Tomme tenketanker?

TOMT PÅ TANKEN ELLER TOMME TANKER: Må meninger og holdninger legitimeres med titler og profesjoner for å tillegges tyngde i det offentlige ordskiftet?

Det er forbløffende hvor mange tanketomme ressonement i dagens offentlighet som starter med «..jeg tenker at…» Hvor tanketomme ressonementene er, og hvor malplassert språkblomsten «jeg tenker» er, kan det være delte meninger om. La meg i det minste håpe det finnes delte meninger om dette. Ja vær snill å merk deg: delte MENINGER.

Det er godt mulig å hevde den mening at det ligger en forflatning og demokratisk villfarelse i anvendelsen av at vi «tenker» så snart vi skal svare for hva vi mener. Før i tiden snakket vi om det meningsbærende rom, om meningers mot og det å stå opp for et standpunkt. Det ligger dypt forankret i vår tradisjon at enhver har rett til å mene det man mener, og forfekte sine standpunkter der hun eller han finner det formålstjenelig. Til disse universale retter, ligger også en etisk og moralsk forpliktelse: enhver må stå for sine meninger. Det spiller ingen rolle om argumentene er gode, selvfølgelig er dette en fordel, men ikke noe krav.

Tanken derimot, med det å tenke, blir det hele annerledes. «Din tanke er fri» sang Alv Cranner. Dette fører oss tilbake til tankens ukrenkelighet, alles rett til å tenke sitt. Det er sikkert herfra det gamle verdiordet om at du skal tenke deg om før du snakker kommer. Din tanke er fri, den skal du slippe og forsvare, og gudskjelov for det. Det er her det blir så bort i natta når folk går omkring å «tenker» når de gjør rede for et standpunkt! Når du sier at «du tenker at…» ja da kan ikke jeg hevde at: «nei det gjør du ikke» Jeg vil slå et slag for de renvaskede begreper meninger, oppfatning og standpunkt. Det værste med all denne «tenkinga» er at det blir ufarlig for avsender, og uangripelig for mottaker! Altså «..jeg tenker» blir så flittig brukt at ordskiftet framstår mer som en diagnose fra det psykiske helsevern, enn en utveksling av standpunkter og holdninger.

Men hvorfor får vi denne sosionomiseringen av ordskiftet? Det er ikke denne skribent forundt å vite. Språkblomster har kommet og gått i alle tider og det vil nok føre for langt å hevde at det ligger noen masterplan, eller konspirasjon bak språkblomstenes rotfeste og kollosale spredningsevne i ordskiftets rike flora. Det er fullt mulig å mistenke at det er et element av selvskryt i å fronte et standpunkt med at «jeg tenker» En kan komme til å assosiere med de gamle østblokkland: jo verre det var i gavnet, jo mer demokratiske var de i navnet. På samme måte: for sikkerhetsskyld må jeg starte med at «jeg tenker», slikt kan det jo herske tvil om etter at jeg har snakket. Eller det kan være at noen har opplevet dette som en god teknikk for å slippe å bli motsagt, din tanke er jo som kjent fri.

Nå er det ikke så forbannet interessant å spekulere i hvordan denne språkblomst kom til verden. Som kjent er tilblivelsesmysteriumet av sådant langt mer komplisert enn det som oppstår som biologisk materie, som for eksempel mennesker og blomster. Men hvorfor da dvele med dette? Jo fordi holdninger skaper språk, og språk skaper holdninger! Derfor kan man hevde at dette kan være et spørsmål om hvordan ordskifte skal vi ha? Skal din mening være like mye verdt som min? Skal din tanke være fri og ukrenkelig? Skal enhver kunne ytre seg, men samtidig måtte stå for det?

Jeg mener det er riktig å ha et bevisst forhold til de kjerneverdier som ligger til grunn for disse spørsmål. Derfor er det også viktig å ha et forhold til hvilke språkblomster som skal få slå rot i mitt vokabular. Ikke minst fordi det er mulig å påpeke en paralell utvikling, nemlig framveksten av TENKETANKER og TANKESMIER. Ofte ser vi disse befolket med tunge akedemiske titteler som fronter standpunkter og funn ut i offentligheten. Dette er det ingenting galt med, kan hende det til og med er nødvendig. Ikke minst kan det være ønskelig mot et politisk ordskifte som bakteppe der det ofte brukes mer krefter på å knuse desimaler og tolke statistikk, enn å diskutere standpunkter og rettningsvalg.

Det interessante med tenketanker og tankesmier er at de ofte er ideologisk eller religiøst fundert. Derfor ser vi hele tiden at når den ene kommer opp med et standpunkt, ikke sjelden kamuflert som «funn», vil en tilsvarende proffesjon komme ut med motsatt konklusjon. Vi kan altså for en stor del slå fast at det handler om meninger og holdninger. Men hvor for skal dette maskeres med «tanker»? Hvorfor må standpunkter om riktig og galt tyngdegis med en proffesjon eller to før enn de liksom er gyldige? Vi skal vokte oss vel for å tilegne oss talemåter og systemer som løfter den store samtalen vekk fra hvermannsen.

Det skulle ikke være nødvendig « å tenke» for å mene at det er galt å oppbevare våre gamle på bøttekott. Man må ikke være ekspert for å forsvare velferdsstaten, man behøver ikke sitte på Stortinget for å ha en oppfatning.

Bare slik kan den store samtalen være nettopp det, la oss i det minste mene det!

Skrevet av Dag Arne Syverinsen

Kommentarer fra leserne:



Bloggurat

Sosialdemokraten.no


Hybler og leiligheter til leie | Billig blekk | Mastercard Kredittkort | Gratis gjestebok | Biler til salgs | Utleie av boliger | Finansiering | Kredittkort | | | | | | | | | | | | |
Sitemap