By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Kurt Frantzen er generalsekretær i Framfylkingen – LOs barne- og familieorganisasjon. Han er en av de som jeg hadde kontakt med på Utøya i den dramatiske timen 22. juli 2011. Her er hans beretning, fortalt med hans egne ord:
Framkamerater og fagforeningskamerater!
Fredag 22. juli 2011 vil bli stående som en av de svarteste dagene i norsk arbeiderbevegelses historie.
En tragedie av ufattelig omfang slo ned og rystet vår samfunnsidé og vårt framtidshåp.
Gjerningsmannens ønske om å endre samfunnsutviklinga og snu klokka tilbake skal aldri få gjennomslag.
Utøya vil for de kommende generasjoner bli det Telavåg var for våre foreldre og besteforeldres generasjon!
Jeg var på Utøya på vegne av Framfylkingen denne ufattelige dagen, og jeg ønsker å skrive til dere om hva jeg opplevde.
Det er på mange måter trist å være et øyenvitne og overlevende etter en slik massiv hendelse, men jeg har tro på at nettopp det å bringe visshet og kunnskap gjør det noe enklere å takle inntrykkene for dere som ikke var der.
Flere av deltakerne på leiren var også medlemmer i Framfylkingen. Vi vet ikke noe om navn på bekreftede døde, men må være forberedt på uhyggelige opplysninger når navn og alder på de døde frigis i løpet av uka.
Jeg reiste tidlig fra Askim denne dagen, og jeg hadde store forventninger til hva som skulle skje.
Etter invitasjon fra AUF hadde Framfylkingen takket ja til å besøke øya og promotere våre aktiviteter og verve medlemmer.
Dagen startet så positivt som det var mulig; Gro Harlem Brundtland holdt et foredrag og brukte fem minutter til å snakke om Framfylkingen.
Etter lunsjen startet jeg med min jobb for dagen med drømme- utgangspunket i Gros foredrag.
De to timene fram til beskjeden om bomben i Oslo var kanskje min beste dag på jobben i løpet av de to åra jeg har vært generalsekretær.
Mer enn 20 ungdommer hadde tegnet medlemskap, og flere bekrefta at de ville melde seg inn via hjemmesida vår.
Noen hadde t.o.m. påtatt seg ansvaret for å lage nye lag i områder der vi ikke har noen lag nå.
Jeg tenkte derfor at det var et lykketreff å dra til Utøya denne dagen….
Da meldinga om bomben i Oslo nådde Utøya, skjønte jeg at det ikke var riktig å fortsette vervearbeidet denne dagen.
Ryktene florerte, og leirledelsen innkalt til et infomøte i storsalen kl 16.30. Jeg tenkte at da kan jeg like godt reise hjem til familien.
En av beskjedene vi fikk, var at ferja inntil videre var innstil. Jeg slo meg da til ro, og sammen med AUF i Oslo og Akershus gikk jeg da til matsalen..
Der skulle medlemmene fra disse fylkene få ekstra info. Dette møtet var over rett før kl 17.
Jeg satte meg da ned på gulvet for å høre 17-nyhetene på radioen for å få med mer om Oslo-hendelsen.
Med øreproppene godt innklemt hørte jeg ikke de første skuddene som falt litt seinere. Men livets tilfeldigheter reddet meg likevel.
Plutselig veltet en vegg av ungdommer inn i matsalen fra gangen mot storsalen.
De stupte ut av vinduer og løp i panikk ut av matsalen.
Som en av de aller siste gikk jeg ut av salen, og den første tilfeldigheten slo ut til min fordel.
Det har seinere vist seg at skytteren valgte å gå ut hoveddøra og møte de flyktende som løp ut gjennom den bakre døra fra lillesalen.
Ute på tunet foran huset lå det to kropper på bakken, jeg skjønte at de var skutt.
I skogkanten sto ei jente med blod nedover armen etter et skuddsår. Hun forsvant sammen med noen andre.
Jeg ble stående igjen sammen med de tre siste som rømte ut gjennom matsalens dører.
Jeg gjorde igjen et skjebnevalg som heldigvis viste seg å bli lykkelig for oss.
Jeg hadde tre muligheter slik jeg opplevde situasjonender og da:
1. Løpe ned til stranda og legge på svøm med en gang
2. Gjemme meg inn i den tette skogen
3. Finne et skjulested innendørs.
Jeg ville egentlig legge på svøm, og hadde antakelig gjort det om jeg bare hadde meg sjøl å tenke på.
Ei av jentene jeg var sammen med kunne ikke svømme, og jeg ville ikke forlate dem.
Vi bestemte oss i løpet av fem sekunder for å holde sammen.
Jeg var kledd i Framfylkingens røde genser, en svart kortbukse, og jeg var barbeint.
Det regnet, skogen på Utøya er full av tornekratt og brennesle, derfor ville jeg ikke inn i skogen.
Jeg tenkte på å løpe vestover og hoppe utfor skrenten for å søke skjul i grottene ( de som gjorde dette overlevde).
Jeg vurderte også å gjemme oss under huset, men plassen er for stor og åpen, så jeg slo det fra meg.
Vi sto foran den låste grillbua, og den ble mitt valg, der og da.
Alle disse vurderingen fortok jeg i løpet av sekunder, og jeg brøt opp bua og overtalte ungdommene om at dette var den sikreste plassen her og nå.
Tilfeldighetene ville det slik at dette valget reddet våre liv.
De tre ungdommene (alle 18 år) krøp inn i bua, mellom griller og gassflasker.
Jeg brøt døra på plass igjen bak meg håpet at om skytteren passerte ville bua fortsatt se avlåst ut.
Sannsynligvis har dette holdt stikk. Han passerte forbi oss på under en meters avstand to ganger i løpet av de dramatiske timene.
Hver gang vi hørte at skuddene kom fra lang avstand, kunne vi snakke litt sammen.
Vi satte mobilene i lydløs modus og holdt kontakt med andre og omverdenen via sms og Facebook.
Etter en snau time begynte en person å rope: ”Politi – kom fram!” Dette ble fulgt av flere skudd.
Jeg forsøkte å telle skuddene, men mista tellinga etter flere hundre skudd.
Jentene jeg lå sammen med ville gi seg til kjenne, men gutten og jeg overtalte dem om at det var tryggest å ligge i ro til det hele var over.
Da skytinga var over, og vi trodde at politiet hadde kontroll, ringte vi nødnummeret og forklarte hvor vi lå.
Vi fikk beskjed om å holde oss i ro til politiet henta oss ut, og dette rådet fulgte vi.
Sammen med andre overlevende ble vi samla i hovedhuset til politiet hadde sikra øya.
Vi ble henta ut som noen av de siste og evakuert med ferga og kjørt til Sundvollen hotell.
Framme på hotellet ble vi tatt imot av hjelpemannskaper og hotellbetjeninga.
Alle gjorde en stor innsats for oss som ankom.
Etter hvert ankom flere pårørende, og noen ungdommer reiste hjem.
Jeg ble værende på Sundvollen til lørdag kveld, da ble jeg henta hjem av mine sønner.
Det har vært godt å ha familien rundt seg, det blir en underlig tid som kommer.
Det er ekstra godt å vite at man er del av et sterkt fellesskap.
Mine tanker går til de overlevende, deres pårørende og venner og til dem vi aldri mer får treffe.
Den solidariteten og omtanken de unge jeg har vært sammen med de siste dagene SKAL være mitt minnepunkt.
Jeg lyser fred over alle de døde og kondolerer deres familier.
Kurt R. Frantzen
Generalsekretær, Framfylkingen
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Er en ny finanskrise under oppseiling?
Den “forrige” finanskrisen er jo ikke i nærheten av å være over. Det er nesten bare i Norge at vi har klart oss bra, etter at finanskrisen slo inn i realøkonomien i 2008 og 2009. Norge har den laveste arbeidsløsheten i Europa,
og det skyldes den politikken vi har valgt å føre. Med en annen regjering ville Norge ført en annen politikk, og situasjonen ville vært annerledes. I mange andre land er situasjonen desperat. Vi må ikke lenger enn til Sverige og Danmark for å finne arbeidsløshet som er over det dobbelte av hva den er i Norge – og drar vi til f.eks. Spania vil vi finne en håpløs situasjon der nærmere halvparten av landets unge befolkning står uten arbeid.
Men kan det bli enda verre der ute – og vanskelig her hjemme?
Ja, en del tyder på det. Særlig to forhold er nå farefulle for oss:
1) Kaoset i amerikansk politikk
2) Problemene flere europeiske land nå opplever
Men også et tredje forhold truer: Den skattekuttpolitikken høyresida går til valg på ved høstens valg vil gi færre offentlige oppdrag til private som jobber med nybygg og vedlikehold. Offentlig investeringstørke og reduserte offentlige ytelser vil forsterke de negative konsekvensene her hjemme av en ny internasjonal krise.
La oss se kort på situasjonen i USA først. Der krangler demokrater og republikanere så busta fyker. Temaet er det amerikanske statsbudsjettet, der republikanerne (som har flertall i den vedtaksføre forsamlingen) blankt nekter å komme demokratene og president Obama i møte. Striden står om hvorvidt man skal kutte kraftig på utgiftene for å balansere skattene (slik republikanerne vil) eller om man skal stramme noe inn og forsiktig øke skattene – særlig for USAs aller rikeste (slik demokratene og Obama vil).
Den fastlåste situasjonen er i ferd med å gå fra vondt til verre. Finner ikke USAs politikere frem til en løsning innen 2. august, kan USAs kredittverdighet nedgraderes. Det vil i såfall være første gang siden 1917 at USA ikke står med den høyeste kredittverdigheten et land kan ha.
Og når verdens største og kraftigste økonomi ikke lenger har topp rating med tanke på å gjøre opp sine økonomiske forpliktelser – da er det ikke bare i USA at problemene vil tårne seg opp. En økonomisk nedtur i USA vil påvirke hele verden, og selvsagt også Norge.
Skulle USA lande på en løsning i retning av den republikanerne ivrer for, kan vi få en lignende situasjon. For offentlig forbruk betyr MER penger i sirkulasjon hos vanlige folk, og flere oppdrag til private selskaper. Alle bremser på i offentlig forbruk gir oppdragstørke for private bedrifter. Konsekvensene er nedbemanninger, konkurser og arbeidsløshet – som igjen svekker etterspørselen ytterligere. En negativ spiral er dermed i gang.
I Norge møtte vi finanskrisen i 2008 på motsatt måte. Vi valgte å ØKE de offentlige utgiftene, ikke senke skattene. Høyresiden i Norge ville senke skattene. Og i andre land der høyresiden styrer, var det skattekutt som ble valgt som løsning. Når vi nå sitter med fasiten, ser vi at den sosialdemokratiske løsningen ga best effekt. Norge har klart seg mye bedre enn alle andre sammenlignbare land i hele verden!
Å velge republikanernes løsningsmodell kan dermed berede grunnen for en krise, både i USA og internasjonalt. Å IKKE velge noen løsning vil gi svekket kredittrating og på relativt kort sikt føre til svekket interesse for amerikanske statsobligasjoner. Effekten er høyere rente for de som vil investere i USA, og økt rentebelastning for de som allerede har investert.
Konsekvens: Investeringsvilje flyttes til andre markeder, bedrifter i USA vil slite mer enn i dag med lønnsomheten, nedbemanninger, konkurser og arbeidsledighet.
Akkurat nå ser den eneste farbare vei for USA ut til å være å følge den hovedlinja som demokratene og president Obama har lagt seg på.
Og hva så med Europa?
Jo, i Europa er det sørgelig å se hvor lite norske medier fokuserer på problemene utenfor landets grenser – og i stedet blåser opp langt mer bagatellmessige forhold her hjemme.
Det er å håpe at de tusenvis av ferieturister fra Norge som nå reiser rundt i Europa også tar seg tid til å lese de lokale avisene. Da vil de i større grad få øynene opp for hvor nær oss problemene allerede er store – og tårner seg opp til å bli gedigne! Også for oss.
Hvis Hellas, Italia (Europas tredje største marked), Irland, Portugal og Spania går på den smellen som det ser ut til å bygge seg opp til, da er krisen et faktum. Ikke kun for de aktuelle landene, men for hele Europa. Også for Norge.
Norge handler mye med Europa. Handelen er selvsagt preget av olje og gass, men også veldig mange andre varer og tjenester selger vi til EU-landene. Med økonomisk kollaps i EU-landene vil norske bedrifter merke det. Noen vil merke det mer enn andre. Men totalt sett – som land og som samfunn – er utsiktene dystre.
Skulle både USA mislykkes i en løsning OG Europa mislykkes i å unngå en kollaps i noen av de mest usikre økonomiene, da har vi en krise som er minst like ille som den vi stod overfor senhøsten 2008.
Jo mer alvorlig situasjonen er, jo viktigere er det at vi i Norge ikke henfaller til lettvintheter i den økonomiske politikken. Å ha velferdstjenester som de norske samtidig med et skattenivå som i USA – det forsøker særlig Frp å innbille oss at er fullt mulig. I tillegg skal alle oppgaver knyttet til infrastruktur som veier og jernbane kunne la seg løse nærmest med et fingerknips.
Se til Hellas. Eller Irland. Eller Portugal. Eller andre land som har prøvd å kombinere et høyt velferdsnivå med et lavt skattenivå.
Det nytter ikke! Det er de landene som sliter nå!
Akkurat som Norge etter ganske kort tid vil slite tungt dersom Frps lettbeinte eksperimenter skulle bli sluppet løs på Norge. Eller fylkene våre, eller kommunene våre. I fylkespolitikken står drakampen mellom de blå og de røde på blant annet akkurat dette; de blå vil ha innstramminger og nedskjæringer og foreslår å både si opp folk og redusere investeringene. Mens venstresiden vil holde folk i arbeid og investere i vedlikehold og nybygg – som gir oppdrag til private bedrifter og økt sysselsetting.
Allerede 12. september har velgerne mulighet til å “vaksinere seg” mot en ny og truende finanskrise; ved å stemme Arbeiderpartiet ved kommune- og fylkestingsvalg sikres de nærmeste forsvarsbufferne mot konsekvensene her hjemme av en ny internasjonal finanskrise.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Fikk du ikke med deg Jens Stoltenbergs tale til Ap-landsmøtet? Fortvil ikke, du finner den her på Sosialdemokraten.no!
Før selve talen, holdt Stoltenberg minneord over partikamerater som har gått bort siden forrige landsmøte. Han minnet også oberstløynant Siri Skare som ble drept under angrepet på FNs hovedkvarter i Mazar-e Sharif.
Her er hele manuset hans:
Kjære alle sammen
Opprørsbølgen i arabiske land
En av arbeiderbevegelsens viktigste erkjennelser er at menneskene selv skaper sin egen historie.
At menneskenes iboende trang til frihet alltid har vært en mektig kraft. Den har vist mange ganger at den kan forandre verdenshistorien. I vinter har vi igjen sett den enorme frigjørende kraften som ligger i folkelige opprør.
Denne gangen i den arabiske verden. De som i dag går i gatene i Damaskus, i Benghasi og i Sanaá og demonstrerer for frihet skal vite at vi står på deres side. For sosialdemokratiet er en frihetsbevegelse. Vår solidaritet er med dem som står opp og sloss mot undertrykkere og for frihet.
I Tunisia og Egypt har presidenter gått av som følge av folkelige oppstander. I andre land slås protester ned med brutal vold, som i Syria og Bahrain. I Jemen svinner støtten til en president som har sittet med all makt gjennom flere tiår.
Og i Libya ser vi en leder som går til krig mot sitt eget folk. Verdenssamfunnet måtte gripe inn og stanse hans overgrep. FN gjorde de nødvendige vedtak, og Norge følger opp. Norske soldater og norske fly deltar. Vi er stolte av den innsatsen de gjør. Vi takker dem.
Norge bidrar også humanitært. Vi har bidratt med 50 millioner kroner. I dag har vi bestemt å øke støtten med nye 30 millioner kroner for å hjelpe mennesker som er på flukt.
I hele regionen gjør unge mennesker opprør mot undertrykkelse. Mot tortur, korrupsjon og diktatur. De vil forme sin egen framtid. De vil skape sin egen historie.
Vi har sett mange revolusjoner og opprør som har gitt demokrati og frihet. Som i Øst-Europa og i Latin-Amerika.
Men vi har også sett det motsatte. At folkelige opprør for frihet er misbrukt av nye makthavere. Vi så det i Iran, og vi så det i Zimbabwe.
Vi har på ingen måte sett slutten på det dramaet som nå utspiller seg i den arabiske verden. Men det er endring. Og endring gir håp.
Vi står sammen med våre søstre og brødre i den arabiske verden i deres håp om at endringene gir demokrati, frihet og rettferdighet. Og vi må gi vårt bidrag til at deres drømmer blir virkelighet. For at vinterens oppstand skal blir den arabiske verdens folkevår.
Våre resultater og oppgaver framover.
Kjære landsmøte. Delegater, gjester, tilhørere og presse. Dette er den internasjonale situasjonen når vi nå går inn i vårt 63. ordinære landsmøte.
Vi skal diskutere mange ulike saker og vedta ny politikk. Politikk som vil forandre Norge. I tiår etter tiår har vedtak som er gjort på Arbeiderpartiets landsmøter forandret norsk virkelighet. Slik vil det være også etter dette møtet.
Og ikke minst skal vi legge planene for hvordan vi skal gjøre valget til høsten til en ny valgseier for Arbeiderpartiet.
Bak oss har vi snart seks sammenhengende år i en flertallsregjering sammen med våre venner i SV og Senterpartiet.
Noen er mest opptatt av å påvise det åpenbare: Nemlig at tre forskjellige partier kan ha forskjellige oppfatninger i forskjellige saker. Men vi har vist at vi kan stå sammen. Og finne gode løsninger for landet.
Et godt uttrykk for dette er at denne regjeringen nå er blitt den lengst sittende flerpartiregjering i norgeshistorien. Ingen har sittet lenger enn oss. Det sier mye om vår evne til å finne løsninger sammen.
Og jeg vil takke SV og Senterpartiet for det gode samarbeidet.
Men mye viktigere enn hvor lenge vi har sittet, er hva vi har gjort. Og vi har brukt tiden i regjering godt.
Vi bygger landet. Og vi bygger ut det norske velferdssamfunnet.
Vi har fått full barnehagedekning. 50.000 flere barn har fått plass. Køene er borte. 40 års barnehagekamp er kronet med seier.
Vi bygger velferd i kommunene. Vi lovet 10.000 flere ansatte i pleie og omsorg. Det ble 16.000 flere. Vi lovet å pusse opp skoler. Hundrevis av skoler er pusset opp. Og vi gjennomfører det første løftet vi ga i fellesskap: Kulturløftet. Over hele landet ser vi at kulturpolitikk er rødgrønn politikk.
Vi utjevner sosiale forskjeller. Skattesystemet er blitt mer rettferdig. De som har mest betaler mer, mens de som har lite betaler mindre. Og for første gang på mange år viser tallene fra Statistisk sentralbyrå at forskjellene i Norge blir mindre.
Vi er i gang med tidenes løft for vei og bane. Og bevilger hundre milliarder kroner mer til samferdsel. Vi har mer enn doblet jernbaneinvesteringene.
Og om få år vil vi også ha doblet antallet kilometer med 4-felts motorvei.
Norske skoleelever får bedre resultater i internasjonale undersøkelser, og vi har stoppet privatiseringen av den norske fellesskolen.
Sammen med fagbevegelsen har vi stanset angrepene på arbeidstakernes rettigheter og vi har gjennomført en solidarisk pensjonsreform.
Og ikke minst: En kvart million flere er i arbeid. To av tre i private bedrifter.
Vi styrte Norge trygt gjennom den største finanskrisen verden har sett siden 1930-tallet. Med Europas laveste ledighet som resultat. Enda en gang har Det norske Arbeiderparti vist at for oss er arbeid til alle jobb nummer 1.
Så vi har mye å være stolte av. Men vi har ikke tid til å stoppe opp og feire. For vi har mye igjen som er ugjort:
Vi skal ha enda flere i jobb ved å skape et mer inkluderende arbeidsliv. Vi skal gjøre det lettere å starte bedrifter i Norge. Og vi skal redusere skjemaer og satse på forskning, nyskaping og godt statlig eierskap.
Vi skal gjøre norsk skole bedre. Vi skal ha mer kunnskap i skolen, pusse opp enda flere skolebygg og redusere frafallet i videregående skole.
Og kanskje den aller største oppgaven: Vi skal bygge et helsevesen og en eldreomsorg som duger for framtida. Det er dette jeg skal snakke mest om i dag. Helsevesen og eldromsorg.
Utviklingen på helseområdet.
La meg snakke litt om helsevesenet først. I februar besøkte jeg Radiumhospitalet sammen med Anne-Grete. Der møtte jeg Jan Arild Berg fra Kongsberg, som fikk strålebehandling mot strupekreft.
Jeg så på hvordan behandlingen ble gitt. Det var imponerende å se behandling i verdensklasse. Der strålene traff kreftcellene fra mange ulike vinkler med stor presisjon. Denne behandlingen har forlenget livet til Jan Arild Berg med mange år.
Og heldigvis ikke bare hans liv. For et par tiår siden døde mer enn halvparten av de som fikk kreft i løpet av fem år.
Nå lever nesten to av tre – fem år etter en kreftdiagnose. Det er ikke lenger slik at kreft er ensbetydende med død.
Eller hjerteflimmer. For bare fem år siden, fantes det knapt behandling for hjerteflimmer i Norge. Det var noe du måtte leve med. Og dø med. I dag har vi behandling. På Rikshospitalet. På Haukeland. På St. Olav. I Tromsø. Og på Feiring.
Men når vi kan behandle, kan det også bli en behandlingskø. Det er ikke en dårlig nyhet. Det er en god nyhet.
Før var det ikke kø. For det var ingen behandling å få. Ingen kø å stå i.
Kreft og hjerteflimmer er to fantastiske eksempler på hva som skjer i helsevesenet vårt. Vi står midt inne i en rivende teknologisk og vitenskapelig utvikling. Nye behandlingsformer gjør at vi kan behandle sykdom som tidligere ikke lot seg behandle. Nye metoder reduserer risiko og øker mulighetene for å behandle flere. Nye medisiner er mer effektive og reduserer plager.
Dette er én grunnleggende drivkraft som endrer kravene til helsevesenet.
I tillegg er det to andre forhold som også er med å endre på hele måten vi må tenke rundt helse på.
Det ene er at vi blir flere eldre og lever lengre. Det er svært gledelig, og et av de beste tegn på framgang i vår tid.
Det forrige århundret var en eneste stor helserevolusjon. Forventet levealder i Norge steg med 24 år. Og den fortsetter å stige også nå. Hvert femte år øker levealderen med ett år.
Det betyr at i de årene regjeringen har sittet, så har levealderen økt med rundt ett år. Jeg liker godt å tenke på at om vi fortsetter å sitte, så kommer levealderen til å fortsette å øke, så folk vil få lange og lykkelige liv.
Den siste drivkraften jeg vil nevne, er at vi rammes av andre sykdommer nå enn før. Og derfor trenger vi også annen behandling.
Når vi bygde opp det norske helsevesenet, hadde vi store, dødelige folkesykdommer. Sykdommer som knapt er problemer lenger i dag.
Som tuberkulose. I første halvdel av forrige århundre tok tuberkulose – eller tæring – nesten en kvart million nordmenns liv.
Arbeiderdikteren Rudolf Nilsen var bare 28 år da han døde av denne sykdommen. Kyrre Grepp døde av tuberkulose 42 år gammel, mens han fortsatt var Arbeiderpartiets formann.
Og Haakon Lie måtte slutte som skogsarbeider fordi han fikk tuberkulose.
Også i de senere årene ser vi at moderne medisin gjør at mange sykdommer ikke får så alvorlige konsekvenser som før.
- For de aller fleste er ikke lenger lungebetennelse en dødelig sykdom.
- Det var dobbelt så mange menn som døde av hjerteinfarkt i 1990 som det er i dag.
- På 1980-tallet var HIV/aids en sykdom som de fleste døde av. I dag gjør effektive behandlingsformer at dødeligheten er kraftig redusert.
Mens sykdommer som folk dør av har gått vesentlig tilbake, så øker sykdommene som folk lever med: Kols. Muskel- og skjelettlidelser. Diabetes.
Sykdommer du ikke blir frisk av, og hvor mange trenger behandling hele livet. Da er helsevesenets oppgave å sørge for at folk kan leve et godt liv med sykdom.
Varsling av tre nye dokumenter til Stortinget.
Vår oppgave er å lage et helsevesen som møter disse drivkreftene.
Et av våre viktigste svar er samhandlingsreformen.
Det er en reform som gir helsevesenet en ny retning. Der det handler om å forebygge framfor bare å reparere, om tidlig innsats framfor sen, om å få ulike ledd i helsevesenet til å jobbe sammen i stedet for hver for seg. Det som kan gjøres nært folk, gjøres nært. Det avanserte samles til sterke fagmiljøer.
Samhandlingsreformen endrer helse-Norge. Rettslig. Økonomisk. Faglig. Og organisatorisk
Og jeg er glad for å fortelle landsmøtet at regjeringen i morgen vil legge fram tre nye dokumenter for Stortinget.
Dokumenter for å gjennomføre denne reformen, og som er vesentlige bidrag til å utvikle helse- og omsorgstjenestene videre. Alle fremmet av Anne-Grete.
For det første, vil vi legge fram en Nasjonal helse- og omsorgsplan for perioden fram til 2015. Her presenterer vi den politiske kursen for helse og omsorgstjenestene.
Og for det andre vil vi legge fram en ny lov om folkehelsearbeid. For å styrke folkehelsen og utjevne sosiale helseforskjeller.
Og for det tredje, vil vi legge fram en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er et nytt lovverk som er tilpasset en ny virkelighet.
For i dag får du hjemmehjelp med hjemmel i én lov. Hjemmesykepleie med hjemmel i en annen lov. Får du ikke støttekontakt, kan du klage til fylkesmannen. Er det sykehjemsplass du ikke får, er det helsetilsynet du må klage til.
Men mange har sammensatte behov. Og tjenestene må fungere godt sammen. Derfor foreslår vi nå én felles lov. Og samler kommunenes plikter, som i dag er spredt på flere lover. Pasienter og brukere får et tilbud som er lettere å forholde seg til og som henger bedre sammen. Og det blir ett sted å klage. Dette er tre dokumenter som vil være bærebjelker i framtidas velferds-Norge.
Arbeiderpartiet viser igjen at vi tar ansvar. Vi viser igjen at Arbeiderpartiet er arbeidshesten i norsk politikk.
Et helseparadoks: Spesialisering og desentralisering samtidig.
Det står i Soria Moria-erklæringen at: “Ingen lokalsykehus skal legges ned”. Det følger vi opp.
For som Sylvia sa da hun var helseminister: “Det er sykdom nok til alle”.
Samtidig har vi hele tiden vært tydelige på at et gammelt sykehus må kunne erstattes av et nytt. Selv om det legges et litt annet sted.
At sykehuset Østfold i Fredrikstad skal flytte inn i nye, store, flotte lokaler rett over grensa til nabokommunen Sarpsborg, er ikke å legge ned sykehus. Det nye sykehuset vil fortsatt være lokalsykehus for Fredrikstad.
Men det at ingen lokalsykehus skal legges ned betyr ikke at alt skal være som i dag.
Vi trenger bedre arbeidsdeling. Det står også i Soria Moria. Dette er helt nødvendig for god kvalitet.
For når teknisk og vitenskapelig utvikling gir oss mulighet til å gjøre mer, så fordrer det at vi har kompetanse, utstyr og ekspertise som skal til for å ta i bruk nye metoder. Da må vi ha spesialiserte fagmiljøer som er sterke nok.
En som blir alvorlig syk, vil være opptatt av å få den aller beste behandlingen som er tilgjengelig. Uavhengig av hvor det skjer.
Oddvar Nordli sa det klart og enkelt da Raymond besøkte ham på Tangen i fjor: “Hvis ulykka skulle være ute, vil jeg heller overleve på Gjøvik enn å dø på Hamar”, sa Oddvar. Det er en innrømmelse som sitter langt inne hos en hedmarking.
Og om ulykka er ute, er det aller viktigste at du får riktig behandling. Hvis du for eksempel havner i en alvorlig ulykke, så er ikke det viktigste at det er et lokalsykehus i nærheten. For det er etter all sannsynlighet ikke dit du fraktes uansett.
Havner du i en bilulykke i Gudbrandsdalen, og det er virkelig alvorlig, så kjøres du ikke til Lillehammer sykehus. Ikke til Gjøvik. Eller til sykehuset på Hamar eller Elverum. Eller Eidsvold. Eller Lørenskog.
Du transporteres rett forbi alle disse sykehusene. Og havner på Ullevål.
Og det gjelder ikke bare for Gudbrandsdalen. Det gjelder for alle som blir veldig alvorlig skadde i Østfold, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland. De kjøres ikke til sine lokale sykehus. De kjøres eller flys til Oslo.
Blir du virkelig alvorlig brannskadd. Uansett i hvilket fylke, hvilken fjordarm eller dal du måtte befinne deg i i landet vårt, så er det om å gjøre å få deg til Haukeland. For der er de best i hele landet på brannskader.
Og om dere husker den atten måneder gamle gutten som i desember ble funnet sterkt nedkjølt utenfor foreldrenes hus på Sunnmøre, så ble han ikke fraktet til sykehuset i Ålesund. Men til St. Olavs Hospital i Trondheim. Der ble livet hans reddet.
Om jeg besøker vår ordførerkandidat i Skien, Hedda Five. Og om jeg skulle få alvorlig vondt i brystet mens jeg er der. Og ambulansen kommer. Så vil de i ambulansen kunne ta en EKG på meg, og sende resultatet over nett til en hjertespesialist.
Og hvis det er et alvorlig infarkt og jeg trenger utblokking, så vil spesialisten kunne stille diagnosen mens jeg er i ambulansen og sende meg direkte til det beste sykehuset. Da kjører de meg ikke til et av de mange sykehusene i nærheten. De kjører rett til Arendal. For der er de veldig gode på hjerter.
Ved mange av våre sykehus behandles ikke akutt skadde pasienter i det hele tatt.
Der gjør de andre ting. Dagkirurgi. Dialyse. Og medisinsk behandling for mange ulike sykdommer. Svært viktige saker. Men de behandler altså ikke alvorlig skadd
Det er bra og det er riktig at det er slik. For det gir bedre behandling. Og redder liv. edder liv gjør de også i ambulansene.
Derfor er det viktig å ha en god ambulansetjeneste. Biler, båter, fly og helikoptre. Som har EKG og annet viktig utstyr. Og kompetente folk.
Behandling som skjer i ambulansen har stadig større betydning for utfallet. mbulansen er blitt et lite akuttmottak som kommer ut til pasienten. Og skal håndtere situasjonen fram til du er fraktet – ikke til det nærmeste sykehuset – men til det riktige sykehuset.
Alt dette peker i retning av at vi trenger sterk spesialisering, samling av funksjoner og fagmiljøer.
Men så er det mye som trekker i en helt annen retning.
De to andre utviklingstrekkene jeg nevnte – flere eldre og flere kroniske sykdommer – peker mot det motsatte.
Mot en sterk desentralisering. Det er nemlig også nødvendig, samtidig.
Vi står overfor et stort helseparadoks. Vi trenger spesialisering. Men også desentralisering.
Vi må komme enda nærmere der folk bor. Og hindre unødig reising.
Som at pasienter skal reise i timevis flere ganger i uka for dialysebehandling eller ulike kreftbehandlingsformer som kan behandles i nærmiljøet.
Vi trenger å bygge ut helsetilbudet i kommunene. Det er av de viktigste ideene bak samhandlingsreformen. Vi skal legge mer vekt på å fremme helse.Mer vekt på forebygging. Mer vekt på rehabilitering. Og hindre mye unødvendig reising som er en belastning ikke minst for gamle mennesker.
Vi er av de land i verden som bruker mest penger på å behandle sykdom. Men fortsatt er vi av de som bruker relativt minst på å forebygge dem. Det skal vi nå gjøre noe med.
For ofte kan det være latterlig enkelt. Som når kommuneoverlegen i Os i Østerdalen delte ut strøbøtter med sand til de over 65 år. Og halverte antallet hoftebrudd på ett år.
Et åpenbart lønnsomt prosjekt: Ett hoftebrudd koster 350. 000 kroner å behandle og rehabilitere. For den summen får du veldig mange bøtter med sand.
Hadde vi klart en halvering av hoftebrudd på landsplan, hadde det spart samfunnet for 1,4 milliarder kroner. Og ikke minst spart mye smerte og ubehag.
De tre dokumentene som vi legger fram for Stortinget i morgen handler i stor grad om å få helsetilbudet nærmere folk.
Vi foreslår i morgen at fem milliarder helsekroner flyttes fra staten til kommunene. Penger som kommunene kan bruke til å betale for behandling av pasienter på sykehus. Eller de kan bruke deler av dem til å forebygge, og forhindre at behandling blir nødvendig.
Hensikten er at forebygging skal bli lønnsomt for kommunene. Det er det ikke i dag. Nå er det gratis for Os kommune å få behandlet en brukket hofte på et statlig sykehus. Mens de må betale for bøtta med sand. Med det nye forslaget vil det bli lønnsomt å forebygge.
Vi vil lovfeste strengere krav til kvalitet i hele helsesektoren. Og så skal vi bli flinkere til å måle den kvaliteten. Hva som virker og ikke virker. Og vi skal offentliggjøre resultatene. Slik skal vi redusere feilbehandlinger og øke kvaliteten.
Sykehusene pålegges et nærmere samarbeid med kommunene.
Mange steder har man fått til et godt samarbeid. Som i Steigen – hvor det er langt til sykehuset i Bodø. Som det ofte er i Nordland. Fra Steigen er det over 20 mil. Det er ganske langt.
Derfor har kommuner i Salten etablert et samarbeid om sykestuer. Med akuttplasser, røntgen, dialyse, kreftbehandling og rehabilitering. Og sparer reisevei for massevis av pasienter.
Helsepolitikk er politisk styring av helsevesenet. Mange snakker som om vi ikke har politisk styring over sykehusene. Som om helseforetakene nærmest opererer på egen hånd.
Det er feil. Vi har aldri hatt mer politisk styring enn i dag. Statlig eierskap sikrer en helhetstenking. Og helseministeren har ansvaret for all virksomhet i sykehusene.
At staten overtok ansvaret for sykehusene har vært svært vellykket. Det ble vedtatt av et landsmøte i Arbeiderpartiet. Gjennomført av en Arbeiderpartiregjering.
Vi har fått en formidabel økning i behandling av pasienter. Og en bedre arbeidsdeling. Vi behandler kreft på langt færre sykehus. Men med bedre resultater, hvor flere overlever. I dag er det knapt noen som for alvor mener at vi skal tilbake til å ha 20 forskjellige sykehuseiere i Norge.
Nå foreslår sentralstyret for landsmøtet at vi skal ta nye initiativ for enda bedre styring.
Med flere foretaksmøter, sterkere politiske krav, nye strukturer for lokal forankring og årlig orientering til Stortinget.
Og vi foreslår en evaluering av de regionale helseforetakene.
Det skal ikke være noen tvil om at sykehusene våre er politisk styrt og har bedre helsetjenester for hele befolkningen som overordnet mål.
Kjære partifeller:
Hvis vi ønsker å styre samfunnsutviklingen, må vi forstå samfunnet vi lever i. Hvilke drivkrefter som virker. Hvis vi tviholder på løsninger og strukturer fra fortida, går det med sikkerhet galt
Vi står midt oppe i massive endringer. Teknologiske nyvinninger. En aldrende befolkning. Nye sykdommer. Vår oppgave er å gjøre helsevesenet i stand til å møte disse tunge drivkreftene.
Vi skal ikke verne mot forandring. Men sikre trygghet i forandringene.
Politisk styring er ikke å sitte stille. Politisk styring er å endre. Styring betyr at du vil noe.
Det vil Arbeiderpartiet. Vi har stått i spissen for alle de viktigste helsereformer i moderne tid. Det gjør vi igjen.
Eldreomsorgen
Og så: Eldreomsorgen.
Planen og lovene vil legger fram for Stortinget i morgen handler om mer enn sykehus.
De handler også om pleie og omsorg for eldre og andre som trenger hjelp i hverdagen. Også her har det skjedd en voldsom utvikling de siste tiårene.
Men likevel er manglene store. Noen får ikke den hjelpen de trenger. Vi hører om det. Leser om det daglig i avisene.
Opplever det i vår nærmeste familie. Noen får ikke plass på sykehjem. Andre ønsker å bo hjemme, men får ikke nødvendig hjelp for å få dette til.
Det er fortsatt et stort behov. Og vi er utålmodige. Det er nettopp derfor Arbeiderpartiet og regjeringen har startet et omsorgsløft.
På samme måte som vi i 2005 gikk til valg på å innføre full barnehagedekning, har vi satt oss et nytt stort mål.
Vi skal ha full sykehjemsdekning innen 2015. Alle som trenger det skal få sykehjemsplass eller heldøgns omsorg. Da trenger vi enda flere ansatte. Mer kompetanse. Bedre kvalitet.
Og vi er i gang:
- Det har allerede blitt mange tusen nye årsverk i pleie og omsorg.
- Vi har innført en øremerket tilskuddsordning for å bygge ut sykehjem og omsorgsboliger.
Fra årsskiftet økte vi dette tilskuddet med 40 prosent.
- Fra 1. januar har vi fått en verdighetsgaranti.
En forskrift om verdig eldreomsorg. Som slår fast at den enkelte eldre skal sikres forsvarlig boform. Et variert og tilstrekkelig kosthold. Normal døgnrytme og noen å snakke med.
Samtidig er det en fundamental forskjell på full barnehagedekning og full sykehjemsdekning:
For mens full barnehagedekning oppnås når alle mellom ett og fem år har et tilbud, så er en sykehjemsplass noe du skal ha når det er riktig for deg.
Det er ditt dokumenterte behov som avgjør.
Vi kan for eksempel ikke si at vi skal ha sykehjemsplasser til alle over 80 år. Jeg kjenner 80-åringer som hadde blitt dypt fornærmet om vi hadde antydet noe slikt. Flere av dem er her i salen.
En god eldreomsorg med full dekning av sykehjemsplasser, omsorgsboliger og hjelp hjemme betyr at kommunene – sammen med den enkelte – må vurdere hvilket tilbud som skal gis i hvert enkelt tilfelle.
Mener du at du ikke får det tilbudet du trenger, så skal du kunne klage.Og det blir nå til fylkesmannen.
Har du ikke fått godt nok tilbud fra kommunen, kan fylkesmannen gjøre om vedtaket eller oppheve det og sende det tilbake til kommunen.
Så alle skal få det tilbudet de trenger. Men vi skal ikke tvinge samme tilbud på alle.
Så vet mange av dere – og i hvert fall de av dere som er kommunepolitikere – at det hjelper lite med rettigheter om det ikke følger penger med.
For å si det slik: Det synspunktet forstår jeg. Derfor har vi økt bevilgningene til kommunene med 47 milliarder kroner. Og hvis dere lover ikke å si det til noen, så skal dere få høre en budsjettlekkasje: Det vil komme nye milliarder til kommunene i neste års statsbudsjett.
Det gjør det også fordi vi skal ta fatt i en av de største utfordringene i eldreomsorgen: Demens.
Vi vet at veldig mange av de eldre som ikke klarer seg helt på egen hånd har demens.
De har svekket hukommelse. Svekket evne til å orientere seg og til å kommunisere. Mange mestrer ikke helt hverdagslige gjøremål.
Demens er en helt spesiell vond og vanskelig tilstand. For de nærmeste er det som å miste sin kjære bit for bit.
Å oppleve at den du er glad i ikke lenger husker hvem du er. At den du har delt livet med ikke lenger husker det livet. At den du tenkte å bli gammel med, forsvinner inn i en barndom igjen.
Dette trenger ikke bare å ramme eldre. Vår gode venn Jan Henry og hans Laila har fortalt om sin sterke historie.
I Norge i dag er det omtrent 70.000 med demens. 250.000 er berørt om vi regner med de pårørende. Av de som bor i sykehjem har 8 av 10 demens.
Dette er den klart viktigste årsaken til at eldre får behov for sykehjemsplass. De neste 30 årene vil antallet doble seg.
Dette må vi ta hensyn til når vi bygger ut eldreomsorgen.
Det er fortsatt mye vi ikke vet om demens. Så vi må øke kunnskapene våre. Men vi vet nok til å gjøre noe.
For det første, vet vi at smått er godt.
Store institusjoner med mange etasjer og lange korridorer er ikke gode steder å bo for folk med demens.
Derfor har vi stilt krav om at alle de 12.000 plassene som skal bygges ut innen 2015 skal være tilpasset folk med demens.
De skal bygges som små boenheter med fellesskap og tilgang til utearealer.
For det andre, vet vi at de som jobber med demente trenger mer kompetanse. Derfor har 8.000 ansatte i over 250 kommuner startet demensopplæring. Og legetjenesten i sykehjem er styrket med nesten 40 prosent siden 2006.
Men for det tredje, vet vi at noe av det viktigste vi kan gjøre er å gi de tusener med demens som bor hjemme et dagtilbud. Et sted å gå. Møte andre. Bli aktivisert.
Et tilbud som kan gi gode opplevelser og meningsfulle hverdager. Da avlaster vi pårørende. Vi utsetter behovet for institusjonsplass. Og vi gir de som har demens bedre livskvalitet og et mer verdig liv. Alt for få har et slikt tilbud.
Derfor har jeg enda en nyhet å komme med i dag:
I statsbudsjettet for 2012 vil vi innføre en ny, øremerket tilskuddsordning til utbygging av et dagtilbud til mennesker med demens.
Neste år vil vi bevilge penger slik at 5.000 med demens kan få et dagtilbud. I årene som kommer vil vi trappe videre opp. Og når vi har bygget ut nok plasser, vil vi lovfeste et slikt tilbud.
Da har vi gjort noe virkelig viktig for eldreomsorgen. Bidratt til at mange tusen eldre får en mer meningsfull hverdag.
Så – oppsummert – så har vi seks konkrete forslag for bedre helse og omsorgstjenester:
For det første, innfører vi en ny ordning i neste års statsbudsjett slik at 5.000 med demens kan få et dagtilbud. Pengene blir øremerket. Og vi får en opptrapping fram mot en lovfesting.
For det andre, foreslår vi en felles lov for helse og omsorgstjenester i kommunene. Får du ikke riktig tilbud, har vi samlet klageinstansene til ett sted.
For det tredje, foreslår vi å flytte 5 milliarder helsekroner fra staten til kommunene. Kommunene får mer ansvar, og det blir lønnsomt for dem å forebygge.
For det fjerde, foreslår vi en ny, kommunal plikt om døgntilbud. Kommunene skal sørge for tilbud om døgnopphold for pasienter med behov for øyeblikkelig helse og omsorgstjenester.
For det femte, foreslår vi å pålegge kommuner og sykehus å samarbeide. Vi innfører et nytt lovpålagt avtalesystem for kommuner og helseforetak.
Og for det sjette, foreslår vi nye tiltak for bedre styring av helseforetakene. Med sterkere politiske krav og nye strukturer for lokal forankring. Forslag som gjør at vi enda en gang viser at vi – skritt for skritt, dag for dag – forandrer, fornyer, forsterker og forbedrer det norske velferdssamfunnet. Det er slik den norske modellen er bygget.
Avslutning: Mot høstens kommune – og fylkestingsvalg
Kjære landsmøte.
Jeg har snakket mye om eldreomsorg og mye om helse.
Og noen spør: Blir dette en viktig valgkampsak for Arbeiderpartiet? Det høres kanskje rart ut, men jeg er i tvil om hva jeg skal svare. For sier vi at det er en viktig valgkampsak, så høres det ut som noe vi er opptatt av fordi det er valgkamp. Noe vi har funnet på fordi det er valg.
Men helse og omsorg er en sak for oss hvert år. Hver dag. Hver time. Alle år. Arbeiderpartiet er opptatt av disse sakene fordi det handler om trygghet. Og det er vi opptatt av enten det er valg eller ikke.
Jeg mener at vi skal snakke om de samme sakene i en valgkamp som vi jobber med resten av året.
Arbeiderpartiet og regjeringen har jobbet med samhandlingsreform, med omsorgsløftet og med demensplanen i årevis.
Vi er i gang med opprustingen. Og nettopp derfor skal vi snakke om det i valgkampen. Også. Helse og omsorg noe mer enn en valgkampsak for oss. Det er en sak for oss. En av de viktigste. Og det er viktig hva kommunene gjør.
For det hjelper lite med sentrale planer, nye tilskuddsordninger og bevilgninger fra Storting og regjering hvis det ikke følges opp lokalt.
Derfor er kommunevalget det viktigste valget for eldreomsorgen. Staten bygger ikke en eneste sykehjemsplass.
Ansetter ingen i hjemmetjenestene. Og starter ikke opp et eneste dagtilbud for demente. Her som ellers, så er det i kommunene velferden skapes. For det er der folk bor.
Valget til høsten vil handle om det grunnleggende spørsmålet om vi skal velge skattekutt, eller om vi skal velge å bruke de store pengene på eldreomsorg og skole.
Arbeiderpartiet vil at vi i fellesskap skal lage en trygg omsorg. Ikke at markedet skal styre.
Vi vil satse på fellesskolen. Ikke kommersielle privatskoler. Vi vil at fellesskapet skal eie ressursene. Ikke at kommunene skal selge dem ut, slik det ble gjort med Trondheim E-verk, og foreslått med Hafslund her i Oslo.
Vi vil styrke arbeidstakernes rettigheter. Ikke svekke dem.
Og vi vil slå ring om pappapermisjonen. Ikke ta den bort, slik våre motstandere vil. Og ikke minst skal valget til høsten handle om Libe. Om Rita. Om Harald. Om Cecilie.
Og om tusenvis av andre kandidater som har sagt ja til å stå på Arbeiderpartiets lister, og som er klare til innsats for fellesskap og rettferdighet.
Arbeiderpartiet er klare til innsats.
Vi skal bruke dette landsmøtet til å forme ny politikk for å utvikle fellesskapet videre. Fra regjering. Fra Storting og fylkesting. Fra kommunestyrer og bydelsutvalg.
Vi har kommet langt. Men vi har så veldig mye igjen å gjøre.
Velkommen til landsmøte.
Denne salen er Norges viktigste sal de neste fire dagene. La oss bruke hver time godt.
Takk for meg.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
Relatert medieomtale:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10091863
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10091848
http://www.vl.no/samfunn/article124411.zrm
