Datalagring eller personvern? Ja takk, begge deler!

Hvis vi alle måtte gi opp litt av vårt personvern for å få en tryggere tilværelse, burde vi da gjøre det? Er kampen mot organisert og samfunnsødeleggende kriminalitet så viktig at vi er villige til å godta en innskrenking av våre liberale friheter – i bytte mot bekjempelse av terrorisme, drap, seksuelt misbruk av barn eller menneskehandel? Bør vi tillate at ALLE overvåkes, for dermed å stille sterkere i forebygging, opprulling, etterforskning og straffeforfølgelse av de få som driver med alvorlig kriminalitet? Med Datalagringsdirektivet (DLD) er ikke dette relevante dilemmaer. Vi får i pose og sekk. BÅDE kamp mot kriminalitet OG et personvern som ikke svekkes, men snarere styrkes.

Debatten om DLD har hittil i stor grad skjedd på motstandernes premisser. Og det er synd, for ensidig argumentasjon ødelegger for en opplysende debatt.

Du får ha surfinga di i fred!
Datalagringsdirektivet handler om å standardisere hvordan TRAFIKKdata skal lagres. Trafikkdata skiller seg fra INNHOLDSdata ved at det i all hovedsak er de opplysningene ditt telefon- eller internettselskap lagret om din tjenestebruk i går – som også skal lagres i morgen. Med andre ord: Du får ha surfinga di i fred! Det som skal lagres er at datamaskinen din var koblet til internett. Det skal ikke lagres hva du surfet på og hvilke programmer du brukte. Ingen vil vite om du brukte Skype, Explorer, Messenger eller et torrents-program og ingen vil vite hvem du hadde kontakt med eller hvilke sider du besøkte.

Og tilsvarende med telefonbruken din. Ingen skal lagre innholdet i SMS-meldinger eller telefonsamtaler med bakgrunn i DLD. Og de trafikkdata som skal lagres i morgen, ble også i all hovedsak lagret i går.

Lagringen skal endatil skje på samme måte som før: Det er det enkelte telefon-, mobiltelefon- eller internettselskap som skal lagre denne informasjonen.

Hvorfor da overhodet innføre DLD? Kan vi ikke la selskapene holde på slik de har gjort siden telefonen begynte sin inntogsmarsj her i landet?

Mindre lagringsbehov?
Svaret er at telefoni- og internettselsapene i stdig mindre grad har et eget behov for å lagre denne informasjonen. Da jeg fikk mitt første internettabonnement i 1998, betalte jeg en minuttpris (som var ganske stiv) for å sitte oppkoblet via en ISDN-linje. Prisen var avhengig av hvor mye jeg satt pålogget, og når på døgnet jeg var pålogget. Dermed hadde Telenor (som jeg brukte) et detaljert lagringsbehov for mine trafikkdata. De skulle sende faktura, må vite.

Men i 1999 eller 2000 byttet jeg abbonement – og kunne surfe så mye jeg ville mellom bestemte klokkeslett for en fast pris pr. måned. Surfet jeg utenfor de avtalte klokkeslettene måtte jeg betale ekstra. Lagringsbehovet var altså redusert, men internetteverandøren min måtte fortsatt lagre detaljer rundt trafikken min for fakturaformål, for jeg brukte abbonementet utenom de avtalte tidene.

Nå har jeg et abonnement der jeg betaler fast pris pr måned, og bruker det så mye jeg selv vil døgnet rundt. Internettleverandøren har ikke lenger et egenbehov for å logge trafikken min.

Dersom vi som samfunn aksepterer at selskapene slutter å lagre trafikkdata – vil vi som samfunn også akseptere at informasjon politiet HITTIL har hatt tilgang til i etterforskningsøyemed vil forsvinne i framtida. Den teknologiske utviklingen gjør altså at vi – som samfunn – mister viktige redskaper for å rulle opp, etterforske og straffeforfølge forbrytelser som vi alle mener burde vært rullet opp, etterforsket og straffeforfulgt.

Utviklingen er den samme innenfor telefoni- og mobiltelefoniområdet. Minuttpriser og tellerskritt avløses i større og større grad av fastprisløsninger og prepaid-abbonement.

Men når samfunnets behov for lagring ikke minker i takt med selskapenes behov for lagring, nettopp da er det vi trenger lovbestemmelser som ivaretar de hensyn vi alle er opptatt av: Kampen mot alvorlig kriminalitet.

Trussel mot vestlige liberale verdier
Fra motstanderne av DLD fremheves det at kampen mot kriminalitet må skje innenfor rammene av den liberale rettsstatstradisjon vi har i Vest-Europa. Og det er jeg helt enig i. Faktisk har jeg aldri hørt en eneste tilhenger av DLD si at det beste er å avskaffe rettsstaten og innføre totalitære politistatsmetoder for å bekjempe kriminalitet. Det skulle også bare mangle.

For det er jo ikke dét dette dreier seg om, til tross for at mange DLD-motstandere forsøker å skremme oss til å tro at kampen om DLD er kampen mellom rettsstat og politistat. Kampen mellom demokrati og diktatur. Mellom det gode og det onde. Mellom svart og hvitt.

For det motstanderne av DLD elegant hopper over, er jo at DLD er et virkemiddel nettopp i den del av verden der liberale rettsstatstanker har de beste villkårene – ikke bare i vår tid, men i hele menneskehetens historie. Det er Vest-Europa vi snakker om. Ikke Iran. Ikke Hviterussland. Ikke Nord-Korea. Ikke Romania under Ceaucescu eller Sovjetunionen under Bresjnev.

Den største trusselen i vår tid mot vår samfunnsorden og vårt liberale samfunn, er IKKE trusselen om irregulær overvåkning fra myndighetenes side. Det som truer oss og vår samfunnsorden er den trusselen som fanatisk ekstremisme representerer i form av terrorisme. Og den trussel narkotikakarteller og organiserte nettverk av overgripere på jakt etter barn å forgripe seg på representerer. I Vest-Europa – i vår tid – er myndighetene på vår side. Ikke på terroistenes, overgripernes eller narkotikabandenes side.

Dermed blir ikke DLD en trussel mot de liberale verdier våre vestlige samfunn bygger på. DLD blir snarere et redskap som gjør oss i bedre stand til å opprettholde våre liberale samfunn.

Overvåket i over 100 år?
Påstanden om at DLD innebærer en overvåkning av alle innbyggere – og en mistenkeliggjøring av alle – er en påstand som motstanderne av direktivet stadig vekk fremsetter. Og det er en dypt urimelig påstand som ikke bidrar til å opplyse debatten, snarere til å forsøple den.

For hvis lagring av trafikkdata innebærer overvåkning – har vi da vært overvåket i over 100 år? Telefonselskapene har jo hele tiden lagret slike trafikkopplysninger. Og politiet har hele tiden hatt mulighet til å be om tilgang for å etterforske kriminalitet. Er det virkelig slik at telefonseskapenes lagring av våre trafikkdata har vært et dypt inngrep i vår private sfære som kan karakteriseres som overvåkning av hele befolkningen?

Og hvilke reelle negative konsekvenser har i såfall dette åført vårt samfunn og oss som enkeltmennesker?

Det fremstår som det reneste sludder å hevde at vi har vært overvåket helt siden telefonen kom til landet. For om dette hadde vært korrekt – da ER VI ALLEREDE et totalitært samfunn basert på politistatsprinsipper. Vi trenger ikke vente på DLD for å hevde noe slikt. DLD vil jo bare systematisere hvordan lagringen skal foregå, men rent faktisk har lagringen som prinsipp eksistert lenger enn Norge har eksistert som selvstendig nasjon.

Og da blir det absurd å påstå at lagring av trafikkdata gjennom DLD innebærer overgang til et overvåkningssamfunn. Var vi ikke et overvåkningssamfunn da trafikkdata ble lagret i går, så blir vi heller ikke et overvåkningssamfunn når trafikkdata lagres i morgen.

Det er lett å unngå DLD for de kriminelle!
Fra motstanderne av DLD blir det fremhevet at samfunnet – i tillegg til å mistenke oss alle for å være forbrytere – innfører et regelverk som det er lett for kriminelle å omgå. Og det er selvsagt riktig at det er mulig å planlegge kommunikasjonen sin på en måte som gjør at man i stor grad kan unngå å legge igjen trafikkdata. Ved å f.eks. gå ned på nærmeste bibliotek og låne datautstyret der, vil man ikke kunne spores på personnivå dersom politiet i ettertid skulle fatte interesse.

Men er det egentlig sannsynlig at noen tar med seg et webkamera til nærmeste bibliotek for å filme et seksuelt overgrep og sende det live ut på nettet?

Neppe.

Med DLD gjør samfunnet det VANSKELIGERE å være usynlig for politiet dersom man opererer utenfor lovverket. Man gjør det ikke umulig. Men så er da heller ikke DLD det eneste verktøyet samfunnet har i kampen mot organisert kriminalitet. Det er derimot et redskap som gjør veldig mange av de andre redskapene mye mer effektive.

Et slags «monsterredskap mot organisert kriminalitet», med andre ord.

Det skal tungtveiende grunner til for at vi som samfunn sier nei til et slikt redskap.

Å si nei til DLD fordi det kan unngås av de kriminelle, blir som å nekte politiet å lete etter fingeravtrykk på et åsted – fordi hansker tross alt er oppfunnet!

De aller aller fleste som driver med alvorlig kriminalitet kommuniserer på samme måte som de aller aller fleste lovlydige mennesker. Derfor vil kommunikasjonen deres lagres ved innføringen av DLD, slik den også har vært lagret tidligere i Norge.

Og slik lagring er uhyre viktig. Trafikkdata blir innhentet i halvparten av alle alvorlige straffesaker i Norge (drap, narkotikaforbrytelse, ran og seksuelle overgrep). Og i mer enn 80 % av domfellelsene inngår trafikkdata i grunnlaget for rettens beslutning om skyldspørsmålet.

Personvernet svekkes ikke, det styrkes
Med innføringen av DLD i Norge, vil vi styrke samfunnets muligheter til å bekjempe kriminalitet i framtida. Det alene er et svært tungtveiende argument for å innføre DLD. Men selv med dette tunge argumentet kunne det vært forsvarlig å vende tommelen ned, hvis prisen på andre områder var altfor høy.

Og motstanderne av DLD mener de har funnet et slik argument som trumfer alle andre argumenter:

Personvernet.

For min del anser jeg personvern for å være et spørsmål om gradering, ikke om enten-eller. Man kan ha et samfunn med svakt personvern eller med sterkt personvern. Men det er meningsløst å snakke om samfunn der man enten har eller ikke har personvern.

Med innføringen av DLD i Norge vil personvernsituasjonen snarere styrekes enn svekkes. Nivået vil være omtrent som i dag. Det er nok å se til andre land i Europa for å danne seg et bilde. Land som Storbrittanna, Danmark og Nederland har ikke gått fra å være liberale retsstater til å bli totalitære politistater da de innførte DLD, har de vel? Jeg er rett nok politisk uenig med regjeringen i Danmark i ganske mye, men det er vel urimelig å mene at det er diktatur der? Hvorfor argumenterer da DLD-motstanderne i Norge slik de gjør? Erfaringen fra alle andre land som har innført DLD viser jo at skremslene er nettopp dét – skremsler.

Og samtidig har alle land muligheten til selv å velge HVORDAN direktivet skal implementeres i den nasjonale lovgivningen. F.eks. gjelder dette lengden på lagringen, det gjelder hvorvidt man skal ha lokal lagring hos tjenestetilbyderne eller sentral lagring i et stort fellesregister og en god del andre forhold som kan ha betydning for personvernet.

I Norge vil vi etter alt å dømme velge lokal lagring hos de ulike leverandørene. For selv om de dataene som lagres ikke har med innholdet i kommunikasjonen å gjøre, har vi sett at store enkeltarkiv er mer sårbare for hacking og annen irregulær inntrenging enn spredte arkiver hos hver enkelt tilbyder. Kan du huske noen gang der Telenor, Tele2, ICE eller noen annen leverandør har opplevd at folk har stjålet rene trafikkdata fra dem, og der dette har ført til nærmest uoverstigelige problemer for enten enkeltmennesker eller samfunnet som sådan? Jeg kan ikke huske det.

Derimot kan jeg huske en rekke eksempler på at alvorlig kriminalitet ikke har blitt etterforsket ferdig eller at gjerningsmennene har gått fri – fordi trafikkdata ikke har vært lagret. Politiet har rett og slett ikke hatt muligheten til å gjøre jobben sin. Det er nærmest en hverdagslig hendelse å lese om slikt i avisene. At kriminelle går fri har en personvernmessig slagside – som er negativ for oss som enkeltmennesker og som samfunn.

I dag er det ingen entydige bestemmelser på hvem som kan få tilgang til lagret data, og det er ingen entydig bestemmelse rundt hva som skal lagres eller lengden på hva som skal lagres. Med DLD vil reglene bli klare og entydige. Dét er en styrke for personvernet. Mens f.eks. NAV i dag kan gå inn og hente ut opplysninger om hvem som helst – nærmest etter eget forgodtbefinnende – vil det i fremtiden ventelig være et krav om at domstolene gir samtykke til innhenting av slik informasjon. Dét er også en styrke for personvernet.

De som er opptatt av personvernet bør rette fokuset mot helt andre samfunnsfenomener enn DLD. Se deg rundt neste gang du er ute i en stor eller mellomstor norsk by. Hvor ofte oppdager du at du blir filmet? Min spådom er: Nesten aldri. Men faktum er at du er synlig støtt. Og du lagres. Neste gang du betaler i butikken og drar Coop-kortet eller Trumf-kortet ditt, blir forbruksvanene dine lagret. Og du lagres. Neste gang du er på en nettside blir sannsynligvis nettsurfvanene dine lagret (med mindre du har gjort noe med innstillingene på maskinen din for å forhindre det, de fleste har ikke rørt innstillingene). Neste gang du gjør et søk på Google eller sender en mail med Gmail blir du lagret. Kanskje for alltid. For Google liker å gi deg reklame som er tilpasset de interesser de antar at du har, f.eks. basert på innholdet i epostene dine.

Ja, på innholdet. Ikke på trafikken.

Og legger du ut et bilde på Facebook, tilhører bildet Facebook. Ikke for en dag eller en uke. Men for alltid. Det gjelder også om andre legger ut et bilde av deg.

Og det er altså innholdet de eier. Ikke kunnskapen om trafikken.

Bruker du iPhone, slik stadig flere gjør, eier Apple rettighetene til kunnskapen bruken gir om deg. Om apps du har brukt, om hvor du har befunnet deg, om hvem du har kommunisert med.

Altså både innhold og trafikkdata.

Og de eier det ikke for en periode på 6 – 24 måneder som DLD legger rammer for. Nei, de eier det for alltid.

Bevissthet rundt personvernet er svært viktig for både samfunnet og for hver og en av oss. Men å bruke personvernet som et slags trumfkort mot DLD er en veldig farlig galei å begi seg ut på. I høyden kan man oppnå å bekjempe en personvernendring som faktisk er til det bedre for hver og en av oss. Og i verste fall kan man ende opp med å frata samfunnet det verktøyet som gjør alle våre andre verktøy i stand til å fungere best mulig i kampen mot alvorlig kriminalitet.

Trygge og gode rammer for framtidas liberale rettsstater skaper vi sammen med våre naboland. Og i den framtida spiller DLD en viktig rolle. Alternativet til å bruke de samme virkemidler som våre naboland i kampen mot alvorlig kriminalitet er at vi – på grunn av selskapenes stadig mer begrensede behov for lagring – gjør det stadig enklere for kriminelle å operere med Norge som base. Når alle våre naboland samtidig gjør det vanskeligere for kriminelle å operere i fred derfra, står vi i akutt fare for å bli en frihavn for alvorlig kriminalitet.

Motstanderne av DLD bør pålegges å svare på hvordan vi skal unngå å tape i kampen mot alvorlig kriminalitet. Det er ikke nok å peke på teoretiske svakheter ved DLD, så lenge man ikke samtidig kan fremvise troverdige svar på hvordan vi som samfunn skal beskytte våre innbyggere mot terrorisme og annen svært alvorlig kriminalitet.

Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her

Relaterte nyheter:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10020021
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/regjeringen-sier-ja-til-datalagringsdirektivet-3362618.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/siv-svinger-pisken-3362535.html
http://www.vl.no/samfunn/article106308.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10020038
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10020035
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10020386