Snu opp-ned på fattigdomssatsinga

Tidligere i dag la Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen ut denne meldinga på Facebook: «Hva mener du er det viktigste regjeringa bør gjøre mot barnefattigdom?». Kamp mot fattigdom og for et samfunn der alle har de samme muligheter er en av de aller viktigste grunnene til at jeg driver med politikk. Her er mine fem viktigste tiltak mot fattigdom.

1. Få oppdaterte fakta på bordet!
Som sosialdemokrat mener jeg at politikken må være kunnskapsbasert. Under den borgerlige regjeringen vokste fattigdommen kraftig, og antallet barn som levde i familier som oppfylte kriteriene til å regnes som fattige ble fordoblet. Deretter har det ikke kommet nye tall.

De som snakker om at «70.000 barn lever i fattigdom i Norge» bruker altså tall fra 2006.

Hvordan har tiltakene fra den rødgrønne regjeringen virket? Hvordan har finanskrisen i verden slått inn for de fattige i Norge? Hvordan har Kvalifiseringsprogrammet virket?

Dette vet vi egentlig lite om. For å kunne se hva som virker og hva som ikke virker, må vi få nye tall på bordet. Politikken må være kunnskapsbasert, og kunnskapen må være oppdatert.

2. Gå bort fra den fordummende fattigdomsdefinisjonen: Skill mellom fattige og fattigdefinerte!
Den fattigdomsdefinisjonen som mediene opererer med er meningsløs, og fordummer det offentlige ordskiftet. Mediene opererer faktisk med to ulike definisjoner, som begge har sine klare svakheter. Da er det ikke lett å målrette politikken på en måte som er forståelig for publikum!

La oss se litt på de ulike definisjonene:

EU definerer fattigdom som den situasjon du er i hvis inntekten din er under 60 % av medianinntekten i det landet der du bor (altså ikke gjennomsnittsinntekten – les mer om median på http://no.wikipedia.org/wiki/Median).

OECD, derimot, definerer fattigdom som den situasjon du er i hvis inntekten din under 50 % av medianinntekten i det landet der du bor.

Jeg har ikke nyere tall fra Statistisk Sentralbyrå enn 2008. I følge http://www.ssb.no/emner/05/01/10/inntekt/ var medianinntekten da følgende for fire ulike befolkningsgrupper:

  • Alle husholdninger: 392.000 kroner
  • Par med små barn: 601.000 kroner
  • Enslige forsørgere med små barn: 293.000 kroner
  • Aleneboende mellom 30 og 44 år: 271.000 kroner

Et par med et barn i 2008 og husholdningsinntekt under 300.500 kroner, var dermed fattige i følge OECD. Men i følge EU var den samme familien fattig hvis den hadde samlet inntekt på under 360.600 kroner. Og single mennesker var fattige hvis de tjente under 135.500 kroner (OECD) eller under 162.600 kroner (EU).

Tenk deg om nå. Hvem blir fattige etter en slik definisjon?

Jo – det blir f.eks. studentpar med barn. Som altså finansieres av det offentlige, og tar seg en utdannelse som de på sikt vil skape verdier til både seg selv og samfunnet med. Og fattige blir de som dropper jobb og studier for å legge ut på ett års jordomseiling og realisere seg selv.

Jo flere som tar utdannelse i Norge – jo flere fattige er det i følge statstikken, fordi studenter enten kun lever av studielån og studiestipend eller har lave inntekter fra deltidsjobber ved siden av studiene. Men at utdannelse er et tiltak som øker antallet fattige – det er et eksempel på hvordan slavisk bruk av statistikken på dette området fordummer fattigdomsdebatten.

For selv om alle fattige i Norge hadde fått helt gratis klær, mat, strøm, husly, skolebøker, transport, medisiner, legebehandling, kinobesøk, operakvelder, tannbehandling, feriereiser – hva det nå enn måtte være, ja selv da ville vi hatt nøyaktig samme antallet fattige i Norge.

Rett og slett fordi de fortsatt har den samme INNTEKTEN, og det er kun på inntekten fattigdom måles.

Vi må derfor bort fra å snakke om de som er fattige etter DEFINISJONEN. Det vi trenger er et meningsfylt fattigdomsbegrep og en styrende levekårsstandard.

3. Innfør en styrende levekårsstandard
Som jeg konkluderte i forrige punkt. Vi trenger en levekårsstandard som sier noe om hvilke behov folk som bor i Norge skal få dekket. Inntekten er ikke et godt nok måleinstrument.

4. Sørg for gode sosiale ordninger og romslige trygdeytelser!
Selv om fattigdom ikke KUN dreier seg om inntekt, så dreier det seg OGSÅ om inntekt. Familier som enten lever kun av sosialhjelp eller som mottar sosialhjelp i tillegg til lønn eller trygd vil få økt sin inntekt hvis sosialhjelpen øker. Øker den tilstrekkelig, går antallet fattige ned.

På dette området har regjeringen allerde levert bra. Sosialhjelpen er økt. Statens veiledende satser er økt. Og kommunene har fått mer frie midler slik at man lokalt kan prioritere å øke sosialhjelpen til de i lokalsamfunnet som har det aller verst.

Regjeringen har også levert bra – SVÆRT BRA, og mye bedre enn det høyrepartiene gjorde da de satt i regjering – på tiltak som gjør hverdagen enklere for de som har det trangest økonomisk: Bostøtten er økt og utvidet, egenbetalingen i barnehagene er redusert, kommunene har fått kraftig økning i inntektene, gratis lærebøker i videregående skole og en rekke andre tiltak. Og minstepensjonene økes kraftig, noe som vil gi utslag på antallet fattige.

Og ikke minst: Regjeringen Stoltenberg har sørget for at det er FÆRRE ARBEIDSLEDIGE nå etter et helt år med finanskrise enn det var da Bondevik gikk av etter flere år med oppgangstider. Det å sørge for at færrest mulig står utenfor arbeidslivet er det aller viktigste enkelttiltaket for å motarbeide fattigdom i Norge – særlig med den definisjonen vi benytter.

Men flere tiltak kan iverksettes: La barnefamilier som havner i økonomisk klemme få beholde barnetrygden – altså holde den utenfor inntektsberegningen når sosialhjelpen fastsettes. I dag er det opp til hver enket kommune å beslutte, det bør være en fastsatt norm på dette. Videre kan Kvalifiseringsprogrammet utvides og styrkes, og forsørgere kan få prioritet der hvis man ønsker å målrette innsatsen mot barnefamilier – og forebygge at fattigdom skal gå i arv.

5. Behold gratisarenaene som finnes, og skap flere!
Det å holde fast på en del «gratisarenaer» i samfunnet er nyttig – det bekjemper ikke fattigdom i seg selv, men det demper de stigmatiserende opplevelsene barn og barnefamilier har av sin egen fattigdom. Eksempler på slike gratissoner er velfyte bibliotek med videre funksjoner enn bøker, skoleturer og andre utflukter, offentlig finansierte sommerferieaktiviteter, samhandling med det frivillige Norge om aktiviteter uten egenandeler osv.

Jo flere gratisarenaer som opprettholdes og videreutvikles, jo mindre stigmatiserende vil det oppleves å ha lav inntekt – og samtidig vil vi bidra til samhandling på tvers av inntektsbarrierer og etablerte sosiale strukturer. Det tjener ikke bare de fattige på – men alle.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Kommentarer fra leserne:



Bloggurat

Sosialdemokraten.no


Hybler og leiligheter til leie | Billig blekk | Mastercard Kredittkort | Gratis gjestebok | Biler til salgs | Utleie av boliger | Finansiering | Kredittkort | | | | | | | | | | | | |
Sitemap