By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Fikk du ikke med deg Jens Stoltenbergs tale til Ap-landsmøtet? Fortvil ikke, du finner den her på Sosialdemokraten.no!
Før selve talen, holdt Stoltenberg minneord over partikamerater som har gått bort siden forrige landsmøte. Han minnet også oberstløynant Siri Skare som ble drept under angrepet på FNs hovedkvarter i Mazar-e Sharif.
Her er hele manuset hans:
Kjære alle sammen
Opprørsbølgen i arabiske land
En av arbeiderbevegelsens viktigste erkjennelser er at menneskene selv skaper sin egen historie.
At menneskenes iboende trang til frihet alltid har vært en mektig kraft. Den har vist mange ganger at den kan forandre verdenshistorien. I vinter har vi igjen sett den enorme frigjørende kraften som ligger i folkelige opprør.
Denne gangen i den arabiske verden. De som i dag går i gatene i Damaskus, i Benghasi og i Sanaá og demonstrerer for frihet skal vite at vi står på deres side. For sosialdemokratiet er en frihetsbevegelse. Vår solidaritet er med dem som står opp og sloss mot undertrykkere og for frihet.
I Tunisia og Egypt har presidenter gått av som følge av folkelige oppstander. I andre land slås protester ned med brutal vold, som i Syria og Bahrain. I Jemen svinner støtten til en president som har sittet med all makt gjennom flere tiår.
Og i Libya ser vi en leder som går til krig mot sitt eget folk. Verdenssamfunnet måtte gripe inn og stanse hans overgrep. FN gjorde de nødvendige vedtak, og Norge følger opp. Norske soldater og norske fly deltar. Vi er stolte av den innsatsen de gjør. Vi takker dem.
Norge bidrar også humanitært. Vi har bidratt med 50 millioner kroner. I dag har vi bestemt å øke støtten med nye 30 millioner kroner for å hjelpe mennesker som er på flukt.
I hele regionen gjør unge mennesker opprør mot undertrykkelse. Mot tortur, korrupsjon og diktatur. De vil forme sin egen framtid. De vil skape sin egen historie.
Vi har sett mange revolusjoner og opprør som har gitt demokrati og frihet. Som i Øst-Europa og i Latin-Amerika.
Men vi har også sett det motsatte. At folkelige opprør for frihet er misbrukt av nye makthavere. Vi så det i Iran, og vi så det i Zimbabwe.
Vi har på ingen måte sett slutten på det dramaet som nå utspiller seg i den arabiske verden. Men det er endring. Og endring gir håp.
Vi står sammen med våre søstre og brødre i den arabiske verden i deres håp om at endringene gir demokrati, frihet og rettferdighet. Og vi må gi vårt bidrag til at deres drømmer blir virkelighet. For at vinterens oppstand skal blir den arabiske verdens folkevår.
Våre resultater og oppgaver framover.
Kjære landsmøte. Delegater, gjester, tilhørere og presse. Dette er den internasjonale situasjonen når vi nå går inn i vårt 63. ordinære landsmøte.
Vi skal diskutere mange ulike saker og vedta ny politikk. Politikk som vil forandre Norge. I tiår etter tiår har vedtak som er gjort på Arbeiderpartiets landsmøter forandret norsk virkelighet. Slik vil det være også etter dette møtet.
Og ikke minst skal vi legge planene for hvordan vi skal gjøre valget til høsten til en ny valgseier for Arbeiderpartiet.
Bak oss har vi snart seks sammenhengende år i en flertallsregjering sammen med våre venner i SV og Senterpartiet.
Noen er mest opptatt av å påvise det åpenbare: Nemlig at tre forskjellige partier kan ha forskjellige oppfatninger i forskjellige saker. Men vi har vist at vi kan stå sammen. Og finne gode løsninger for landet.
Et godt uttrykk for dette er at denne regjeringen nå er blitt den lengst sittende flerpartiregjering i norgeshistorien. Ingen har sittet lenger enn oss. Det sier mye om vår evne til å finne løsninger sammen.
Og jeg vil takke SV og Senterpartiet for det gode samarbeidet.
Men mye viktigere enn hvor lenge vi har sittet, er hva vi har gjort. Og vi har brukt tiden i regjering godt.
Vi bygger landet. Og vi bygger ut det norske velferdssamfunnet.
Vi har fått full barnehagedekning. 50.000 flere barn har fått plass. Køene er borte. 40 års barnehagekamp er kronet med seier.
Vi bygger velferd i kommunene. Vi lovet 10.000 flere ansatte i pleie og omsorg. Det ble 16.000 flere. Vi lovet å pusse opp skoler. Hundrevis av skoler er pusset opp. Og vi gjennomfører det første løftet vi ga i fellesskap: Kulturløftet. Over hele landet ser vi at kulturpolitikk er rødgrønn politikk.
Vi utjevner sosiale forskjeller. Skattesystemet er blitt mer rettferdig. De som har mest betaler mer, mens de som har lite betaler mindre. Og for første gang på mange år viser tallene fra Statistisk sentralbyrå at forskjellene i Norge blir mindre.
Vi er i gang med tidenes løft for vei og bane. Og bevilger hundre milliarder kroner mer til samferdsel. Vi har mer enn doblet jernbaneinvesteringene.
Og om få år vil vi også ha doblet antallet kilometer med 4-felts motorvei.
Norske skoleelever får bedre resultater i internasjonale undersøkelser, og vi har stoppet privatiseringen av den norske fellesskolen.
Sammen med fagbevegelsen har vi stanset angrepene på arbeidstakernes rettigheter og vi har gjennomført en solidarisk pensjonsreform.
Og ikke minst: En kvart million flere er i arbeid. To av tre i private bedrifter.
Vi styrte Norge trygt gjennom den største finanskrisen verden har sett siden 1930-tallet. Med Europas laveste ledighet som resultat. Enda en gang har Det norske Arbeiderparti vist at for oss er arbeid til alle jobb nummer 1.
Så vi har mye å være stolte av. Men vi har ikke tid til å stoppe opp og feire. For vi har mye igjen som er ugjort:
Vi skal ha enda flere i jobb ved å skape et mer inkluderende arbeidsliv. Vi skal gjøre det lettere å starte bedrifter i Norge. Og vi skal redusere skjemaer og satse på forskning, nyskaping og godt statlig eierskap.
Vi skal gjøre norsk skole bedre. Vi skal ha mer kunnskap i skolen, pusse opp enda flere skolebygg og redusere frafallet i videregående skole.
Og kanskje den aller største oppgaven: Vi skal bygge et helsevesen og en eldreomsorg som duger for framtida. Det er dette jeg skal snakke mest om i dag. Helsevesen og eldromsorg.
Utviklingen på helseområdet.
La meg snakke litt om helsevesenet først. I februar besøkte jeg Radiumhospitalet sammen med Anne-Grete. Der møtte jeg Jan Arild Berg fra Kongsberg, som fikk strålebehandling mot strupekreft.
Jeg så på hvordan behandlingen ble gitt. Det var imponerende å se behandling i verdensklasse. Der strålene traff kreftcellene fra mange ulike vinkler med stor presisjon. Denne behandlingen har forlenget livet til Jan Arild Berg med mange år.
Og heldigvis ikke bare hans liv. For et par tiår siden døde mer enn halvparten av de som fikk kreft i løpet av fem år.
Nå lever nesten to av tre – fem år etter en kreftdiagnose. Det er ikke lenger slik at kreft er ensbetydende med død.
Eller hjerteflimmer. For bare fem år siden, fantes det knapt behandling for hjerteflimmer i Norge. Det var noe du måtte leve med. Og dø med. I dag har vi behandling. På Rikshospitalet. På Haukeland. På St. Olav. I Tromsø. Og på Feiring.
Men når vi kan behandle, kan det også bli en behandlingskø. Det er ikke en dårlig nyhet. Det er en god nyhet.
Før var det ikke kø. For det var ingen behandling å få. Ingen kø å stå i.
Kreft og hjerteflimmer er to fantastiske eksempler på hva som skjer i helsevesenet vårt. Vi står midt inne i en rivende teknologisk og vitenskapelig utvikling. Nye behandlingsformer gjør at vi kan behandle sykdom som tidligere ikke lot seg behandle. Nye metoder reduserer risiko og øker mulighetene for å behandle flere. Nye medisiner er mer effektive og reduserer plager.
Dette er én grunnleggende drivkraft som endrer kravene til helsevesenet.
I tillegg er det to andre forhold som også er med å endre på hele måten vi må tenke rundt helse på.
Det ene er at vi blir flere eldre og lever lengre. Det er svært gledelig, og et av de beste tegn på framgang i vår tid.
Det forrige århundret var en eneste stor helserevolusjon. Forventet levealder i Norge steg med 24 år. Og den fortsetter å stige også nå. Hvert femte år øker levealderen med ett år.
Det betyr at i de årene regjeringen har sittet, så har levealderen økt med rundt ett år. Jeg liker godt å tenke på at om vi fortsetter å sitte, så kommer levealderen til å fortsette å øke, så folk vil få lange og lykkelige liv.
Den siste drivkraften jeg vil nevne, er at vi rammes av andre sykdommer nå enn før. Og derfor trenger vi også annen behandling.
Når vi bygde opp det norske helsevesenet, hadde vi store, dødelige folkesykdommer. Sykdommer som knapt er problemer lenger i dag.
Som tuberkulose. I første halvdel av forrige århundre tok tuberkulose – eller tæring – nesten en kvart million nordmenns liv.
Arbeiderdikteren Rudolf Nilsen var bare 28 år da han døde av denne sykdommen. Kyrre Grepp døde av tuberkulose 42 år gammel, mens han fortsatt var Arbeiderpartiets formann.
Og Haakon Lie måtte slutte som skogsarbeider fordi han fikk tuberkulose.
Også i de senere årene ser vi at moderne medisin gjør at mange sykdommer ikke får så alvorlige konsekvenser som før.
- For de aller fleste er ikke lenger lungebetennelse en dødelig sykdom.
- Det var dobbelt så mange menn som døde av hjerteinfarkt i 1990 som det er i dag.
- På 1980-tallet var HIV/aids en sykdom som de fleste døde av. I dag gjør effektive behandlingsformer at dødeligheten er kraftig redusert.
Mens sykdommer som folk dør av har gått vesentlig tilbake, så øker sykdommene som folk lever med: Kols. Muskel- og skjelettlidelser. Diabetes.
Sykdommer du ikke blir frisk av, og hvor mange trenger behandling hele livet. Da er helsevesenets oppgave å sørge for at folk kan leve et godt liv med sykdom.
Varsling av tre nye dokumenter til Stortinget.
Vår oppgave er å lage et helsevesen som møter disse drivkreftene.
Et av våre viktigste svar er samhandlingsreformen.
Det er en reform som gir helsevesenet en ny retning. Der det handler om å forebygge framfor bare å reparere, om tidlig innsats framfor sen, om å få ulike ledd i helsevesenet til å jobbe sammen i stedet for hver for seg. Det som kan gjøres nært folk, gjøres nært. Det avanserte samles til sterke fagmiljøer.
Samhandlingsreformen endrer helse-Norge. Rettslig. Økonomisk. Faglig. Og organisatorisk
Og jeg er glad for å fortelle landsmøtet at regjeringen i morgen vil legge fram tre nye dokumenter for Stortinget.
Dokumenter for å gjennomføre denne reformen, og som er vesentlige bidrag til å utvikle helse- og omsorgstjenestene videre. Alle fremmet av Anne-Grete.
For det første, vil vi legge fram en Nasjonal helse- og omsorgsplan for perioden fram til 2015. Her presenterer vi den politiske kursen for helse og omsorgstjenestene.
Og for det andre vil vi legge fram en ny lov om folkehelsearbeid. For å styrke folkehelsen og utjevne sosiale helseforskjeller.
Og for det tredje, vil vi legge fram en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er et nytt lovverk som er tilpasset en ny virkelighet.
For i dag får du hjemmehjelp med hjemmel i én lov. Hjemmesykepleie med hjemmel i en annen lov. Får du ikke støttekontakt, kan du klage til fylkesmannen. Er det sykehjemsplass du ikke får, er det helsetilsynet du må klage til.
Men mange har sammensatte behov. Og tjenestene må fungere godt sammen. Derfor foreslår vi nå én felles lov. Og samler kommunenes plikter, som i dag er spredt på flere lover. Pasienter og brukere får et tilbud som er lettere å forholde seg til og som henger bedre sammen. Og det blir ett sted å klage. Dette er tre dokumenter som vil være bærebjelker i framtidas velferds-Norge.
Arbeiderpartiet viser igjen at vi tar ansvar. Vi viser igjen at Arbeiderpartiet er arbeidshesten i norsk politikk.
Et helseparadoks: Spesialisering og desentralisering samtidig.
Det står i Soria Moria-erklæringen at: “Ingen lokalsykehus skal legges ned”. Det følger vi opp.
For som Sylvia sa da hun var helseminister: “Det er sykdom nok til alle”.
Samtidig har vi hele tiden vært tydelige på at et gammelt sykehus må kunne erstattes av et nytt. Selv om det legges et litt annet sted.
At sykehuset Østfold i Fredrikstad skal flytte inn i nye, store, flotte lokaler rett over grensa til nabokommunen Sarpsborg, er ikke å legge ned sykehus. Det nye sykehuset vil fortsatt være lokalsykehus for Fredrikstad.
Men det at ingen lokalsykehus skal legges ned betyr ikke at alt skal være som i dag.
Vi trenger bedre arbeidsdeling. Det står også i Soria Moria. Dette er helt nødvendig for god kvalitet.
For når teknisk og vitenskapelig utvikling gir oss mulighet til å gjøre mer, så fordrer det at vi har kompetanse, utstyr og ekspertise som skal til for å ta i bruk nye metoder. Da må vi ha spesialiserte fagmiljøer som er sterke nok.
En som blir alvorlig syk, vil være opptatt av å få den aller beste behandlingen som er tilgjengelig. Uavhengig av hvor det skjer.
Oddvar Nordli sa det klart og enkelt da Raymond besøkte ham på Tangen i fjor: “Hvis ulykka skulle være ute, vil jeg heller overleve på Gjøvik enn å dø på Hamar”, sa Oddvar. Det er en innrømmelse som sitter langt inne hos en hedmarking.
Og om ulykka er ute, er det aller viktigste at du får riktig behandling. Hvis du for eksempel havner i en alvorlig ulykke, så er ikke det viktigste at det er et lokalsykehus i nærheten. For det er etter all sannsynlighet ikke dit du fraktes uansett.
Havner du i en bilulykke i Gudbrandsdalen, og det er virkelig alvorlig, så kjøres du ikke til Lillehammer sykehus. Ikke til Gjøvik. Eller til sykehuset på Hamar eller Elverum. Eller Eidsvold. Eller Lørenskog.
Du transporteres rett forbi alle disse sykehusene. Og havner på Ullevål.
Og det gjelder ikke bare for Gudbrandsdalen. Det gjelder for alle som blir veldig alvorlig skadde i Østfold, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland. De kjøres ikke til sine lokale sykehus. De kjøres eller flys til Oslo.
Blir du virkelig alvorlig brannskadd. Uansett i hvilket fylke, hvilken fjordarm eller dal du måtte befinne deg i i landet vårt, så er det om å gjøre å få deg til Haukeland. For der er de best i hele landet på brannskader.
Og om dere husker den atten måneder gamle gutten som i desember ble funnet sterkt nedkjølt utenfor foreldrenes hus på Sunnmøre, så ble han ikke fraktet til sykehuset i Ålesund. Men til St. Olavs Hospital i Trondheim. Der ble livet hans reddet.
Om jeg besøker vår ordførerkandidat i Skien, Hedda Five. Og om jeg skulle få alvorlig vondt i brystet mens jeg er der. Og ambulansen kommer. Så vil de i ambulansen kunne ta en EKG på meg, og sende resultatet over nett til en hjertespesialist.
Og hvis det er et alvorlig infarkt og jeg trenger utblokking, så vil spesialisten kunne stille diagnosen mens jeg er i ambulansen og sende meg direkte til det beste sykehuset. Da kjører de meg ikke til et av de mange sykehusene i nærheten. De kjører rett til Arendal. For der er de veldig gode på hjerter.
Ved mange av våre sykehus behandles ikke akutt skadde pasienter i det hele tatt.
Der gjør de andre ting. Dagkirurgi. Dialyse. Og medisinsk behandling for mange ulike sykdommer. Svært viktige saker. Men de behandler altså ikke alvorlig skadd
Det er bra og det er riktig at det er slik. For det gir bedre behandling. Og redder liv. edder liv gjør de også i ambulansene.
Derfor er det viktig å ha en god ambulansetjeneste. Biler, båter, fly og helikoptre. Som har EKG og annet viktig utstyr. Og kompetente folk.
Behandling som skjer i ambulansen har stadig større betydning for utfallet. mbulansen er blitt et lite akuttmottak som kommer ut til pasienten. Og skal håndtere situasjonen fram til du er fraktet – ikke til det nærmeste sykehuset – men til det riktige sykehuset.
Alt dette peker i retning av at vi trenger sterk spesialisering, samling av funksjoner og fagmiljøer.
Men så er det mye som trekker i en helt annen retning.
De to andre utviklingstrekkene jeg nevnte – flere eldre og flere kroniske sykdommer – peker mot det motsatte.
Mot en sterk desentralisering. Det er nemlig også nødvendig, samtidig.
Vi står overfor et stort helseparadoks. Vi trenger spesialisering. Men også desentralisering.
Vi må komme enda nærmere der folk bor. Og hindre unødig reising.
Som at pasienter skal reise i timevis flere ganger i uka for dialysebehandling eller ulike kreftbehandlingsformer som kan behandles i nærmiljøet.
Vi trenger å bygge ut helsetilbudet i kommunene. Det er av de viktigste ideene bak samhandlingsreformen. Vi skal legge mer vekt på å fremme helse.Mer vekt på forebygging. Mer vekt på rehabilitering. Og hindre mye unødvendig reising som er en belastning ikke minst for gamle mennesker.
Vi er av de land i verden som bruker mest penger på å behandle sykdom. Men fortsatt er vi av de som bruker relativt minst på å forebygge dem. Det skal vi nå gjøre noe med.
For ofte kan det være latterlig enkelt. Som når kommuneoverlegen i Os i Østerdalen delte ut strøbøtter med sand til de over 65 år. Og halverte antallet hoftebrudd på ett år.
Et åpenbart lønnsomt prosjekt: Ett hoftebrudd koster 350. 000 kroner å behandle og rehabilitere. For den summen får du veldig mange bøtter med sand.
Hadde vi klart en halvering av hoftebrudd på landsplan, hadde det spart samfunnet for 1,4 milliarder kroner. Og ikke minst spart mye smerte og ubehag.
De tre dokumentene som vi legger fram for Stortinget i morgen handler i stor grad om å få helsetilbudet nærmere folk.
Vi foreslår i morgen at fem milliarder helsekroner flyttes fra staten til kommunene. Penger som kommunene kan bruke til å betale for behandling av pasienter på sykehus. Eller de kan bruke deler av dem til å forebygge, og forhindre at behandling blir nødvendig.
Hensikten er at forebygging skal bli lønnsomt for kommunene. Det er det ikke i dag. Nå er det gratis for Os kommune å få behandlet en brukket hofte på et statlig sykehus. Mens de må betale for bøtta med sand. Med det nye forslaget vil det bli lønnsomt å forebygge.
Vi vil lovfeste strengere krav til kvalitet i hele helsesektoren. Og så skal vi bli flinkere til å måle den kvaliteten. Hva som virker og ikke virker. Og vi skal offentliggjøre resultatene. Slik skal vi redusere feilbehandlinger og øke kvaliteten.
Sykehusene pålegges et nærmere samarbeid med kommunene.
Mange steder har man fått til et godt samarbeid. Som i Steigen – hvor det er langt til sykehuset i Bodø. Som det ofte er i Nordland. Fra Steigen er det over 20 mil. Det er ganske langt.
Derfor har kommuner i Salten etablert et samarbeid om sykestuer. Med akuttplasser, røntgen, dialyse, kreftbehandling og rehabilitering. Og sparer reisevei for massevis av pasienter.
Helsepolitikk er politisk styring av helsevesenet. Mange snakker som om vi ikke har politisk styring over sykehusene. Som om helseforetakene nærmest opererer på egen hånd.
Det er feil. Vi har aldri hatt mer politisk styring enn i dag. Statlig eierskap sikrer en helhetstenking. Og helseministeren har ansvaret for all virksomhet i sykehusene.
At staten overtok ansvaret for sykehusene har vært svært vellykket. Det ble vedtatt av et landsmøte i Arbeiderpartiet. Gjennomført av en Arbeiderpartiregjering.
Vi har fått en formidabel økning i behandling av pasienter. Og en bedre arbeidsdeling. Vi behandler kreft på langt færre sykehus. Men med bedre resultater, hvor flere overlever. I dag er det knapt noen som for alvor mener at vi skal tilbake til å ha 20 forskjellige sykehuseiere i Norge.
Nå foreslår sentralstyret for landsmøtet at vi skal ta nye initiativ for enda bedre styring.
Med flere foretaksmøter, sterkere politiske krav, nye strukturer for lokal forankring og årlig orientering til Stortinget.
Og vi foreslår en evaluering av de regionale helseforetakene.
Det skal ikke være noen tvil om at sykehusene våre er politisk styrt og har bedre helsetjenester for hele befolkningen som overordnet mål.
Kjære partifeller:
Hvis vi ønsker å styre samfunnsutviklingen, må vi forstå samfunnet vi lever i. Hvilke drivkrefter som virker. Hvis vi tviholder på løsninger og strukturer fra fortida, går det med sikkerhet galt
Vi står midt oppe i massive endringer. Teknologiske nyvinninger. En aldrende befolkning. Nye sykdommer. Vår oppgave er å gjøre helsevesenet i stand til å møte disse tunge drivkreftene.
Vi skal ikke verne mot forandring. Men sikre trygghet i forandringene.
Politisk styring er ikke å sitte stille. Politisk styring er å endre. Styring betyr at du vil noe.
Det vil Arbeiderpartiet. Vi har stått i spissen for alle de viktigste helsereformer i moderne tid. Det gjør vi igjen.
Eldreomsorgen
Og så: Eldreomsorgen.
Planen og lovene vil legger fram for Stortinget i morgen handler om mer enn sykehus.
De handler også om pleie og omsorg for eldre og andre som trenger hjelp i hverdagen. Også her har det skjedd en voldsom utvikling de siste tiårene.
Men likevel er manglene store. Noen får ikke den hjelpen de trenger. Vi hører om det. Leser om det daglig i avisene.
Opplever det i vår nærmeste familie. Noen får ikke plass på sykehjem. Andre ønsker å bo hjemme, men får ikke nødvendig hjelp for å få dette til.
Det er fortsatt et stort behov. Og vi er utålmodige. Det er nettopp derfor Arbeiderpartiet og regjeringen har startet et omsorgsløft.
På samme måte som vi i 2005 gikk til valg på å innføre full barnehagedekning, har vi satt oss et nytt stort mål.
Vi skal ha full sykehjemsdekning innen 2015. Alle som trenger det skal få sykehjemsplass eller heldøgns omsorg. Da trenger vi enda flere ansatte. Mer kompetanse. Bedre kvalitet.
Og vi er i gang:
- Det har allerede blitt mange tusen nye årsverk i pleie og omsorg.
- Vi har innført en øremerket tilskuddsordning for å bygge ut sykehjem og omsorgsboliger.
Fra årsskiftet økte vi dette tilskuddet med 40 prosent.
- Fra 1. januar har vi fått en verdighetsgaranti.
En forskrift om verdig eldreomsorg. Som slår fast at den enkelte eldre skal sikres forsvarlig boform. Et variert og tilstrekkelig kosthold. Normal døgnrytme og noen å snakke med.
Samtidig er det en fundamental forskjell på full barnehagedekning og full sykehjemsdekning:
For mens full barnehagedekning oppnås når alle mellom ett og fem år har et tilbud, så er en sykehjemsplass noe du skal ha når det er riktig for deg.
Det er ditt dokumenterte behov som avgjør.
Vi kan for eksempel ikke si at vi skal ha sykehjemsplasser til alle over 80 år. Jeg kjenner 80-åringer som hadde blitt dypt fornærmet om vi hadde antydet noe slikt. Flere av dem er her i salen.
En god eldreomsorg med full dekning av sykehjemsplasser, omsorgsboliger og hjelp hjemme betyr at kommunene – sammen med den enkelte – må vurdere hvilket tilbud som skal gis i hvert enkelt tilfelle.
Mener du at du ikke får det tilbudet du trenger, så skal du kunne klage.Og det blir nå til fylkesmannen.
Har du ikke fått godt nok tilbud fra kommunen, kan fylkesmannen gjøre om vedtaket eller oppheve det og sende det tilbake til kommunen.
Så alle skal få det tilbudet de trenger. Men vi skal ikke tvinge samme tilbud på alle.
Så vet mange av dere – og i hvert fall de av dere som er kommunepolitikere – at det hjelper lite med rettigheter om det ikke følger penger med.
For å si det slik: Det synspunktet forstår jeg. Derfor har vi økt bevilgningene til kommunene med 47 milliarder kroner. Og hvis dere lover ikke å si det til noen, så skal dere få høre en budsjettlekkasje: Det vil komme nye milliarder til kommunene i neste års statsbudsjett.
Det gjør det også fordi vi skal ta fatt i en av de største utfordringene i eldreomsorgen: Demens.
Vi vet at veldig mange av de eldre som ikke klarer seg helt på egen hånd har demens.
De har svekket hukommelse. Svekket evne til å orientere seg og til å kommunisere. Mange mestrer ikke helt hverdagslige gjøremål.
Demens er en helt spesiell vond og vanskelig tilstand. For de nærmeste er det som å miste sin kjære bit for bit.
Å oppleve at den du er glad i ikke lenger husker hvem du er. At den du har delt livet med ikke lenger husker det livet. At den du tenkte å bli gammel med, forsvinner inn i en barndom igjen.
Dette trenger ikke bare å ramme eldre. Vår gode venn Jan Henry og hans Laila har fortalt om sin sterke historie.
I Norge i dag er det omtrent 70.000 med demens. 250.000 er berørt om vi regner med de pårørende. Av de som bor i sykehjem har 8 av 10 demens.
Dette er den klart viktigste årsaken til at eldre får behov for sykehjemsplass. De neste 30 årene vil antallet doble seg.
Dette må vi ta hensyn til når vi bygger ut eldreomsorgen.
Det er fortsatt mye vi ikke vet om demens. Så vi må øke kunnskapene våre. Men vi vet nok til å gjøre noe.
For det første, vet vi at smått er godt.
Store institusjoner med mange etasjer og lange korridorer er ikke gode steder å bo for folk med demens.
Derfor har vi stilt krav om at alle de 12.000 plassene som skal bygges ut innen 2015 skal være tilpasset folk med demens.
De skal bygges som små boenheter med fellesskap og tilgang til utearealer.
For det andre, vet vi at de som jobber med demente trenger mer kompetanse. Derfor har 8.000 ansatte i over 250 kommuner startet demensopplæring. Og legetjenesten i sykehjem er styrket med nesten 40 prosent siden 2006.
Men for det tredje, vet vi at noe av det viktigste vi kan gjøre er å gi de tusener med demens som bor hjemme et dagtilbud. Et sted å gå. Møte andre. Bli aktivisert.
Et tilbud som kan gi gode opplevelser og meningsfulle hverdager. Da avlaster vi pårørende. Vi utsetter behovet for institusjonsplass. Og vi gir de som har demens bedre livskvalitet og et mer verdig liv. Alt for få har et slikt tilbud.
Derfor har jeg enda en nyhet å komme med i dag:
I statsbudsjettet for 2012 vil vi innføre en ny, øremerket tilskuddsordning til utbygging av et dagtilbud til mennesker med demens.
Neste år vil vi bevilge penger slik at 5.000 med demens kan få et dagtilbud. I årene som kommer vil vi trappe videre opp. Og når vi har bygget ut nok plasser, vil vi lovfeste et slikt tilbud.
Da har vi gjort noe virkelig viktig for eldreomsorgen. Bidratt til at mange tusen eldre får en mer meningsfull hverdag.
Så – oppsummert – så har vi seks konkrete forslag for bedre helse og omsorgstjenester:
For det første, innfører vi en ny ordning i neste års statsbudsjett slik at 5.000 med demens kan få et dagtilbud. Pengene blir øremerket. Og vi får en opptrapping fram mot en lovfesting.
For det andre, foreslår vi en felles lov for helse og omsorgstjenester i kommunene. Får du ikke riktig tilbud, har vi samlet klageinstansene til ett sted.
For det tredje, foreslår vi å flytte 5 milliarder helsekroner fra staten til kommunene. Kommunene får mer ansvar, og det blir lønnsomt for dem å forebygge.
For det fjerde, foreslår vi en ny, kommunal plikt om døgntilbud. Kommunene skal sørge for tilbud om døgnopphold for pasienter med behov for øyeblikkelig helse og omsorgstjenester.
For det femte, foreslår vi å pålegge kommuner og sykehus å samarbeide. Vi innfører et nytt lovpålagt avtalesystem for kommuner og helseforetak.
Og for det sjette, foreslår vi nye tiltak for bedre styring av helseforetakene. Med sterkere politiske krav og nye strukturer for lokal forankring. Forslag som gjør at vi enda en gang viser at vi – skritt for skritt, dag for dag – forandrer, fornyer, forsterker og forbedrer det norske velferdssamfunnet. Det er slik den norske modellen er bygget.
Avslutning: Mot høstens kommune – og fylkestingsvalg
Kjære landsmøte.
Jeg har snakket mye om eldreomsorg og mye om helse.
Og noen spør: Blir dette en viktig valgkampsak for Arbeiderpartiet? Det høres kanskje rart ut, men jeg er i tvil om hva jeg skal svare. For sier vi at det er en viktig valgkampsak, så høres det ut som noe vi er opptatt av fordi det er valgkamp. Noe vi har funnet på fordi det er valg.
Men helse og omsorg er en sak for oss hvert år. Hver dag. Hver time. Alle år. Arbeiderpartiet er opptatt av disse sakene fordi det handler om trygghet. Og det er vi opptatt av enten det er valg eller ikke.
Jeg mener at vi skal snakke om de samme sakene i en valgkamp som vi jobber med resten av året.
Arbeiderpartiet og regjeringen har jobbet med samhandlingsreform, med omsorgsløftet og med demensplanen i årevis.
Vi er i gang med opprustingen. Og nettopp derfor skal vi snakke om det i valgkampen. Også. Helse og omsorg noe mer enn en valgkampsak for oss. Det er en sak for oss. En av de viktigste. Og det er viktig hva kommunene gjør.
For det hjelper lite med sentrale planer, nye tilskuddsordninger og bevilgninger fra Storting og regjering hvis det ikke følges opp lokalt.
Derfor er kommunevalget det viktigste valget for eldreomsorgen. Staten bygger ikke en eneste sykehjemsplass.
Ansetter ingen i hjemmetjenestene. Og starter ikke opp et eneste dagtilbud for demente. Her som ellers, så er det i kommunene velferden skapes. For det er der folk bor.
Valget til høsten vil handle om det grunnleggende spørsmålet om vi skal velge skattekutt, eller om vi skal velge å bruke de store pengene på eldreomsorg og skole.
Arbeiderpartiet vil at vi i fellesskap skal lage en trygg omsorg. Ikke at markedet skal styre.
Vi vil satse på fellesskolen. Ikke kommersielle privatskoler. Vi vil at fellesskapet skal eie ressursene. Ikke at kommunene skal selge dem ut, slik det ble gjort med Trondheim E-verk, og foreslått med Hafslund her i Oslo.
Vi vil styrke arbeidstakernes rettigheter. Ikke svekke dem.
Og vi vil slå ring om pappapermisjonen. Ikke ta den bort, slik våre motstandere vil. Og ikke minst skal valget til høsten handle om Libe. Om Rita. Om Harald. Om Cecilie.
Og om tusenvis av andre kandidater som har sagt ja til å stå på Arbeiderpartiets lister, og som er klare til innsats for fellesskap og rettferdighet.
Arbeiderpartiet er klare til innsats.
Vi skal bruke dette landsmøtet til å forme ny politikk for å utvikle fellesskapet videre. Fra regjering. Fra Storting og fylkesting. Fra kommunestyrer og bydelsutvalg.
Vi har kommet langt. Men vi har så veldig mye igjen å gjøre.
Velkommen til landsmøte.
Denne salen er Norges viktigste sal de neste fire dagene. La oss bruke hver time godt.
Takk for meg.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
Relatert medieomtale:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10091863
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10091848
http://www.vl.no/samfunn/article124411.zrm
