Statlige arbeidsplasser til distriktene? Eller enda flere til Oslo?
Senterpartiet går bombastisk ut i pressen i dag og slår fast at de vil ha et tak på 40.000 statlige arbeidsplasser i Oslo. Dette tilsvarer dagens nivå, dvs at nye statlige arbeidsplasser enten må komme utenfor Oslo – eller at nye arbeidsplasser kan komme i Oslo hvis allerede eksisterende statlige arbeidsplasser flyttes ut.
Forslaget er for kategorisk i formen til at jeg umiddelbart liker det. Men likevel er det to viktige hensyn som fanges opp av forslaget – og som derfor gjør det interessant å se nærmere på.
For det første er det faktisk mange statlige oppgaver som LØSES BEST UTENFOR OSLO.
La meg ta Elverum som eksempel. Her har vi tre store statlige arbeidsplasser: Forsvaret, Sykehuset Innlandet og Høgskolen i Hedmark. Jeg tviler på at det er hensiktsmessig å legge f.eks. store skytefelt som Regionfelt Østlandet til hovedstaden, at all høyere utdanning skal skje i Oslo eller at det kan tenkes at alle sykehus skal lokaliseres til Oslo. Å ha slike statlige arbeidsplasser utenfor hovedstaden betyr faktisk at oppgavene løses bedre.
Forsvaret, høykolen og sykehuset er hovedgrunnene til at Elverum har en vesentlig høyere andel offentlig ansatte enn landsgjennomsnittet – noe som igjen er en av forklaringene på hvorfor familier her i distriktet er mindre rammet av finanskrisen enn mange er andre steder i landet.
Men det er også en annen viktig grunn til at forslaget fra Senterpartiet må vurderes: Statlige arbeidsplasser til distriktene fjerner ufrihet!
I dag flytter unge mennesker med høy kompetanse fra distriktene til sentrale områder. Dette er ikke en frivillig flytting, den er i stor grad et utslag av strukturell ufrihet.
Når unge mennesker fra en distriktskommune utdanner seg til jurist eller spesialsykepleier, finnes det rett og slett for få arbeidsplasser og for smale fagmiljøer til at det er interessant å vende hjem igjen til hjemkommunen etter at utdannelsen er over. Distriktene mangler kompetansearbeidsplasser. Å re opp senger på et turisthotell eller å jobbe deltid som avløser i landbruket er ikke interessant når du har utdannet deg til jurist eller spesialsykepleier.
Og dermed forsvinner mange unge med høy kompetanse til byene.
Noen vender tilbake igjen mot slutten av yrkestiden, eller i begynnelsen av pensjonisttilværelsen. Dermed er de i en distriktskommune før de når «produktiv alder» og etter at de har sluttet å produsere i yrkessammenheng. Litt forenklet: De periodene av livet der de er netto mottagere fra fellesskapet, bor de i distriktene. Men de perioder der de er netto produsenter, bor de i byene.
Dette kan flere statlige arbeidsplasser til distriktene endre på. Ufriheten kan reduseres eller avskaffes.
Både direkte – gjennom statlige kompetansearbeidsplasser og kompetansemiljøer. Men også indirekte, gjennom at leverandører og tilbydere med lokal forankring får kunder og bredere miljøerå opptre i.
Selvom forslaget fra Senterpartiet er i overkant bombastisk, peker det i en samfunnsretning som er helt riktig. Derfor må det tas på alvor.
Å styrke de statlige arbeidsplassene i distriktene er rett og slett den beste veien å gå for Norge. Og det avskaffer ufrihet.
Følg meg på Twitter: www.twitter.com/BjornJarle
Bli varslet på mail når det kommer nye blogginnlegg på Sosialdemokraten.no: Klikk her
