Sosialdemokraten.no drives av Bjørn Jarle Røberg-Larsen (f. 17.05.1973). Han er født og oppvokst i Oslo, og bor nå i Elverum sammen med samboer og tre barn. Røberg-Larsen meldte seg inn i AUF i 1987 og i Ap noen år senere. Han er fylkespolitiker for Hedmark Ap og har flere verv lokalt i Elverum Ap. Ta kontakt med ham på mail eller på telefon 40466384 ved spørsmål.
Mens pressen sover trygt fortsetter den intense kampen mot norsk rettssikkerhet med Storberget i spissen. Det er vondt å se at en så hederlig kar plumper uti så jævlig som han gjør. Han må ha dårlige rådgivere og han er etterhvert kjent for å være ukritisk i forhold til det som kommer fra kvinnfolk. Han har faktisk havnet i spissen for en hekseprosess mot norske mannfolk.
At Norge vil markere sin imperialistiske posisjon ved å krige i Afghanistan og la norsk lov gjelde over hele verden er ikke det rareste her. Men litt rart er det dog at norsk sedelighetslov skal gjelde over hele verden. Horekundeloven, som ikke skulle ramme de Nigeria-horene som den angikk, ble som kjent vedtatt. Det er også pussig at nordmenn skal betale skatt til Norge opp til 3 år etter at de har flyttet til et annet land.
Nå ble det ikke noe av hijab, samekofter og nisseluer i politiet. Det ble heller ikke noe av å utvide rasismeparagrafen til å gjelde forbud mot å kritisere islamisme; den ble langt mindre utvidet til å gjelde de som kritiserer dårlige veier. Men underholdningsverdien var absolutt til stede. Vi fikk oss mang en rå latter.
Midt oppe i alt dette har altså Elverum AP klart å hanke inn godt over 100 nye medlemmer. Akkurat det står det respekt av. Noe riktig må de tydeligvis gjøre der borte ved svenskegrensa. Og de rødgrønne i Hedmark legger fortsatt beslag på 3/4 av Hedmarksbenken på Stortinget. Man kan bli maktarrogant av mindre.
Nå var det altså tid for nye framstøt av det tragiekomiske slaget. De fleste oppegående har vel fått med seg tidligere framstøt fra barneombud og justisminister for å senke rettssikkerheten til foreldre, men særlig barn og fedre. Protester fra internasjonale domsstoler preller av som vann på gåsa.
Jeg siterer TV2nyhetene (Publisert 18.12.2009 07.54
Oppdatert 18.12.2009 09.20) og tar forbehold om at Storberget er korrekt referert:
“Storberget vil gjøre det lettere å nekte samvær….Justisministeren vil senke beviskravene for vold i barnefordelingssaker.”
- I barnefordelingssaker skal tvilen komme barnet til gode, og beviskravet må senkes i forhold til dagens praksis, sier justisministeren.” Her agiterer altså vår største rettferdighetsautoritet for at beskyldning skal betraktes som fullgodt bevist.Han vil altså ha mere hekseprosess og brolegger veien med gode hensikter.
Her kan man si at det er fedrene som er tiltalte, mens tvilen kommer anklageren til gode, dvs. mora. Barnet som de påberoper seg å støtte blir frarøvet sin far på tynnest mulig grunnlag. Her kommer nettopp ikke tvilen barnet til gode.Vi mannfolk som har bitter erfaring med systemet vet at det fra før er mer enn nok av konfliktproduserende mekanismer i offentlig norsk familiepolitikk. Så lenge de holder på slik vil jeg fraråde folk å få barn i Norge.
Det stinker gammal humørløs maoisme av kvasilogikken som blir brukt. Jeg ser det komiske, men får ikke til å le.
Selv oppgir han som grunn at “ti år er nok“. Men alle som har fulgt med i Oslo-byrådets forskjellige sprett de siste årene vet at nye skandaler har avløst gamle som perler på en snor - og at Laes avgang nå bare er det hittil siste i en lang rekke av byrådsavganger.
Januar 2006: Margaret Eckbo (Frp) måtte gå av som byråd etter sjokkerende dårlig tilstand i Oslos barnevern.
September 2006: Grethe Horntvedt (H) måtte gå av som byråd etter korrupsjonssaken knyttet til Undervisningsbygg.
Desember 2007: André Støylen (H) måtte gå av som byråd etter at det ble klart at IKT-skandalen ville bli offentlig kjent. Skandalen påførte fellesskapet en merkostnad på hele 350 millioner kroner.
Februar 2009: Peter N. Myhre (Frp) måtte gå av som byråd etter at det ble klart at Flexus-skandalen ville bli offentlig kjent. Skandalen påførte fellesskapet en merkostnad på hele 200 millioner kroner.
August 2009: Anette Wiig Bryn (Frp) måtte gå av som byråd etter å ha forsøkt å hemmeligholde Holmenkollen-skandalen for offentligheten så lenge som mulig. Den siste overskridelsen i Holmenkollen-skandalen har alene påført fellesskapet en merkostnad på 600 millioner kroner. Totalt sett er Holmenkollen-skandalen blitt et milliardsluk - og den endelige prislappen kan fortsatt stige voldsomt!.
September 2009: Erling Lae går av etter å ha ledet tidenes mest skandaleomsuste og budsjettsprengende byråd i Oslo. Like før avgangen er det blitt kjent av det kan ligge en udetonert kostnadsbombe på opptil flere milliarder kroner knyttet til avløpssystemet i Oslo.
Går Erling Lae av for å slippe å måtte forholde seg til enda større overskridelser i Holmenkollen, og for å komme den mulige skandalen knyttet til avløpssystemet i forkjøpet?
Mye kan tyde på det.
Måten han trekker seg på, er i tillegg under enhver kritikk. Lae er leder for en byregjering utgått fra Oslos bystyre. Å gå ut i mediene før han orienterer bystyret er under enhver kritikk. Det burde vært en selvfølge å gå til de som har valgt ham - Oslo bystyre - med meddelelsen. Å gå til mediene først vitner om en manglende respekt for spillereglene i det parlamentariske systemet som Oslo og enkelte andre byer og fylker har.
Arbeiderpartiet hadde kraftig fremgang i Oslo ved stortingsvalget sist uke,og fikk 35 % av stemmene. Resultatet bærer med seg håp om at Oslos befolkning reiser seg ved kommunevalget om to år - og gir byen et nytt styre!
Valget ble nok et prestisjenederlag for Hagen fordi han brukte store penger på Feilskrittspartiet, ehh, jeg mener Tilbakeskrittspartiet, ehh, nei, jeg mener selvfølgelig Fremskrittspartiet som gjør feilsteg i sin kamp for tilbakeskritt.
Partiet gjorde riktignok framgang ved valget, men siktet så til de grader over mål at det måtte oppleves som tilbakegang likevel. De voldsomt optimistiske meningsmålingene gjorde nok sitt til den tapsfølelsen.
Men jeg tror Hagen kan være glad for at det ikke ble regimeskifte. Dette regimet står nemlig for en vanvittig stabilitet. Det er langt mindre revolusjonært enn noe tenkelig borgerlig regime. Disse skattekronene som Hagen holdt på å stirre seg blind på vil han få igjen i godt monn i form av stabil produksjon, stabil kjøpekraft, rolig arbeidsmarked, lav kriminalitet etc. etc.
Hagen framstår her som en gammeldags gjerrigknark. En moderne forretningsmann vet at energiene må flyte og gråter ikke over noen små skattekroner.
På børsen er realismen tilstede i høyere monn. Reaksjonen på rødgrønn valgseier var høyere investeringsvilje:
Landets kapitalister har vel forstått realitetene i det at den rødgrønne regjeringen fortsetter. Børsen blomstrer som aldri før. “Årsbeste på Oslo Børs”
Om et par år kan Hagen komme tilbake med halen mellom beina og få tilgivelse. Nordmenn er snilde også mot rikinger.
I den blodferske meningsmålingen Aftenposten presenterer i dag er det i sannhet en politisk BOMBE som detoneres!
Alle de rødgrønne partiene går frem, og best av alle gjør Arbeiderpartiet det. Med 35,4 % ligger Ap på et historisk høyt nivå og ligger an til å få hele 7 stortingsmandater i neste periode!
Husk at Arbeiderpartiet kun fikk 31,5 % oppslutning i Oslo i 2005. Ved en tilsvarende måling i juni fikk Ap 33,0 % oppslutning, så det er helt tydelig at det blåser en sosialdemokratisk valgvind over Oslo.
Høyre og Frp sliter voldsomt, og får kun 6 mandater til sammen. Begge partier har en oppslutning på 18-tallet og begge går tilbake sammenlignet med målingen i juni. Mest tilbake går Høyre (1,5 prosentpoeng).
SV får oppslutning på 11-tallet og ligger trygt inne med 2 representanter. De har en liten fremgang på 0,2 prosentpoeng sammenlignet med juni-målingen.
Venstre ville fått halvert sin representasjon fra Oslo, og kun stått igjen med Trine Skei Grande dersom målingen var valgresultatet. De taper hele 1,2 prosentpoeng sammenlignet med målingen i juni.
Rødt ligger en del stemmer unna å knipe en stortingsplass for Erling Folkvord. Men de ligger nærmere nå enn i juni, og med fullt trøkk på slutten er det ikke helt usannsynlig at Folkvord kan gjøre comeback i rikspolitikken.
Krf ligger noen hundre stemmer foran Rødt, men har foreløpig ikek sjanse på distritsmandat. De kan derimot fint kjempe om uthevningsmandatet - men også der er det hard kamp nå.
Skulel dette bildet holde seg fram til valgnatta er det en politisk bombe som går av. Aldri før har Arbeiderpartiet hatt 7 representanter inne fra Oslo. Og når Ap nå alene ligger an til å få flere representanter enn det Høyre og Frp får til sammen - da er det i sannhet et jordskjelv som ryster det politiske bildet!
Husk også at Aps oppslutning i Oslo pleier å ligge noe under Aps oppslutning på landsplan. Jeg sier ikke mer…
Nå mobiliseres det i forskjellige miljøer forran kirkevalget.
Så lenge et flertall av befolkningen er medlemmer er det egentlig gledelig at vanlige folk engasjerer seg i kirkevalget. I vår tid regnes man gjerne som fullgod kristen uten å være så voldsomt opptatt av dystre ting og konstant fordømmelse av hva en måtte anse for å være andres umoral. Det er gledelig akkurat det.
Som gammel religionshater syns jeg ikke denna kirka er så mye å irritere seg over lengre. Hadde jeg oppdaget at jeg enda en gang var tvangsinnmeldt hadde jeg nok blitt vred, men utløsning av den vreden ble jeg snytt for, he he! Jeg husker at jeg i barndommen var sur på foreldrene mine for at jeg var blitt døpt og tvangsinnmeldt, mens jeg var så liten at jeg ikke hadde lært å prate; langt mindre ta stilling til om jeg ville ha en vass-skvett i hodet eller ikke.
I en slags erkjennelse av at barnedåpen var et slags, riktignok mildt overgrep var det vanlig at alle på min alder skulle godkjenne overgrepet i form av en bekreftelse; en såkalt konfirmasjon. Men hyklersk nok skulle dette skje før man var myndig og også før man var gammel nok til å ta stilling til hvorvidt man ville være medlem i noe trossamfunn. Det var vanlig å få gaver i form av klokke og penger. Klokke hadde jeg, men penger var det smått med, så jeg hyklet meg gjennom konfirmasjonen under mantraet “gi hyklerne hva hykleri er”.
Året etter var jeg gammel nok til å melde meg ut av statskirka. Men av en eller annen uforståelig grunn trodde presten han hadde rett til å forlange en begrunnelse for min utmeldelse. Deretter ga han seg til å motsi den begrunnelsen.
Nå var dette en sindig og behagelig prest som tok på seg å være min klasses kristendomslærer på en av landets siste realskoler. Jeg ser ikke bort i fra at det gikk prestisje i saken fordi min onkel grunnla KRF i Romedal og muligens Stange. Til tross for at jeg boikottet salmesang deltok jeg i kristendomsundervisningen for å få poengene det ga på eksamensdokumentet. Dermed ble det mange diskusjoner med denne presten. Vi var begge saklige slik at kristendomstimene ble en interessant avkobling. Og han var real nok til å gi meg Meget i kristendom. Jeg leste og tenkte over det jeg så. Men jeg fant ingenting som begrunnet f.eks. at barna skulle døpes eller at sabbaten skulle flyttes til søndag. Det gamle testamentets ti bud og Luthers ti bud er heller ikke de samme. Det er mye som ikke stemmer som de bokstavtroende ser ut til å godta. Jeg fikk ofte en følelse av at bibelhistoriens Jesus var på vår side, mens de troende var som bibelens hyklerske fariseere; opptatt som de var av splinten i sin brors øye. Kirken har stadig vært i forandring. Det var vel et kirkemøte på 300-tallet som avgjorde hva som skulle være godkjent bibel mere enn tusen år før trykkekunsten nådde Europa.
Denne gangen er det synet på ekteskapsloven som er til revisjon i kirka. Det er mange som tror de hjelper de homofile til fulle menneskerettigheter ved å støtte ekteskapsloven. Men en trenger ikke være religiøs eller ha noe i mot homofile for å være imot ekteskapsloven.
Homofile må gjerne få så mange barn de vil for min del så lenge det er deres egne barn. Men homofili gir dem ingen naturlig rett til å få seg andres barn. Det forundrer meg at det nesten bare er de kristne som ser det. Jeg er fortsatt ikke spesielt religiøs. Men denne gangen må jeg bare innrømme at Høybråten har rett. Det er bare så synd at han ikke også protesterer når det er snakk om heterofiles påtatte rett til å få seg andres barn. Det er nemlig ikke legning det dreier seg om, men barnas menneskerettigheter.
Nå er vi ikke redde for å fornærme de religiøse, men vi er redd for å fornærme de homofile og vi er redde for å fornærme de som ønsker å adoptere eller allerede har adoptert. Men vi burte være mere redde for å fornærme foreldrene som urettmessig blir fratatt sine barn. Barn skal helt enkelt ikke brukes som medisin mot ensomhet og statussavn. Adopsjon hos fremmede skal kun skje når ingen av de nærmeste er i stand til å stille opp.
Vi bør være redde for å fornærme de barna som mister kontakten med sine familier. Særlig farskontakten blir forsømt systematisk i et hyklersk Likestillingsnorge.
Det at enkelte foreldre gjør en dårlig jobb rettferdiggjør heller ikke at Bjørnetjenesten skal ta ungene fra velfungerende foreldre og gi dem til fremmede homofile eller for den saks skyld fremmede heterofile. Det som er bestemmende er i praksis ikke hvorvidt biologiske foreldre er dårlige foreldre, men hvorvidt de har et nettverk som kan forsvare seg. Men dette skal man heller ikke si av frykt for å fornærme de som er ansatte i denne overgrepsetaten uten å ha styrke og selvtillit til å protestere mot overgrepene de selv blir involvert i.
De neste fire årene vil Stortinget forhåpentligvis fortsatt ha fire Ap-representanter fra Hedmark. Og med en god innsats i valgkampen vil en av dem sitte i regjering. Dermed er de fem øverste kandidatene på Hedmark Aps valgliste sannsynlige rikspolitikere de neste fire årene.
Nå kan du bli litt bedre kjent med dem i Hedmark Aps egen valgkampvideo!
Knut Storberget, Anette Trettebergstuen, Thomas Breen, Tone Sønsterud og Thor Lillehovde forteller hva de mener er viktig.
Skulle Ap mot formodning ikke få 4 representaner fra Hedmark - eller den rødgrønne regjeringen av andre grunner miste flertallet - risikerer vi global fordømmelse, altså hvis Frp/Høyre overtar.
Så da burde valget være greit for deg som bor i Hedmark!
I en meningsmåling som Hamar Arbeiderblad publiserer i dag, er Arbeiderpartiet nok en gang Hedmarks suverent største parti. Men en oppslutning på smått fantastiske 44,3 % ligger alt an til at Hedmark vil være Arbeiderpartiets beste fylke i år. Og Arbeiderpartiet beholder fire stortingsrepresentanter dersom denne målingen blir valgresultatet 14. september.
Verre ligger det an med de rødgrønne samarbeidspartnerne. For de tre andre distriktsmandatene går til Frp (2 mandater) og Høyre (1 mandat) i følge målingen. Dermed må SV og Sp gjøre opp seg i mellom om utjevningsmandatet - og forsåvidt utkjemper de denne kampen med Venstre og Krf også. Hvem som til slutt ender opp med utjevningsmandaet avgjøres av velgerne i andre fylker, men utfra nasjonalemålinger tyder mye på at det er SV som stikker av med dette mandatet.
Det betyr at Senterpartiets nestleder Trygve Magnus Slagsvold Vedum met sannsynlig er ute av Stortinget dersom målingen blir valgresultatet, mens Karin Andersen ser ut til å greie seg med et nødskrik.
Slik er oppslutningen om de fem aktuelle partiene i målingen:
Ap 44,3 %
Frp 24,6 %
H 9,9 %
Sp 7,9 %
SV 6,4 %
SV ser i grunn ut til å være ganske sjanseløse på distriktsmandat, og må håpe på utjevningsmandat. Men Senterpartiet har mulighet til å ta distriktsmandatet. I følge målingen vil det da først og fremst være Aps Tone Sønsterud som er i fare, det er hun som holder det utsatte syvendemandatet i målingen. Distriktsmandatene plasserer seg slik utfra tallene i målingen:
1. mandat: Knut Storberget (Ap)
2.mandat: Per Roar Bredvold (Frp)
3.mandat: Anette Trettebergstuen (Ap)
4. mandat: Thoms Breen (Ap)
5. mandat: Lars Joakim Hanssen (Frp)
6. mandat: Gunnar Gundersen (H)
7. mandat: Tone Sønsterud (Ap)
For at Senterpartiet skal knipe sistemandatet fra Arbeiderpartiet, trenger de bare omlag 400 ekstra stemmer. Skal de klare å ta 6. mandatet fra Høyre må stemmeregnskapet vippe 2200 stemmer i Sps favør på bekostning av Høyre. Hvis Ap samtidig klarer å mobilisere 1600 stemmer i pluss i forhold til Høyre, vil det være Gundersen som havner utenfor distriktsmandatene og må håpe på utjevningsmandat.
Det er noen usikkerhetsmomenter i målingen. For det første er det langt færre som er spurt i HAs måling enn det som spørres i riksmålinger. For det andre er tendensen for Høyre i Hedmark stikk motsatt av tendensen på riksplan; i Hedmark går Høyre fram fra 8,0 % i 2005 til 9,9 % på HAs måling. Men på riksmålingene ligger Høyre nå på et gjennomsnitt på omlag 13,3 %, mens oppslutningen i 2005 endte på 14,1 %.
Det virker påfallende at Høyre går såpass fram i Hedmark når de går tilbake på landsbasis. Skulle dette være en metodefeil eller utvalgsfeil ved HAs måling - og Høyre i Hedmark i realiteten følger Høyre på landsbasis - vil Høyre raskt være nede i rundt 8 % i Hedmark.
I såfall er det under 100 stemmer som skiller mellom Senterpartiet og Høyre i Hedmark!
Og da snakker vi om kampen om syvendemandatet. Tone Sønsterud vil i såfall inneha sjettemandatet, med 4-500 velgeres overvekt.
Summa summarum ser det ut til at kampen omde to siste mandatene kan stå mellom Ap, Sp og Høyre. SV ser ut til å være hektet av, men kan knipe utjevningsmandatet. Frps to mandater og Aps tre første ser ut til å være “bankers”.
Skal Hedmark beholde overvekten 6-2 i rødgrønn favør fra inneværende periode, må både Ap og Sp mobilisere vanvittig framover mot valgdagen.
Faktisk kan regjeringas fortsatte eksistens avhenge av at både Ap og Sp lykkes. Ryker det et mandat fra de rødgrønne til de blå i Hedmark, skal det kun svært små endringert til i to andre fylker - og vips er stortingsflertallet tapt.
Da er min vurdering at Siv Jensen blir statsminister i Norge, men den analysen kommer jeg tilbake til i en annen bloggpost.
Fremmedarbeidere er sånt som vi tradisjonelt forbinder med Tyskland. Nå er det norsk arbeidsliv som har fått en økende tiltrekningskraft internasjonalt fordi vi har ordnede forhold, mens de fleste andre land rammes av harde krisetider. I tillegg til det vanlige innvandringspresset kan vi forvente en eksplosjon av arbeidsinnvandring fra naboland, Østersjøland og EU-land. Det blir det tvingende nødvendig å forholde seg til.
Byggebransjen er kjent for å være utsatt. Nå melder transportsektoren om flere henvendelser om lave lønninger.
Vi må gå ut i fra at dette hovedsakelig er hederlige mennesker som vil foretrekke å operere innenfor loven om det er mulig. Vi bør altså unngå å presse dem over i kriminalitet. Til en viss grad kan vi møte dette positivt ved å la fremmedarbeidere få gjøre nødvendige oppgaver under ordnede forhold; altså i et konstruktivt samarbeid mellom det offentlige, private bedrifter og fagforeninger. For å unngå kaos trengs det nok en smidighet som kan minne om omstillingen av pressa på 80-tallet. Samtidig må det settes inn tiltak mot arbeidsløshet som tilsvarer de forstørrede dimensjonene vi står overfor. Kanskje det er på tide å bygge ut en fleksibel ordning med utdanningsvikariat? En markant utbygging av voksenopplæringen sier seg nesten selv.
Mange må stoppes på en effektiv, men respektfull måte før de kommer hit. Vårt lille land har helt enkelt ikke kapasitet til å ta imot alle, hverken av det ene eller andre slaget. Dette blir omtrent som når en sitter i et fly med lufttrykksproblemer; man må huske på sin egen oksygenmaske først. Samtidig bør vi vurdere muligheter for å møte disse desperate menneskene på en konstruktiv måte, og gjerne i samarbeid med våre naboland.
En må passe seg for å plumpe ubetenksomt uti dramatiske tiltak. Jeg kunne tenke meg en nasjonal idedugnad der kommuner, fylker, fagforeninger og privat næringsliv fikk pøse på med ideer til differensierte små-tiltak. Her gjelder det å parre vår solidariske bevissthet med sunne forretningsmessige vurderinger. Det må gjøres med eleganse.
Dagbladet.no sin journalist EILIV FRICH FLYDAL rapporterer om Siv Jensens besøk i Årdal. Akkurat den journalisten vet å sette ting på spissen. Men det kan man kanskje ha god dekning for å si om Siv også.
Dette minner meg om at NKP hadde et broderparti i Italia. Det kunne godt bikke over 30% oppslutning ved valg og hadde eksempelvis ordføreren i Roma. De som har sett filmene om Don Camillo la kanskje merke til at det var en kommunistisk ordfører som gikk igjen. Som kuriositet kan det være artig å nevne at en smårampete hjelpegutt hos denne ordføreren ble spilt av en gutt som senere ble mere verdensberømt enn Elvis fordi han sang så vanvittig godt som 12-åring. Det var Roberto Loreti kjent som Robertino. Guttungen satte ettertrykkelige rekorder over hele verden inkludert Sovjetunionen og Kina.
Vel nok om «O Sole Mio». En av de norske kommunistene som besøkte disse italienerne på 80-tallet diskuterte programmet til IKP og syntes det hørtes mere ut som et sosialdemokratisk program enn som et kommunistprogram. «Jeg vet da vel det», sa italieneren, «Men det høres mye finere ut å kalle det kommunisme.»
Nå prøver altså Siv et tilsvarende stunt ved å rappe kommunistenes gamle kritikk av AP for å ha for dårlig representasjon av industriarbeidere på listene sine.
Og så føyer hun til at industriarbeidsplassene blir usikre på grunn av «manglende stabilitet i kraftprisene».
Det blir liksom ikke grenser for frekkhet når en manisk tilhenger av privatisering med dertilhørende jojopriser og monopolpriser skal klage på manglende stabilitet i prisene. Denne høna har ikke fått med seg at det nettopp er stabile priser som er sosialistene sitt varemerke.
Kanskje vi skal pusse Rønningsbakken, den gamle redaktøren i Kraftnytt på henne så kunne hun få lære litt om kraftpriser?
Det er merkelig at det går an å ønske seg så inderlig bakover i tida. I høst skal vi flytte klokka en time. Men la oss nå slippe å flytte den mange tiår tilbake da.
Mange nordmenn blir oppdratt til å tro på Ignoranse. Det er en overtroisk form for religiøsitet. Dette er vårt lands virkelige hovedreligion enten den formelt støtter seg på Kristendom, Islam, Ateisme eller Forskning og Vitenskap.
Den religiøse tro går ut på å anta eller late som at man allerede vet alt som er verdt å vite om nesten alt. Den snodige religiøse praksis går altså ut på å ta standpunkt i enhver ny sak uten å skaffe seg fakta om saken. Dess mindre man vet, desto mere kan man tro. Her er troen sentral.
Når man presenteres for en ny sak gjelder det altså å hoppe til konklusjoner kjappest mulig på grunnlag av antagelser eller fordommer, f.eks. på grunnlag av en avisoverskrift eller unntaksvis på grunnlag av ingressen. Deretter følger en innbitt kamp for å avverge eller ignorere informasjon som ikke passer til konklusjonen.
Det sier seg da selv at den delen av pressa som opererer med de største overskriftene blir mest elsket av de troende.
Det er et merkelig fenomen som synes å opptre i forbindelse med denne overtroen. Dess mindre man har av reelle kunnskaper dess større er suget etter å utøve makt over andre mennesker. Derfor er eksempelvis interessen for strenge straffer mye større enn interessen for rettssikkerhet.
Den konstante vegringen mot erkjennelse medfører en hjelpeløs mangel på innsikt i nødvendighet. I stedet for å tenke nye tanker gjentaes de gamle så mye at logiske brister og paradokser blir opplevd som selvfølgelige sannheter. Uvitenheten pyntes gjerne med selvbekreftelser og titler når det er mulig. Alternativt oppveier man underlegenhet ved å forkynne Janteloven.
Overtro medfører en vedvarende følelse av maktesløshet. Den blir konstant forsøkt kompensert ved lettsindig utøvelse av makt over andre. Her er det altså snakk om maktbruk uten innsikt, medfølelse eller ansvarlighet. Derfor er ignorantene farlige i både offentlig byråkrati og i toppstillinger i private bedrifter. En ignorant dommer vil eksempelvis ha bestemt seg lenge før hun har mulighet til å kjenne realitetene i saken hun skal bedømme.
Innenfor helsevesen, barnevern og NAV er slike mennesker årsak til store lidelser for sine mot-mennesker.
