighet som kan minne om omstillingen av pressa på 80-tallet. Samtidig må det settes inn tiltak mot arbeidsløshet som tilsvarer de forstørrede dimensjonene vi står overfor. Kanskje det er på tide å bygge ut en fleksibel ordning med utdanningsvikariat? En markant utbygging av voksenopplæringen sier seg nesten selv.
Mange må stoppes på en effektiv, men respektfull måte før de kommer hit. Vårt lille land har helt enkelt ikke kapasitet til å ta imot alle, hverken av det ene eller andre slaget. Dette blir omtrent som når en sitter i et fly med lufttrykksproblemer; man må huske på sin egen oksygenmaske først. Samtidig bør vi vurdere muligheter for å møte disse desperate menneskene på en konstruktiv måte, og gjerne i samarbeid med våre naboland.
En må passe seg for å plumpe ubetenksomt uti dramatiske tiltak. Jeg kunne tenke meg en nasjonal idedugnad der kommuner, fylker, fagforeninger og privat næringsliv fikk pøse på med ideer til differensierte små-tiltak. Her gjelder det å parre vår solidariske bevissthet med sunne forretningsmessige vurderinger. Det må gjøres med eleganse.
By Finn Åge Sagbakken
Dagbladet.no sin journalist EILIV FRICH FLYDAL rapporterer om Siv Jensens besøk i Årdal. Akkurat den journalisten vet å sette ting på spissen. Men det kan man kanskje ha god dekning for å si om Siv også.
Dette minner meg om at NKP hadde et broderparti i Italia. Det kunne godt bikke over 30% oppslutning ved valg og hadde eksempelvis ordføreren i Roma. De som har sett filmene om Don Camillo la kanskje merke til at det var en kommunistisk ordfører som gikk igjen. Som kuriositet kan det være artig å nevne at en smårampete hjelpegutt hos denne ordføreren ble spilt av en gutt som senere ble mere verdensberømt enn Elvis fordi han sang så vanvittig godt som 12-åring. Det var Roberto Loreti kjent som Robertino. Guttungen satte ettertrykkelige rekorder over hele verden inkludert Sovjetunionen og Kina.
Vel nok om «O Sole Mio». En av de norske kommunistene som besøkte disse italienerne på 80-tallet diskuterte programmet til IKP og syntes det hørtes mere ut som et sosialdemokratisk program enn som et kommunistprogram. «Jeg vet da vel det», sa italieneren, «Men det høres mye finere ut å kalle det kommunisme.»
Nå prøver altså Siv et tilsvarende stunt ved å rappe kommunistenes gamle kritikk av AP for å ha for dårlig representasjon av industriarbeidere på listene sine.
Og så føyer hun til at industriarbeidsplassene blir usikre på grunn av «manglende stabilitet i kraftprisene».
Det blir liksom ikke grenser for frekkhet når en manisk tilhenger av privatisering med dertilhørende jojopriser og monopolpriser skal klage på manglende stabilitet i prisene. Denne høna har ikke fått med seg at det nettopp er stabile priser som er sosialistene sitt varemerke.
Kanskje vi skal pusse Rønningsbakken, den gamle redaktøren i Kraftnytt på henne så kunne hun få lære litt om kraftpriser?
Det er merkelig at det går an å ønske seg så inderlig bakover i tida. I høst skal vi flytte klokka en time. Men la oss nå slippe å flytte den mange tiår tilbake da.
By Bjørn V. Skogmo
Tigging - forbud eller toleranse? spør Ivar Johansen i et innlegg på Facebook.
Han viser til at Arbeiderpartiets Knut Roger Andersen sier at tigging må forbys. Og at SVs Akhtar Chaudhry derimot sier at så lenge vi er med i EØS, må vi godta rumenske tiggere.
Ivar Johansen innbyr til debatt: Vi skal verken ha forbud eller toleranse, men være aktive i å bringe dem ut av den situasjon som er årsaken til tiggingen.
Vi må bruke de kunnskaper vi har om bakgrunnen for tiggingen og menneskers livssituasjon. Hvordan kan vi løse de reelle problemene som tiggingen er et symtom på? Norske tiggere er allerede i kontakt med hjelpeapparatet. Tigging er ikke det grunnleggende problemet i deres livssituasjon, men et av flere uttrykk for en samlet sett vanskelig livssituasjon med mange utfordringer, særlig knyttet til rusavhengighet og bolig.
For utenlandske tiggere er det annerledes. Kirkens Bymisjon mener at vi bør se nærmere på mulige allianser og samarbeidspartnere i de utenlandske tiggernes hjemland. Men også på de konkrete humanitære behovene disse menneskene har mens de oppholder seg i Oslo, for eventuelt å målrette noen tiltak med henblikk på disse behovene, sier Johansen.
Relaterte nyheter:
http://www.dagbladet.no/2009/07/23/nyheter/innenriks/tigging/kriminalitet/7320635/
By Finn Åge Sagbakken
Min oldemor Johanna Regine Nordli grunnla en av landets første arbeideraviser i 1909 på Hamar sammen med fire mannfolk fra fagforeninga på HAM-JERN (Hamar Jernstøperi).
Den begynte å utkomme 15. september 1909, 3 ganger ukentlig, med Olav Ringen som redaktør.
Bladet kalte seg «sosialistisk blad for Oplandene» (Oplandene er det vi i dag kaller Innlandet). Den ble i begynnelsen ikke anerkjent av DNA.
Fra årsskiftet 1910 kalte bladet seg «talsmand for arbeiderbevægelsen»
Kringen var redaktør inntil jan 1912, da den tidligere redaksjonssekretær Ole Holmen ble redaktør med Kringen som fast bidragsyter.
Fra 1. juli 1913 ble Demokraten dagblad med Fredrik Monsen som redaktør.
Fra 1914, ved første verdenskrigs begynnelse, måtte bladet gå tilbake til 3 ganger ukentlig, og høsten 1916 ansattes Paul Olsen Løkke som redaktør.
Fra1. Juli 1920 ble Olav Larsen redaktør. Fra mai 1923 forandret Demokraten navn til Arbeideren og fortsatte nå som avis for det nydannede NKP. Hedmark Arbeiderparti hadde nemlig valgt å fortsette medlemskapet i den kommunistiske internasjonale da DNA brøt ut med knapt flertall. Hedmark Arbeiderparti skiftet da navn til Hedmark NKP.
Det var på denne tiden at Einar Gerhardsen og Co valgte å kalle seg venstrekommunister. De mente det var mere radikalt å stå utenfor internasjonalen.
Som kommunistavis utkom avisa fortsatt på Hamar fram til 1929. Fra 1925 fikk den økende konkurranse fra det nystartede Hamar Arbeiderblad. Det var basert på såkalte yrkesrevolusjonære, dvs. Betalte journalister. Akkurat det viste seg å være utrykk for en av de mere praktiske sidene ved DNA. Og avisen lever som kjent i beste velgående som Hedmarks alle største avis.
Arbeideren som Oslo-avis fortsatte til den ble forbudt av den tyske okkupasjonsmakteni 1940.
Den ble på en måte videreført som motstandsavis i 1942 under navnet FRIHETEN. Den avisa lever den dag i dag, men som modig opposisjonsavis blir den fra tid til annen nektet eden statsstøtten som kommer de andre avisene til gode.
Det er min oppfatning at avisa er verneverdig så lenge noen gidder å utgi den og gir den et meningsfylt innhold. Fortsatt er det ei avis der man kan finne unike artikler til ergrelse for de som ønsker å holde folkemassen i uvitenhet.. Det er litt av sjarmen ved avisa at de gidder å erte på seg auroritetene til tross for at det går utover pressestøtten som de fleste andre aviser er trygge på å få.
By Finn Åge Sagbakken
En av landets første arbeideraviser ble grunnlagt på Hamar av min oldemor, Johanna Regine Nordli sammen med noen mannfolk fra arbeiderforeninga på HAM-JERN (Hamar Jernstøperi).
Den utkom første gang 15. september 1909, 3 ganger ukentlig med Olav Kringen som redaktør. Bladet kalte seg “sosialistisk blad for Oplandene”, men ble til å begynne med ikke anerkjent av DNA.
Fra årsskiftet 1910 kalte bladet seg “talsmand for arbeiderbevægelsen”.
Kringen var redaktør intil jan. 1912 da den tidligere redaksjonssekretær Ole Holmen ble redaktør med Kringen som fast bidragsyter.
Fra 1. juli 1913 ble Demokraten dagblad med Fredrik Monsen som redaktør. (En gate i Hamar er oppkalt etter ham)
Fra 1914, da første verdenskrig startet, måtte bladet gå tilbake til 3 ganger ukentlig, og høsten 1916 ansattes Paul Olsen Løkke som redaktør. Fra 1.juli 1920 ble Olav Larsen redaktør.
Fra mai 1923 forandret Demokraten sitt navn til “Arbeideren” og fortsatte som avis for det nydannede kommunistpartiet, det ærverdige NKP. Ved partisplittelsen under striden om medlemskapet i den kommunistiske internasjonale valgte Hedmark Arbeiderparti å følge kommunistene over i det nydannede og leninistiske Norges Kommunistiske Parti.
Men siden det praktisk orienterte DNA etter splittelsen hadde hatt betalte, såkalt “yrkesrevolusjonære” journalister; og NKPs aviser bare var basert på dugnad så foretrakk de beste journalistene å gå over til DNA’s aviser rett og slett for å overleve. Det viste seg at DNA tjente rått på det.
Arbeideren fortsatte å komme ut som Oplandenes arbeideravis fram til 1929, mens Hamar Arbeiderblad var blitt startet i 1925 og ble etter hvert en verdig konkurrent. Den avisen lever den dag i dag i beste velgående som Hedmarks største avis med førsteklasses teknologi og støtte fra fagbevegelsen.
Arbeideren gikk inn som innlandsavis i 1929, men navnet ble overført til NKPs sentralorgan. Arbeideren ble utgitt inntil den ble forbudt av de tyske okkupantene i 1940.
Finn Åge Sagbakken
FRIHETEN er fortsatt en frittalende avis og abonnement kan tegnes på: http://friheten.no/kontakt.html
By Bjørn V. Skogmo
Kritikken mot NAV har stilnet i sommermånedene. Det er ok, for en del av kritikken gikk i hytt og pine, bokstavelig talt.
NAV-reformen kom i gang for at folk ikke skulle bli kasteballer mellom arbeidskontoret, sosialkontoret og andre etater. Jeg tror det var meningen å korte ned på avstanden ikke bare mellom etatene, men også mellom etatene og brukeren.
Brukere av NAV har opplevd at NAV ikke er på deres side, og at NAV har stivnet til en kontrollerings- og overvåkingsetat.
Forbundsleder i FO (Fellesorganisasjonen), Randi Reese, påpekte i Dagsavisen 26. februar i år at “Alle kontrollrutiner oppleves av mange som krenkende fordi de får inntrykk av at de mistenkes for å utnytte systemet. NAV-ledelsen må bestemme seg for om de vil bygge sine systemer på mistillit eller på tillit med nødvendig etterkontroll.”
Med Reeses ord, som jeg vil underskrive, bør ethvert møte med NAV finne sted i tillit, profesjonalitet, godhet og verdighet.
Ja, nettopp verdighet er et godt ord å ta med seg til NAV, hvis en kommer i en situasjon som en trenger hjelp til å mestre. Det nytter fint lite å si at en må “stå opp om morran”. Det er svært sjelden at det handler om det.
