By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Arbeiderpartiet har snudd motgang til medgang. Er det kun Jens Stoltenbergs håndtering av Maria Amelie-saken som er grunnen? Jeg mener ikke det – mer om det litt lenger ned. Men aller først et lite blikk på tallene i den splitter nye meningsmålingen Synovate har gjort for Dagbladet.
Arbeiderpartiet fosser fram med hele 4,8 prosentpoeng, og ender på 30,8 %. Samtidig går Frp mest tilbake av alle, med 3,1 prosentpoeng. Dermed sitter Frp igjen med tilslutning fra 20,7 % av velgerne – og målingen bekrefter dermed en nedadgående hovedtrend som partiet har vært inne i en stund.
Også Høyre går tilbake. Partiet ender på 26,1 %, som er 1,2 prosentpoeng lavere enn forrige målig. For de andre partiene er det ikke så store endringene: SV går litt fram, Sp litt tilbake, Venstre balanserer fortsatt på sperregrensa og Krf ligger stabilt lavt tross noen promille frem denne gangen.
Aps fremgang og de to høyrepartienes tilbakegang gjør at målingen har en klar tyngdepunktforskyvning fra blått til rødt på den politiske fargeskalaen. Og Høyre + Frp ville ikke lenger hatt flertall i Stortinget dersom denne målingen hadde vært valgresultat.
Hva er årsaken til Aps fremgang?
Er det håndteringen av Maria Amelie-saken som er grunnen, slik mediene nå forklarer fenomenet?
Nja… Den saken som nærmest har hatt enerett på medieomtale i det siste, er utsendelsen av Maria Amelie. Og høy medieoppmerksomhet rundt en sak er gjerne med på å forklare svingninger i partienes oppslutning. Men se litt nærmere på saken, og du vil kanskje være enig med meg i at håndteringen av den saken alene neppe gir den hele og fulle forklaring.
Det første faktum er at de som lever av å “kjenne folkemeningen” – valgforskere, politiske kommentatorer, et samlet pressekorps og en del enkeltpersoner (f.eks. Anne Holt) – har vært entydige i sin dom: Arbeiderpartiet vil tape på håndteringen av Maria Amelie-saken, til dels kraftig. At de nå har overskrifter av typen “Ap vinner velgere på Amelie-saken” er en konklusjon som strider med hva de selv har holdt fast i de siste ukene.
Det andre faktum er at når saker om asyl- og flyktningpolitikk har fokus, er det normalt at Frp går frem på målingene. Her går de relativt kraftig tilbake i stedet.
Det tredje faktum er at de partiene som har kritisert Ap sterkest, beholder sin oppslutning eller går svakt frem (SV, Venstre, Krf), mens det eneste partiet som ikke henfalt til kritikk av Arbeiderpartiet (Sp) går svakt tilbake.
Da tenker jeg at håndteringen av Maria Amelie-saken blir mer en eksemplifisering av en underliggende egenskap ved Arbeiderpartiet som velgerne liker – enn at det er denne enkeltsaken i seg selv som er årsaken til fremgangen Ap opplever nå. Egenskapen er – kort oppsummert – den sterke evnen til å innta et kunnskapsbasert standpunkt basert på hva som gir forutsigarhet og prinsippfasthet, og holde fast ved det selv om ulike pressgrupper reagerer til dels sterkt på konsekvensene av politikken.
Husk at Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet holdt fast ved sitt syn uavhengig av hva meningsmålinger og demonstrasjonstog krevde. De første målingene etter at Maria Amelie-saken eksploderte i mediene viste jo at velgerne mente at regjerigen burde gripe inn og gi Maria Amelie en spesialbehandling i strid med reglene og gjeldende praksis. Frp og Høyre var helt i tråd med gallupen, og fremsto nærmest som tilhengere av at norsk asylpolitikk skulle bestemmes etter de samme prinsippene som “Skal vi danse?”, “X-faktor” og “Idol”. Mens Arbeiderpartiet la vekt på at de reglene vi har – basert på fagkunnskap, grundig politisk debatt og internasjonale spilleregler – skulle følges i denne saken som i alle andre saker. Det var langt fra populært å stå for et slikt syn mes fakkeltogene marsjerte gjennom mange av landets byer og “Skam dere”-ropene runget.
Frp og Høyre fant etterhvert ut at vinden skiftet i opinionen. Da stilnet også kravene fra dem om at regjeringen måtte gripe inn, og forslagene om å gi regjeringen instruksjonsfullmakt overfor UNE kommer neppe til stortingsbehandling… Og dette legger velgerne merke til; H og Frp danser til meningsmålingenes, kommentatorenes og medienes evig skiftende melodi. Mens Arbeiderpartiet fører en politikk som er kunnskapsbasert og fundert på langt grundigere vurderinger enn de to populistpartienes lettvintheter.
Så ser jeg ikke bort fra at noen av de velgerne Ap har vunnet den siste måneden er ute etter lettvintpartier, og oppgir at de vil stemme på det partiet som til enhver tid har mest sammenfallende syn med dem selv på den saken som til enhver tid er på forsiden av tabloidavisenes salgsstativer. Men særlig stor er ikke den velgerguppa.
Og da får vi se – for i nær framtid er det flere saker der Arbeiderpartiets kunnskapsbaserte politikk skal få brynt seg. Allerede i morgen begynner neste kapittel av sommerens store farse om “Monstermaster i Hardanger“. Den gang ville Ap ha en kunnskapsbasert løsning som var skånsom for naturmiljøet, økonomisk gjennomførbar og mulig å gjennomføre i løpet av relativt kort tid. Men både pressgrupper, kommentatorer, valgforskere og et samlet pressekorps gik bananas. Akkurat som i Maria Amelie-saken. Arbeiderpartiet tok en slags “time-out” og bad om enda mer kunnskap i saken, til tross for at den hadde blitt utredet i fire år allerede.
Og i morgen kommer den nye kunnskapen på bordet. Den vil ikke skille seg vesentlig fra den gamle kunnskapen. Sjøkabel er dyrt, tregt og skamferer fjordlandskapet – mens luftstrekk er raskt å bygge, koster mindre og blir nær sagt usynlig i fjordlandskapet. Jeg skrev forøvrig om monstermastene i sommer både 10. august, 11. august, 15. august og 24. august. Ta gjerne en kikk for bakgrunninfo på hvorfor jeg mener Ap også da gjorde rett i å ha en kunnskapsbasert tilnærming.
Og så kommer sakene videre fremover: I spørsmålet om gass- og oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen har Arbeiderpartiet bedt om å få en konsekvensutredning på bordet, slik at endelig beslutning om utvinning kan gjøres på basis av fakta og kunnskap. SV og Sp sier bastant nei til konsekvensutredning, og vil at beslutningen i stedet skal fattes på grunnlag av myter, fordommer og kunnskapsløshet. Å si nei til kunnskap om noe som er så utrolig viktig for norsk økonomi og velferd – og for klimaet i verden – er lite klokt.
Datalagringsdirektivet er en annen sak der Ap står alene om å ha en kunnskapsbasert tilnærming til saken, enn så lenge (Høyre har ikke konkludert ennå). De øvrige partiene på Stortinget (Frp, SV, Senterpartiet, Krf og Venstre) sier nei til å innføre det samme settet av regler som man har i land som Finland, Nederland, Frankrike, Spania, Danmark og i alt 20 europeiske land. Argumentene mot direktivet er så utrolige at det nesten er som å leve i en drømmeaktig tilstand: Det snakkes om avskaffelse av personvernet, om totalitære regimer, om Hitler, om STASI og om å innføre et iovervåkningssamfunn verden hittil ikke har opplevd. Dette er altså regler som har eksistert i mange år alerede i våre naboland. Er det Hitler som styrer Nederland? Kontrollerer STASI Danmarks befolkning? Er Finland et totalitært diktatur? Er ikke Frankrike et demokrati – men en politistat? Er personvernet avskaffet i England? Usaklighetene kommer som perler på en snor, og demoniseringen av både direktivet og Arbeiderpartiet sitter løst hos partiene som er mot direktivets innføring her i landet.
Hvis min teori om at velgerne ønsker politiske partier som forholder seg saklig til politikken, som ønsker kunnskap før beslutninger tas og som står for en forutsigbar og prinsippfast linje når politiske beslutinger er fattet – da går Arbeiderpartiet en lys tid i møte denne våren.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
På grunn av Maria Amelie-saken har Arbeiderpartiet mistet veldig mange velgere den siste tida. Det er både valgforskere, politiske kommentatorer i mediene og politikere fra de fleste partier helt enige om. Og så mange samstemte forståsegpåere kan ikke ta feil, kan de vel?
Da må det være helt andre årsaker til at Arbeiderpartiet gjør et kraftig byks på det rykende ferske partibarometeret som Norstat har utarbeidet for avisa Vårt Land!
I meningsmålingen går Arbeiderpartiet kraftig fram, samtidig med at Høyre faller som et blylodd. Frp holder seg noenlunde stabilt, så det er en betydelig velgervandring vekk fra de blå populistene og over til den forutsigbare sosialdemokratiske siden.
Ap går fram med 3,3 prosentpoeng til 28,9 %.
Høyre går tilbake med 4,3 prosetpoeng til 24,3 %.
Dermed er Arbeiderpartiet igjen Norges KLART største parti. Og endringen i oppslutningen mellom Ap og Høyre har endret seg med smått utrolige 7,6 prosentpoeng på bare en liten månd.
Og det altså i en tid der velgerne har forlatt Arbeiderpartiet i store skarer på grunn av Maria Amelie-saken!
Da skal det virkelig bli spennende i tiden framover, når Maria Amelie-saken roer seg og de sakene som gjør at stadig flere stemmer på Arbeiderpartiet får enda mer fokus…
Forøvrig er det verdt å merke seg at Krf faller under sperregrensa i målingen, med en oppslutning på bare 3,7 %.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Opposisjonen går nok en gang bananas over en ikke-sak.
Støre ble bedt av president Abbas om å ha noen samtaler med Hamas i 2007. Norge har anerkjent Hamas’ valgseier, og ønsker å bidra til fredsløsninger i området. Norge har hele tiden sagt at vi vil føre vår egen politikk overfor Israel og Palestina – frigjort fra både USAs politikk og EUs politikk.
Dette bekrefter Støre at Norge gjorde i 2007. Og opposisjonen går bananas. Veldig forutsigbart.
Og veldig ikke-sak.
Det må være bittert for opposisjonen å se at Norge har en politikk i Midtøsten som ikke er diktert av USA og EU, og en utenriksminister som klarer å snakke med begge sider i konflikten for å bidra til å skape grunnlag for en fredsløsning.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
Relaterte nyheter:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10013524
http://www.vl.no/samfunn/article113580.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10037939
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
I desember viste en meningsmåling fra Synovate at et stort flertall i folket sier JA til Datalagringsdirektivet. Blant Høyres velgere svarte 63 % ja, mens bare SV og Rødt hadde et flertall av motstandere blant sine velgere.
Hvis Høyres sentralstyre skal lytte til andre enn seg selv i denne saken, bør det være sine egne velgere. Og de sier krystallklart JA til å gi politiet de redskapene de ber om. Dette er forøvrig like redskaper som våre naboland Finland og Danmark allerede har – og som Høyres regjerende søsterparti i Sverige foreslår å innføre.
Til dere som skremmer med nær sagt alt fra dommedag via politistat til totalitært meningsdiktatur hvis Datalagringsdirektiet blir innført: Er demokratiet avskaffet i Danmark? Er ikke Nederland og Frankrike lenger liberale rettsstater? Disse skremslene deres holder overhodet ikke vann – at telefonselskapet ditt skal lagre hvem du ringer til, når du ringer og hvor du var da samtalen begynte er IKKE noen trussel mot vårt frie samfunn.
Det som derimot ER en trussel mot samfunnet vårt, er dersom tungt kriminelle skal få operere mer eller mindre i fred, fordi norsk politi ikke får samme redskap til å bekjempe alvorlig kriinalitet som det resten av Europa har. I Norge slettes digitale trafikkdata etter 21 dager (for nett), 3 måneder (for mobiltelefoni med månedsfaktura) og 5 måneder (telefoni og mobiltelefoni med kvartalsfakturering). Dette er kortest i Europa. Når politiet blir klar over at kriminalitet har funnet sted, er bevisene allerede slettet. Poltiet henlegger alvorlige saker hver uke fordi bevisene er slettet for evig tid. Og DET truer samfunnet vårt.
Alle som mener at en viktig oppgave for myndighetene er å sikre innbyggene mot vold, kriminalitet og overgrep fra andre innbyggere, bør vente utålmodig på at Datalagringsdirektivet inføres her hjemme som i 20 andre europeiske land hittil!
Som et parti med kunnskapsbasert tilnærmng til politikk, håper jeg at Høyre også i denne saken vil se gjennom skremslene fra motstanderne, og ende på en tilsvarende løsning som det deres svenske og danske søsterpartier har valgt å gå for.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Med all mulig respekt for de meninger Interessegruppa Bedre Byutvikling (IBB) og Steinar Sætervadet fra Elverum SV bringer til torgs i lokalpressen sist uke: Dere forholder dere ikke til virkeligheten! Virkeligheten er at hovedveisystemet gjennom Elverum må tilpasses den øvrige veiutbyggngen i Norge. Nasjonale myndigheter avgjør pengebruken, og fylkespolitikere anbefaler overfor rikspolitikerne. Basis for anbefalinger og endelige beslutninger er de faglige vurderinger og den kunnskap man har om effekten av de vurderte tiltakene. Og da taper utredning av ringvei rundt Elverum så det synger etter. Av flere grunner.
Den første grunnen er at en ringvei RUNDT Elverum ikke løser problemene i SENTRUM av Elverum. Vi vet fra tellinger at nær 90 % av trafikken skal til eller fra sentrum. Da løser det ingenting å bygge ny vei som ikke skal til sentrum.
Den andre grunnen er tidsaspektet. Det er ingen forarbeider som i det hele tatt sier noe om hvor en slik ringvei er tenkt lagt, og hvordan man skal løse utfordringer knyttet til rasering av friluftsområder og redusert markatilgang, til tilførselsveier gjennom dagens etablerte bomiljøer, til jordvern og en lang rekke andre spørsmål. Når tilhengerne av ringvei ikke engang er villig til å si hvor veien skal gå og hvordan utfordringer skal løses, fortjener de ikke å bli tatt seriøst. Tidsmessig vil utredning av ringvei være umulig å få til innen fristen for å komme med i neste nasjonale transportplan (NTP). Vi snakker om tidligst en gang etter 2031. Altså minst 20 nye år med uløste trafikkproblemer i Elverum.
Den tredje grunnen er finansiering. I motsetning til den korte omkjøringsveien rundt Klepp som Sætervadet trekker frem, forsøker ringveitilhengerne i Elverum å skape en illusjon om en vei som ingen berøres negativt av. Da må veien for det første gå så langt unna sentrum at den blir svært lang. Dermed blir den også svært forurensende, svært arealkrevende, svært kostbar å bygge og svært kostbar å drifte. Når veien ikke løser hovedutfordringen – men heller skaper nye – er det ikke tenkelig at det skal tas penger fra GODE veiprosjekter andre steder i fylket for å finansiere et DÅRLIG veiprosjekt i Elverum. Da må Elverum betale sjøl, gjennom bompenger. Og man vil måtte ha en lokal pakkeløsning – der også de som kjører i sentrum betaler bompenger for den nye veien som de ikke kan bruke til å løse sitt transportbehov. Det blir for liten trafikk på en ringvei til at det er aktuelt med bompenger kun der.
Hvor mye er ringveitilhengerne villige til å avgiftsbelegge bilistene i Elverum? 30 kroner hver gang de starter opp bilen? 50 kroner? Vel – sannsynligvis må de enda mer opp i pris, for å bygge en vei som ikke løser problemene.
Jeg kunne ramset opp flere grunner for hvorfor utredning av ringvei taper så det synger etter, men spalteplassen gjør at jeg koker det ned til én setning: En ringvei tilbyr ingen troverdig løsning på de utfordringer Elverum står overfor i dag og i de nærmeste årene, og har sterkt mangelfullt forarbeid.
Og da bør ikke lokalpolitikerne la ringveitilhengernes manglende virkelighetsforståelse få forsinke prosessen slik at Elverum mister enhver mulighet til å komme inn på neste NTP. Her har vi å gjøre med en interessegruppe som, i likhet med de fleste interessegrupper, ikke er i stand til å se andre hensyn enn sitt eget formål. Fellesskapets interesser forsvinner fullstendig i urealistisk drømmeri. Gjør lokalpolitikerne knefall for eventyr og fiksjoner, kan de ikke påregne å bli hørt av hverken fylkespolitikere eller stortingspolitikere. Og da har Elverum skutt seg selv i foten med tanke på å trygge handel og næringsliv, offentlige institusjoner som sykehuset og en fortsatt posisjon som en sterk vekstkommune i Hedmark. Men utreder man i stedet videre de alternativene som er faglig fundert og realistiske å gjennomføre, kan grunnlaget legges for betydelige investeringer av offentlige veimidler i Elverum de nærmeste årene.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Etter at saken om Maria Amelie eksploderte tidligere i måneden, har Arbeiderpartiet fått rundjuling av et samlet pressekorps, av et samlet politisk miljø og av en rekke fremtredende offentlige røster (bl.a. tidligere justisminister for Ap Anne Holt). En gallup viste også at et stort flertall blant velgerne krevde at Maria Amelie skulle få bli i Norge: 60 % støtter et slikt krav, mens kun 27 % mener hun skal sendes ut i tråd med vedtaket. Også hos Aps egne velgere mener det klare flertallet at hun må få bli i Norge. Også innad i regjeringen skaper spørsmålet storm: Sentrale SV’ere krever at SV forlater regjeringen.
I og med at dette har vært mer eller mindre den eneste saken for det politiske ordskiftet i lang tid nå, ventet mange at Arbeiderpartiet ville få rundjuling på meningsmålingene.
Men så har det kommet to slike målinger. Den første viser stillstand for Ap, og tilbakegang for de partiene som i særlig grad har stått i fronten av kritikken mot Ap. Mens den andre viser rekordlav oppslutning om SV, og markert fremgang for Ap.
Midt i en av de tøffeste rundene Ap har hatt hittil under det rødgrønne stortingsflertallet, går altså Ap frem på målingene. Det lover veldig godt for den lange valgkampen frem mot lokal- og fylkestingsvalget 12. september i år. For de vanskelige sakene står fortsatt i kø, og Arbeiderpartiet vil måte ta mange upopulære beslutninger i tida som kommer – og må påregne kjeft fra både politiske motstandere og samarbeidspartnere, samt et ensrettet kjør fra en ensidig presse.
Kanskje velgerne når alt kommer til alt setter pris på politisk ryggrad, og på at Ap står på de løsningene som er riktige for landet – i stedet for å henfalle til uhemmet publikumsfrieri hver gang sjansen byr seg?
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
På VG.no og TV2 oppgir Mulla Krekar at han nå ønsker å forlate Norge innen utgangen av 2012, fordi situasjonen nå er trygg nok der etter hans egen mening.
Jeg har to kommentarer:
1. Det er ikke hans subjektive vurdering som er grunnlag for at han ikke har blitt sendt ut. Dermed er det heller ikek hans subjektive vurdering som bør kunne avgjøre når hjemreise skal finne sted.
2. Hvis det stemmer at det nå er såpass trygt i Irak at han kan sendes ut, bør utsendelse skje OMGÅENDE – ikke vente til 2012. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier at norske myndigheter nå vil tilrettelegge for utsendelse, mens Krekars advokat Brynjar Meling er “villig til å gå i dialog med myndighetene på dette” og trekker bl.a. inn hvorvidt Krekar vil ha noen mulighet som fremtidig parlamentariker i Irak som et vurderingskriterium.
Alvorlig talt: Her er ingen dialog nødvendig. Krekar har et klart og entydig utsendelsesvedtak. Han er en trussel mot Norges sikkerhet. Når myndighetene vurderer at situasjonen i Irak er trygg nok til at Krekar ikke risikerer dødsstraff eller umenneskelig brutal behandling som f.eks. tortur – da skal han ut.
Omgående.
Å tro at dialog med bakgrunn i muligheter for å bli parlamentariker har noe som helst med saken å gjøre, kan ikke norske myndigheter ta seriøst. Heller ikke at han stiller krav til utenriksministeren i sakens anledning.
Jeg ser at Siv Jensen ønsker Krekar god tur. Selv ønsker jeg ham ikke noe godt overhodet.
Ut me’n!
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Etter å ha lest Østlendingens reportasje fra nomnasjonsmøtet i Hedmark Senterparti, stiller jeg spørsmålet: Er taktikk og posisjoner viktigere enn politikk for Hedmark Sp?
Partiets listetopp Aasa Gjestvang uttaler seg positivt om det rødgrønne samarbeidet i Hedmark slik det fungerer nå. Det er jeg helt enig med henne i. Men deretter kommer hun med et oppsiktsvekkende utsagn. Hun sier at Senterpartiet er villig til å droppe samarbeidet hvis partiet hennes får mer uttelling hos de blå. På direkte spørsmål fra Østlendingen om hun vil avvise et Sp-Frp-samarbeid, sier Gjestvang: «Nei, hvorfor skal vi gjøre det?»
Jo, Gjestvang, grunnen til at dere skal gjøre det er at Frp i lange tider har vist at de står for en helt annen politisk linje i fylkestinget enn det fylkesrådet som Senterpartiet deltar i har. Frp vil privatisere de videregående skolene, legge ned «Trygt hjem for 75»-ordningen, avviser fylkeskommunens tiltak for integrering og flerkulturelt mangfold, vil privatisere veier, vil kutte i fylkeskommunens pengebruk i distiktene og i stedet bruke mer i byene, vil frata elevene muligheten til å gå på sin nærskole, vil dele inn elevene i klasser etter «evner», er mot midtdelere på veiene våre, vil kutte sterkt i viktige kultursatsinger, er negative til Ungdommens Fylkesting som arena for ungdoms innflytelse – og stort sett vil i en helt annen retning enn den Sp går i nå, sammen med Ap og SV. Og i mange standpunktene sine har de støtte fra flere av de blå partiene, bl.a. Høyre.
Det er synd at Sps nye listetopp ikke bruker anledningen til å si klart fra at det er uaktuelt å samarbeide med et parti som står for en slik politikk. Dette var en glimrende anledning til å gjøre nettopp dét.
I stedet velger Senterpartiets listetopp å slå fast at «Får vi mest igjen ved å forhandle i en annen retning enn rødgrønt, må vi vurdere det.» Et slikt svar gir vel bare mening dersom taktikk og posisjoner er viktigere enn politikk og resultater?
I Arbeiderpartiet har det hele tiden vært et politisk valg å samarbeide rødgrønt. Ikke et taktisk. Vi mener rett og slett at de beste løsningene for samfunnet ligger i den fellesskaps- og solidaritetslinja som det rødgrønne samarbeidet i Hedmark bygger på.
Hvis Senterpartiet nå vil forlate den poltiske linja de rødgrønne styrer etter, er det forsåvidt fint at vi får signaler allerede nå. Særlig Senterpartiets velgere bør være glade for slike signaler.Er Sps velgere uenige i Frps poltikk? Da bør de være varsomme med å stemme på Senterpartiet i høst!
For hvis Sp får «mest igjen» ved å forlate AP og SV til fordel for Frp – da vil Sp vurdere det.
Så erkjenner jeg glatt at jeg håper en slik vurdering vil ende med at Sp fortsatt står ved det POLITISKE samarbeidet med Ap og SV, og ikke velger et TAKTISK samarbeid der de gir bort politikken til de blå i bytte mot f.eks. en ekstra komitéleder i fylkestinget.
Men etter Gjestvangs uttalelser er jeg ikke sikker lenger. Og det kan heller ikke Senterpartiets velgere være. Eneste måten å sikre seg mot en hestehandel som Hedmark taper politisk på og Senterpartiet tjener taktisk på – er å stemme Arbeiderpartiet ved fylkestingsvalget i høst!
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
By Bjørn Jarle Røberg-Larsen
Tidligere i dag la Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen ut denne meldinga på Facebook: “Hva mener du er det viktigste regjeringa bør gjøre mot barnefattigdom?”. Kamp mot fattigdom og for et samfunn der alle har de samme muligheter er en av de aller viktigste grunnene til at jeg driver med politikk. Her er mine fem viktigste tiltak mot fattigdom.
1. Få oppdaterte fakta på bordet!
Som sosialdemokrat mener jeg at politikken må være kunnskapsbasert. Under den borgerlige regjeringen vokste fattigdommen kraftig, og antallet barn som levde i familier som oppfylte kriteriene til å regnes som fattige ble fordoblet. Deretter har det ikke kommet nye tall.
De som snakker om at “70.000 barn lever i fattigdom i Norge” bruker altså tall fra 2006.
Hvordan har tiltakene fra den rødgrønne regjeringen virket? Hvordan har finanskrisen i verden slått inn for de fattige i Norge? Hvordan har Kvalifiseringsprogrammet virket?
Dette vet vi egentlig lite om. For å kunne se hva som virker og hva som ikke virker, må vi få nye tall på bordet. Politikken må være kunnskapsbasert, og kunnskapen må være oppdatert.
2. Gå bort fra den fordummende fattigdomsdefinisjonen: Skill mellom fattige og fattigdefinerte!
Den fattigdomsdefinisjonen som mediene opererer med er meningsløs, og fordummer det offentlige ordskiftet. Mediene opererer faktisk med to ulike definisjoner, som begge har sine klare svakheter. Da er det ikke lett å målrette politikken på en måte som er forståelig for publikum!
La oss se litt på de ulike definisjonene:
EU definerer fattigdom som den situasjon du er i hvis inntekten din er under 60 % av medianinntekten i det landet der du bor (altså ikke gjennomsnittsinntekten – les mer om median på http://no.wikipedia.org/wiki/Median).
OECD, derimot, definerer fattigdom som den situasjon du er i hvis inntekten din under 50 % av medianinntekten i det landet der du bor.
Jeg har ikke nyere tall fra Statistisk Sentralbyrå enn 2008. I følge http://www.ssb.no/emner/05/01/10/inntekt/ var medianinntekten da følgende for fire ulike befolkningsgrupper:
- Alle husholdninger: 392.000 kroner
- Par med små barn: 601.000 kroner
- Enslige forsørgere med små barn: 293.000 kroner
- Aleneboende mellom 30 og 44 år: 271.000 kroner
Et par med et barn i 2008 og husholdningsinntekt under 300.500 kroner, var dermed fattige i følge OECD. Men i følge EU var den samme familien fattig hvis den hadde samlet inntekt på under 360.600 kroner. Og single mennesker var fattige hvis de tjente under 135.500 kroner (OECD) eller under 162.600 kroner (EU).
Tenk deg om nå. Hvem blir fattige etter en slik definisjon?
Jo – det blir f.eks. studentpar med barn. Som altså finansieres av det offentlige, og tar seg en utdannelse som de på sikt vil skape verdier til både seg selv og samfunnet med. Og fattige blir de som dropper jobb og studier for å legge ut på ett års jordomseiling og realisere seg selv.
Jo flere som tar utdannelse i Norge – jo flere fattige er det i følge statstikken, fordi studenter enten kun lever av studielån og studiestipend eller har lave inntekter fra deltidsjobber ved siden av studiene. Men at utdannelse er et tiltak som øker antallet fattige – det er et eksempel på hvordan slavisk bruk av statistikken på dette området fordummer fattigdomsdebatten.
For selv om alle fattige i Norge hadde fått helt gratis klær, mat, strøm, husly, skolebøker, transport, medisiner, legebehandling, kinobesøk, operakvelder, tannbehandling, feriereiser – hva det nå enn måtte være, ja selv da ville vi hatt nøyaktig samme antallet fattige i Norge.
Rett og slett fordi de fortsatt har den samme INNTEKTEN, og det er kun på inntekten fattigdom måles.
Vi må derfor bort fra å snakke om de som er fattige etter DEFINISJONEN. Det vi trenger er et meningsfylt fattigdomsbegrep og en styrende levekårsstandard.
3. Innfør en styrende levekårsstandard
Som jeg konkluderte i forrige punkt. Vi trenger en levekårsstandard som sier noe om hvilke behov folk som bor i Norge skal få dekket. Inntekten er ikke et godt nok måleinstrument.
4. Sørg for gode sosiale ordninger og romslige trygdeytelser!
Selv om fattigdom ikke KUN dreier seg om inntekt, så dreier det seg OGSÅ om inntekt. Familier som enten lever kun av sosialhjelp eller som mottar sosialhjelp i tillegg til lønn eller trygd vil få økt sin inntekt hvis sosialhjelpen øker. Øker den tilstrekkelig, går antallet fattige ned.
På dette området har regjeringen allerde levert bra. Sosialhjelpen er økt. Statens veiledende satser er økt. Og kommunene har fått mer frie midler slik at man lokalt kan prioritere å øke sosialhjelpen til de i lokalsamfunnet som har det aller verst.
Regjeringen har også levert bra – SVÆRT BRA, og mye bedre enn det høyrepartiene gjorde da de satt i regjering – på tiltak som gjør hverdagen enklere for de som har det trangest økonomisk: Bostøtten er økt og utvidet, egenbetalingen i barnehagene er redusert, kommunene har fått kraftig økning i inntektene, gratis lærebøker i videregående skole og en rekke andre tiltak. Og minstepensjonene økes kraftig, noe som vil gi utslag på antallet fattige.
Og ikke minst: Regjeringen Stoltenberg har sørget for at det er FÆRRE ARBEIDSLEDIGE nå etter et helt år med finanskrise enn det var da Bondevik gikk av etter flere år med oppgangstider. Det å sørge for at færrest mulig står utenfor arbeidslivet er det aller viktigste enkelttiltaket for å motarbeide fattigdom i Norge – særlig med den definisjonen vi benytter.
Men flere tiltak kan iverksettes: La barnefamilier som havner i økonomisk klemme få beholde barnetrygden – altså holde den utenfor inntektsberegningen når sosialhjelpen fastsettes. I dag er det opp til hver enket kommune å beslutte, det bør være en fastsatt norm på dette. Videre kan Kvalifiseringsprogrammet utvides og styrkes, og forsørgere kan få prioritet der hvis man ønsker å målrette innsatsen mot barnefamilier – og forebygge at fattigdom skal gå i arv.
5. Behold gratisarenaene som finnes, og skap flere!
Det å holde fast på en del “gratisarenaer” i samfunnet er nyttig – det bekjemper ikke fattigdom i seg selv, men det demper de stigmatiserende opplevelsene barn og barnefamilier har av sin egen fattigdom. Eksempler på slike gratissoner er velfyte bibliotek med videre funksjoner enn bøker, skoleturer og andre utflukter, offentlig finansierte sommerferieaktiviteter, samhandling med det frivillige Norge om aktiviteter uten egenandeler osv.
Jo flere gratisarenaer som opprettholdes og videreutvikles, jo mindre stigmatiserende vil det oppleves å ha lav inntekt – og samtidig vil vi bidra til samhandling på tvers av inntektsbarrierer og etablerte sosiale strukturer. Det tjener ikke bare de fattige på – men alle.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
